Tidspunktet for mini-malstrømmen over en meningsartikkel i Los Angeles Times av Neve Gordon, som underviser i politikk og regjering ved Ben-Gurion-universitetet i Beer Sheva, som oppfordrer til boikott av Israel, var noe grotesk. Knapt har strupen tørket på dem som ber om oppsigelse, tilbakekall av statsborgerskap, utvisning og, om alt annet mislykkes, steining, når enda en begjæring har dukket opp på internett, denne som ber om boikott av Ikea. En dårlig artikkel på baksiden til en svensk tabloid er nok til å produsere en oppfordring her om en forbrukerboikott som tusenvis skriver under på. Tyrkia har knapt kommet seg etter boikotten som våre pakkereiser påla det fordi statsministeren hadde gale til å angripe presidenten vår, og vi er allerede på vei mot vårt neste boikottmål. Det er vår rett.

Det er en sikker innsats at de fleste boikottere av Antalya og Ikea er de samme menneskene som ønsker å tjære-og-fjære den israelske professoren som våget å kunngjøre bruken av det samme borgervåpenet. I følge israelerne som raste mot Gordon, er innføringen av en boikott et legitimt, kanskje til og med effektivt, straffemiddel som kan påberopes mot våre fiender, reelle eller innbilte. Gordon, en israelsk patriot som tjenestegjorde i fallskjermjegerne og oppdrar sine to barn her, mener at en 42 år lang kriminell okkupasjon burde generere minst like mye internasjonal protest som en artikkel i en svensk avis, og at denne protesten kan og bør omsettes til konkrete tiltak. Israelerne mener at én lurvete artikkel er nok til å straffe alt svensk, og at én kommentar fra en statsminister er nok til å gjøre det samme med alt tyrkisk. Gordon mener okkupasjonen er et tilstrekkelig viktig motiv til å boikotte alt israelsk.

Siden forbudet innført i det jødiske samfunnet av Rabbeinu Gershom ved begynnelsen av det første årtusen, som gjelder lovbrudd av betydelig mindre alvorlighet enn å mishandle 3.5 millioner mennesker – nemlig å gifte seg med mer enn én kvinne, skille seg fra en kvinne uten hennes samtykke og lesing av privat korrespondanse uten eierens samtykke – boikotten har vært et rettferdig og passende sivilt våpen. Og siden boikotten av apartheidregimet i Sør-Afrika har boikotten også vært et effektivt våpen. Israel krever sin påkallelse mot Iran, Amerika vil at den skal påtvinges Nord-Korea og begge krever det mot Hamas-regjeringen på Gazastripen, og enda verre, mot alle innbyggerne i Gaza. Israel, og med det mesteparten av det internasjonale samfunnet, innførte en boikott på 1.5 millioner Gazasere kun fordi de ikke stemte på det rette partiet i det demokratiske valget som det internasjonale samfunnet krevde.

Et land som stadig krever boikott fra verden og også selv innfører boikott, kan ikke spille offeret når samme våpen vendes mot det. Hvis valget av Hamas er grunn til boikott, er okkupasjon en langt mer potent årsak. Det faktum at Israel lever en løgn – å late som om okkupasjonen ikke eksisterer, at den er rettferdig, midlertidig og uunngåelig – gjør ikke kampen mot den mindre legitim. Så la oss innrømme sannheten: Okkupanten fortjener å bli boikottet. Så lenge israelerne ikke betaler noen pris for okkupasjonen, vil ikke okkupasjonen ta slutt, og derfor er den eneste måten åpen for motstanderne av okkupasjonen å ta konkrete midler som vil få israelerne til å forstå at urettferdigheten de begår kommer med en prislapp.

Alle som forkjemper kampen mot okkupasjonen er ikke mindre en patriot enn en soldat som skyter en bundet palestiner eller en nybygger som plyndrer land og bygger huset sitt på det, i strid med enhver lov. De gir Israel et langt dårligere navn enn en foreleser som oppfordrer til kamp mot okkupasjonen – bare spør Israels kritikere. Det er nettopp Gordons, de som kjemper innenfra, som i liten grad reparerer den forferdelige skaden som har blitt gjort på Israels image de siste årene. De beviser for verden at Israel til tross for alt ikke er monolittisk, at ikke alle israelere snakker med samme stemme, at ikke alle israelere er liebermanere eller kahanister, og at kanskje Israel tross alt er en type demokrati med ytringsfrihet , i det minste for sine jødiske borgere.

Gordon gikk ett skritt videre. Boikott er det neste logiske steget, mener han, fordi alt annet har feilet. Førti-to år med resultatløse kamper innenfra og en okkupasjon som bare blir sterkere, tilsier å trappe opp kampen. Vi prøvde demonstrasjoner, men massene kom ikke; vi prøvde konferanser, men de ledet ingen steder. Alt som gjenstår er å gi etter, fortsette med rutinen i våre liv, som alle israelerne, å lukke øynene og håpe på det beste – eller å intensivere kampen, i forbindelse med intensiveringen av okkupasjonen. De israelske soldatene som skyter mot sivile demonstranter i Bil'in eller Na'alin, nesten som i Iran, utfører en langt mer illegitim handling mot statens rettsstat enn de som krever internasjonal boikott. Men ingen vil oppfordre til tilbakekall av statsborgerskapet.

Gordon valgte å ikke følge flokken, i motsetning til de fleste av sine feige kolleger eller nasjonalistene. Det er ens rett å tro at en israeler som ikke boikotter Israel ikke har rett til å oppfordre andre til å ta det skrittet, eller at oppfordringen til ekstern boikott er det siste alternativet for israelske patrioter som ikke ønsker å forlate land eller kaste opp hendene. Det er imidlertid ikke plass for de ondskapsfulle angrepene på Gordon. Høyden av latterlighet ble oppnådd av presidenten for Ben-Gurion-universitetet, prof. Rivka Carmi. Hun ble forferdet over artikkelen publisert av et medlem av fakultetet hennes, i frykt for at den kunne påvirke universitetets donasjoner fra amerikanske jøder. Her er altså et nytt kriterium for godt medborgerskap og moral: skaden det påfører vår schnorring. Det er også en ny målestokk for akademisk og borgerlig ytringsfrihet: Hvis noe plager giverne fra Beverly Hills eller Miami Beach, må vi ikke si det høyt. Stille – folk som donerer.

Reaksjonene fra det offisielle Israel, og fra gaten, har i det siste blitt mer irritable og mer aggressive. En artikkel i en svensk avis eller i en amerikansk avis, en rapport av Breaking the Silence eller Human Rights Watch, det som ikke samsvarer med den offisielle høyreorienterte, militaristiske, nasjonalistiske linjen, blir utskjelt, delegitimert og utsatt for et utbrudd av hat . Dette er et oppmuntrende tegn. Først når Israel, både på det offisielle og det folkelige nivået, begynner å forstå at noe gikk galt her, at noe er moralsk råttent, at kanskje protest, dokumentasjon og avsløring er rettferdiggjort, så gjenstår det siste våpenet i hendene på forsvarere, våpenet til uhemmet angrep på demonstrantene og dokumentørene.

Hvis Israel var sikker på at det er rett, ville det ikke vært så skremt og vært så aggressivt mot alle som protesterer mot dens offisielle linje. Hvis vi var overbevist om at soldatene til Breaking the Silence dikter opp historier og at Gordons oppfordring til boikott og hans beskrivelse av Israel som en apartheidstat er urettferdig, ville vi ikke vært så fornærmende mot dem. Ikke bare minister for religiøse tjenester Yaakov Margi, fra Shas, men også utdanningsminister Gideon Sa'ar, som uttrykte "avsky", og vitenskaps- og teknologiminister Daniel Hershkowitz, som ba om Gordons avskjed - to ministre som skal ha ansvaret for å formidle utdanning og verdier – var i forkant av angrepet mot Gordon. Det er ikke bare et spørsmål om grunnleggende intoleranse for ulike og til og med subversive meninger, hvis uttrykk er en grunnleggende verdi i ethvert demokrati. Det er også en manifestasjon av edginess og aggressivitet som beviser hva Gordon og andre som ham ønsker så mye å vise i Israel og i utlandet: at noe veldig grunnleggende og veldig dypt er feil i Israels tredje rike.

---