Over hele Europa har protestene vokst over stigende gasspriser, med Tyskland intet unntak. Politikere har forsøkt å gi den russiske presidenten Vladimir Putins krig mot Ukraina – eller alternativt sanksjoner pålagt av Europa – skylden for situasjonen.

Men er dette tilfellet? Hvordan bør økososialister tilnærme seg de sammenhengende spørsmålene klima, krig, gasspriser og internasjonal solidaritet?

Grønne venstre Federico Fuentes diskuterte disse spørsmålene med Christian Zeller, professor i økonomisk geografi og redaksjonsmedlem i det tyskspråklige tidsskriftet, frigjøring — Journal for Ecosocialist Strategy. Zeller er også forfatteren av Klimarevolusjon: Hvorfor vi trenger et økososialistisk alternativ (tilgjengelig på tysk).

Til å begynne med, hvor viktige var gassbåndene mellom Tyskland og Russland?

Siden 1973, da Vest- og Øst-Tyskland begynte å importere naturgass fra Russland, har betydningen av russisk naturgass for Tyskland stadig økt. Innen 2020 representerte den omtrent 54–55 % av naturgassen brukt i Tyskland.

For visse sektorer av tysk industri var det et strategisk mål å sikre tilgang til billig naturgass fra Russland, siden det var avgjørende for markedskonkurranseevnen. På den andre siden var Tyskland viktig for Russland, som landets største gassimportør.

Til dette kan vi legge til Nord Stream 1- og Nord Stream 2-rørledningene, hvor sistnevnte ville ha gjort det mulig for Tyskland å bli en slags gassknutepunkt for distribusjon av russisk gass i Europa. Det er viktig at Nord Stream-rørledningene gikk utenom Ukraina, der den tradisjonelle øst-vest-rørledningen for gasstransport var lokalisert.

Men denne tiår lange orienteringen er over på grunn av krigen - i hvert fall foreløpig.

Forklarer dette bruddet i forholdet, sammen med sanksjoner mot Russland, hvorfor gassprisene har økt?

Mange høyreorienterte politikere og partier, som AfD [Alternativ for Tyskland], hevder at stigende gasspriser skyldes sanksjoner. Empirisk er det ikke sant: prisene steg allerede før krigen. Krigen er en medvirkende årsak, men det er bare det.

Jeg vil påstå at den grunnleggende årsaken til stigende priser er energiomstillingskrisen Tyskland står overfor.

På den ene siden har fossile brenselselskaper vært svært forsiktige med å investere, gitt bekymringer over fremtidsutsikter på grunn av energiomstillingen [bort fra fossilt brensel].

På den annen side investerer ikke fornybare energiselskaper nok. Dessuten investerer ikke statene tilstrekkelig heller i energiomstilling. Denne generelle mangelen på investeringer har provosert til knapphet, i en tid hvor etterspørselen har fortsatt å stige. Dette er de grunnleggende årsakene til de stigende prisene.

Det er viktig å legge til at det var Putin som stengte leveringen av gass til Europa, og ikke Tyskland eller andre vesteuropeiske land. Det var en konstant strøm av tyske penger som gikk til Russland frem til Putin stoppet gassstrømmen.

Hvorfor tok Putin dette skrittet? Han forventet at han kunne påvirke den politiske debatten i Tyskland og Vest-Europa. Men det fungerte ikke så bra som han håpet, fordi folk flest føler en viss solidaritet med Ukraina.

Hvordan har alt dette påvirket Tysklands posisjon overfor Putin og krigen? Er det slik at Tyskland nettopp har fulgt etter USA?

Fra et mer strategisk synspunkt, snarere enn å føre en aggressiv politikk overfor Russland, har de viktigste tyske kapitalistgruppene tradisjonelt fremmet gode relasjoner for å fredelig erobre det russiske markedet.

Selv etter [Putins] annektering av Krim forble forholdet mellom de to stabile. Når det gjelder våpensalg, var båndene mellom Tyskland og Russland sterkere enn de mellom Tyskland og Ukraina.

Den tyske kapitalistklassen ønsket at disse forholdene skulle fortsette. Men krigen har vist at Putin har sitt eget prosjekt.

Det verken Putin – heller ikke Tyskland eller USA – forventet var nivået av motstand vi har sett fra det ukrainske folket mot dette prosjektet.

Dette har tvunget alle til å rekonfigurere sine posisjoner. Tyskland er nå avhengig av andre energikilder, som LNG [flytende naturgass]-leveranser fra USA, men også fra andre kilder.

Men jeg ser ikke noe bevis for at de har underordnet seg amerikanske interesser; de fortsetter å ha sine egne interesser.

Så følger Tyskland en annen linje enn USA i denne krigen?

Innenfor den tyske herskerklassen er det ulike følsomheter, den er ikke homogen. Men den mest troverdige posisjonen er at de vil at denne krigen skal avsluttes før heller enn senere.

Det var allerede offentlige uttalelser i juni, da situasjonen var vanskeligere for Ukraina, fra ledere for multinasjonale selskaper som Volkswagen og BASF, som argumenterte for en utgangsvei ut av krigen, og sa at Tyskland måtte vurdere hvordan det kunne gjenopprette nye forhold til Russland.

Nå har situasjonen blitt vanskeligere for dem [å argumentere for denne saken], igjen på grunn av den ukrainske motstanden, som har hatt fremgang den siste tiden.

Jeg vil ikke utelukke muligheten for at noen fraksjoner av den tyske kapitalistklassen ser krigen som en mulighet til å svekke det russiske regimet betydelig. Men det viktigste målet for flertallet av dem er å finne måter å reetablere forretninger med Russland på.

Radikale høyrekrefter har organisert protester mot stigende gasspriser over hele Europa. Hva kan du fortelle oss om protestene i Tyskland?

Det har vært demonstrasjoner organisert av virkelig reaksjonære høyrekrefter, mest i det som tidligere var Øst-Tyskland. Disse har vært ganske store, flere tusen mennesker, og har utvidet seg til små byer, noe som er bemerkelsesverdig.

Dette bør sees på som en reell trussel, fordi disse kreftene prøver å bruke eksplosjonen i gasspriser til å organisere masseprotester og bygge seg inn i befolkningen.

Det har også vært ulike venstreinitiativer.

En av disse har fått navnet sitt fra slagordet til den russiske revolusjonen "Brød, land og frihet", og omformulerer det til "Oppvarming, brød og frihet". Den ble initiert av folk rundt [Die Linke (Venstre) parlamentariker og leder av partiets høyrefraksjon] Sahra Wagenknecht.

Den har en veldig minimalistisk sosial plattform med fire krav, den viktigste er et tak på gassprisene.

Kampanjetalsmenn har gjort sanksjonene mot Russland til et viktig tema i sin kampanje, og argumenterer for behovet for fredsforhandlinger og opphevelse av sanksjoner. De argumenterer i hovedsak for en pro-industri linje [at russisk gass er avgjørende for tysk industri] og forsvarer Russlands posisjon i krigen.

Et eget initiativ er lansert av den tyske utgaven av Jacobin. Den har tatt i bruk navnet på den britiske kampanjen, Enough is Enough, selv om den på andre måter er ganske annerledes.

Den har seks enkle krav: 1000 euro for alle om vinteren å bruke på varme klær osv.; lønnsøkninger; et tak på gassprisene; et bredt krav om større offentlig kontroll over energisystemet; økte selskapsskatter; og en utvidelse av €9-billetten som tillater ubegrenset regionaltogreise i en måned utover den nåværende 9-månedersperioden, for å dekke sommeren.

Kampanjen sier ikke noe om krigen eller sanksjoner. Die Linke-aktivister har tatt opp denne kampanjen i noen byer.

Et annet, mye bredere, initiativ er lansert av store fagforeninger, miljøorganisasjoner og ATTAC, en organisasjon som har vært kritisk til globaliseringen.

Fra ett synspunkt er plattformen deres mer minimal: For eksempel krever de €500, ikke €1000. Men på en annen måte er de mer integrerende i sin visjon. Dette initiativet snakker om den økologiske krisen, og det er derfor de støttes av [skoleklimastreikegruppe] Fridays for Future. De uttrykker også, på en veldig generell måte, sin solidaritet med det ukrainske folket.

Initiativene fra den mer tradisjonelle venstresiden mangler denne økologiske dimensjonen, noe som er problematisk. Den viser at det ikke er noen reell sammenheng mellom på den ene siden klimabevegelsen – spesielt de unge som leder denne bevegelsen – og solidaritet med ukrainsk motstand på den ene siden, og på den andre siden den mer tradisjonelle venstresiden.

Likevel virker koblingen mellom krig og klimaendringer ekstremt tydelig. Hvordan skal en økososialistisk reaksjon i dette scenariet se ut?

Et økososialistisk perspektiv må integrere tre sammenhengende elementer.

Den første er trygd for mennesker og forsvar av reallønn. Dette er fokus for mange av disse initiativene, noe som er bra. Det er viktig å kreve lønnsøkninger. Men vi må også inkludere et annet aspekt som sjelden nevnes, og som bør være fokus, nemlig utvidelse av sosial infrastruktur.

Hva er den beste måten å kollektivt beskytte folk? Ved å forsvare og forbedre sosial infrastruktur: bolig, helsevesen, omsorg i bredere forstand, offentlig transport, utdanning. Generelt sett trenger vi byer med kortere avstander.

Et slikt perspektiv begynner å inkludere den økologiske dimensjonen, for hvis vi forbedrer sosial infrastruktur, reduserer vi material- og energigjennomstrømningen i samfunnet.

Det andre elementet er det økologiske spørsmålet. Det haster med den økologiske situasjonen er ikke fullt ut forstått av noen på venstresiden. De tar opp det økologiske spørsmålet på en overfladisk måte, som om det bare er et tillegg: Hvis tillegget fungerer, bra; hvis det ikke gjør det, eller det er for komplisert, dropper de det bare. Men det økologiske spørsmålet må integreres i alt vi gjør.

Dette betyr for det første å overvinne energiomstillingskrisen ved å fremskynde overgangen til fornybar energi, i stedet for å forfølge russisk gass, slik industrigruppene og Sahra Wagenknecht foreslår.

For det andre, og like viktig, betyr dette en massiv reduksjon i materialgjennomstrømning og energiforbruk. Dette krever en fullstendig industriell ombygging, inkludert demontering av enkelte industrier.

Det tredje elementet er internasjonal solidaritet. I en generell forstand betyr dette å ta hensyn til at imperialistiske land skylder en enorm økologisk gjeld til resten av verden. Reduksjoner av karbonutslipp i våre land må skje mye raskere enn andre steder.

I en mer konkret, umiddelbar forstand må bevegelsen uttrykke sin solidaritet med ukrainere som motsetter seg russisk okkupasjon. Det skal bemerkes at Putin-regimet i stor grad er avhengig av inntekter fra fossilindustrien.

Vi må integrere disse tre pilarene. Dessverre har den tradisjonelle venstresiden nettopp fokusert på én søyle – den sosiale – og fra et veldig minimalistisk perspektiv. Det er som om de tror at fordi venstrekreftene er svake, må vi stille enkle krav – en slags sosialpopulisme – i håp om at dette vil mobilisere folk og hjelpe venstresiden til å vinne innflytelse mot høyresiden.

Jeg er ikke overbevist om at en slik tilnærming vil fungere. Mange ser at det haster med å håndtere økende energipriser, men de ser også at dette ikke er en lett sak å løse. De forstår at du ikke kan løse det ved å bare innføre pristak, fordi alt det betyr er at staten subsidierer selskaper ved å betale differansen.

Derfor trenger vi en mye mer helhetlig tilnærming som også søker reduksjon i energiforbruk og radikale økologiske tiltak.

---