Lov og rettferdighet er mye bedre enn lov og orden. Mer spesifikt, lov for å ha ordnede rettferdige forhold er mye bedre enn lov for å ha ordnede lydige forhold. Agenda: Erstatt ryddig underordning til dominerende overherrer med ryddig selvstyrt rettferdighet.

Se deg rundt. Vi har overherrers vilje. De tjener på at vi sulter. De beordrer at vi adlyder. De pålegger oss hvile. De trekker ut vi smelter. De svever vi synker. De er få. Vi er veldig veldig mange. For en parodi. For en vederstyggelighet. Så hvordan får vi lov og rett, ikke lov og rett?

Krangle på fordeler? De benekter våre argumenter. De styrer megafonene. I nabolag, skoler, arbeidsplasser, sykehus, lovgivere og domstoler. Overalt. Så for å få rettferdighet må vi kjempe.

Men hva betyr kamp? Det betyr å bruke våre sinn, kropper og alle verktøyene vi kan mønstre for å tvinge etterlevelse fra vaktmestere, dommere, advokater, lovgivere, presidenter, prester, rabbinere, ledere, eiere, foreldre og til og med indre demoner.

Noen ganger er kampen personlig eller lokal. Andre ganger er kampen nasjonal eller til og med internasjonal. Noen ganger er forskjellen mellom selvstyrt rettferdighet og lydig orden betydelig, men mindre enn altoppslukende. Andre ganger er forskjellen mellom selvstyrt rettferdighet og lydig orden liv og død for deg, eller for noen få, eller for mange, eller til og med, som nå, for alle. Ingen lever utover de stigende temperaturene og det stigende vannet. Å ikke slite er å reservere en plass i samfunnets suicidale massegrav.

Ok, så vi må vinne. Men hva er vinn? Øk tilstrekkelige kostnader til å tvinge overherrene til å akseptere rettferdige utfall.

Og hva øker kostnadene for dem? Aktivisme som sier til den lille byens ordfører, eller bedriftseieren, eller delstatsregjeringen, eller en privilegert minoritet, eller den politiske staten, eller hele den herskende klassen, uansett hva tilfellet måtte være, hvis du ikke trekker i spaken for å levere det vi krever, vil vi vokse i antall og i militanse til du er mer redd for vår fortsatte vekst enn du er redd for å møte våre krav. Da vil du bukke under.

Kampens første regel, trist som det er å innrømme: Vi kan ikke rasjonelt, følelsesmessig, tålmodig overbevise overherrene. Vi må rasjonelt, følelsesmessig og tålmodig henvende oss til hverandre. Men med overherrer kommer høflighet ingen vei. Med overherrer må vi legge press.

Og hva betyr å påføre press? Det betyr å skrive, snakke og personlig snakke med hverandre for å samles, marsjere, boikotte, blokkere, streike, okkupere og ellers manifestere krav frem til seier og utover.

Sabotasje. Jeg kjenner det kommer. Du kan kjenne det komme. Bokstavelig. Planlegger å eksplodere rørledninger. Planlegger å blokkere vannveiene deres oljeskip reiser. Planlegg å hindre tilgang, stenge kontorer, barrikadere bygninger og ødelegge eiendom. Forstyrr virksomheten eller myndighetene som vanlig. Når vil sabotasje være fornuftig? Når blir det ikke?

Sabotasje må være moralsk/sosialt berettiget. Innsatsen må være høy nok.

De forutsigbare konsekvensene for bevisstheten og engasjementet til de involverte og for bevisstheten og mobiliseringen til de som er vitne til eller hører om sabotasje, må hjelpe og ikke hindre bevegelsesvekst.

Sabotasje, uansett hvilken form det foreslås, må positivt øke antallet og engasjementet for motstand mer enn det vil øke undertrykkelsen og undertrykkelsens virkning.

Å sabotere eller ikke? Valget avhenger helt klart av nære så vel som bredere omstendigheter. Sabotasje er kontekstuell. Sabotasje er betinget. Og likevel kan vi kanskje gjøre noen få nesten universelle observasjoner.

Vurder en sabotasjehandling utført av en enkeltperson eller en liten gruppe uten bredere deltakelse. Noe er blokkert, forstyrret, hamret, ødelagt, revet, brent, hva som helst. Deltakerne gjør det og enten går de bort eller blir rundet opp. Den påfølgende diskusjonen er i overveldende grad arbeidet til mainstream medieoperatører. Hva er sjansen for at de som var involvert og de som så det vil bli løftet, motet og bemyndiget til å handle igjen og igjen? Hva er sjansene for at hendelsen i stedet forblir ubemerket, eller enda verre, blir fremstilt på en måte som gjør den generelle innvirkningen på oppsøkende og engasjement negativ? For den saks skyld, hva koster overherrene? Mister de noe som betyr noe, eller blir de hjulpet til å rydde opp, fornærmet og kanskje til og med styrket?

Vurder nå den samme sabotasjehandlingen, til og med utført av samme individ eller liten gruppe, men med bredere involvering og organisering utover hovedaktørene. Det er en periode med pre- og post-act diskusjon og opplæring. Hensiktene og målene er tydeliggjort. Det er hundrevis eller bedre tusenvis på hånden og enda flere samlet mange andre steder, samtidig som støtter handlingen. Fremtidsplaner er uttrykt. Etter massivt forhåndsarbeid er noe blokkert, forstyrret, hamret, ødelagt, revet, hva som helst. Deltakerne gjør det og enten går eller blir rundet opp. Den påfølgende diskusjonen er delvis arbeidet til mainstream medieoperatører, men fortsetter i stor grad det forhåndsarbeidet med alternative og sosiale medier, og foretar til og med aktive intervensjoner i mainstream media, alt forhåndsplanlagt for å være klar og i stand. Hva er sjansen for at de som var involvert og de som så det vil bli løftet, motet, styrket, til å handle igjen og igjen? Hva er sjansen for at begivenheten blir skildret på en måte som stimulerer og inspirerer andre? For den saks skyld, hva koster overherrene? Mister de noe som betyr noe, lider de av folkelig latterliggjøring og indignitet og blir svekket?

Poenget mitt er enkelt. Etter hvert som drapet på bredere og bredere deler av menneskeheten begynner å utfolde seg, kommer mennesker med sjenerøs, omsorgsfull og modig vilje til å bli stadig mer sinte og stadig mer militante. Sabotasje kommer til å skje.

Selv med all godvilje i verden, hvis sabotasje blir et alternativ til vedvarende oppsøking, hvis sabotasje blir en erstatning for grasrotorganisering, hvis sabotasje blir et hinder for massemobilisering, hvis sabotasje blir en barriere for organisasjonsbygging, så vil sabotasje gjøre mer skade, til og med mye mer skade enn nytte. Men hvis sabotasje er strategisk kombinert med og til og med forstår og orienterer seg til å være et middel for å drive oppsøkende arbeid, grasrotorganisering, massemobilisering og organisasjonsbygging, så vil sabotasje gjøre mye mer nytte enn skade.