Midt i alle grusomhetene som utspiller seg i den siste israelske offensiven i Gaza, er Israels mål enkelt: stille-for-stille, en retur til normen.

For Vestbredden er normen at Israel fortsetter sin ulovlige bygging av bosetninger og infrastruktur, slik at de kan integreres i Israel det som måtte være av verdi, samtidig som palestinerne sendes til ulevedyktige kantoner og utsettes for undertrykkelse og vold.

For Gaza er normen en elendig tilværelse under en grusom og destruktiv beleiring som Israel administrerer for å tillate bare overlevelse, men ikke noe mer.

Den siste israelske herjingen ble satt i gang av det brutale drapet på tre israelske gutter fra et settlersamfunn på den okkuperte Vestbredden. En måned før ble to palestinske gutter skutt og drept i byen Ramallah på Vestbredden. Det vakte lite oppmerksomhet, noe som er forståelig, siden det er rutine.

"Den institusjonaliserte ignoreringen av palestinsk liv i Vesten hjelper ikke bare med å forklare hvorfor palestinere tyr til vold," rapporterer Midtøsten-analytiker Mouin Rabbani, "men også Israels siste angrep på Gazastripen."

I et intervju sa menneskerettighetsadvokat Raji Sourani, som har vært i Gaza gjennom år med israelsk brutalitet og terror, «Den vanligste setningen jeg hørte da folk begynte å snakke om våpenhvile: Alle sier at det er bedre for oss alle. å dø og ikke gå tilbake til situasjonen vi pleide å ha før denne krigen. Vi vil ikke ha det igjen. Vi har ingen verdighet, ingen stolthet; vi er bare myke mål, og vi er veldig billige. Enten blir denne situasjonen virkelig bedre eller så er det bedre å bare dø. Jeg snakker om intellektuelle, akademikere, vanlige mennesker: Alle sier det.»

I januar 2006 begikk palestinerne en stor forbrytelse: De stemte feil vei i et nøye overvåket fritt valg, og overlot kontrollen over parlamentet til Hamas.

Mediene forteller stadig at Hamas er dedikert til ødeleggelsen av Israel. I virkeligheten har Hamas-ledere gjentatte ganger gjort det klart at Hamas ville akseptere et tostatsoppgjør i samsvar med den internasjonale konsensus som har vært blokkert av USA og Israel i 40 år.

I motsetning til dette er Israel dedikert til ødeleggelsen av Palestina, bortsett fra noen sporadiske meningsløse ord, og gjennomfører denne forpliktelsen.

Forbrytelsen til palestinerne i januar 2006 ble straffet med en gang. USA og Israel, med Europa skammelig etterpå, innførte harde sanksjoner mot den villfarne befolkningen og Israel trappet opp sin vold.

USA og Israel satte raskt i gang planer for et militærkupp for å styrte den valgte regjeringen. Da Hamas hadde frekkhet til å hindre planene, ble de israelske angrepene og beleiringen langt mer alvorlig.

Det burde ikke være behov for å revidere den dystre rekorden siden. Den nådeløse beleiringen og de brutale angrepene blir preget av episoder med «klipping av plenen», for å låne Israels muntre uttrykk for dets periodiske øvelser i å skyte fisk i en dam som en del av det de kaller en «forsvarskrig».

Når plenen er klippet og den desperate befolkningen søker å gjenoppbygge seg fra ødeleggelsene og drapene, er det en våpenhvileavtale. Den siste våpenhvilen ble etablert etter Israels angrep i oktober 2012, kalt Operation Pillar of Defense.

Selv om Israel opprettholdt sin beleiring, overholdt Hamas våpenhvilen, slik Israel innrømmer. Saker endret seg i april i år da Fatah og Hamas inngikk en enhetsavtale som etablerte en ny regjering av teknokrater uten tilknytning til noen av partene.

Israel var naturligvis rasende, desto mer da selv Obama-administrasjonen sluttet seg til Vesten for å signalisere godkjenning. Enhetsavtalen undergraver ikke bare Israels påstand om at de ikke kan forhandle med et splittet Palestina, men truer også det langsiktige målet om å dele Gaza fra Vestbredden og følge sin destruktive politikk i begge regioner.

Noe måtte gjøres, og den 12. juni oppsto en anledning da de tre israelske guttene ble myrdet på Vestbredden. Tidlig visste Netanyahu-regjeringen at de var døde, men lot som noe annet, noe som ga muligheten til å starte en raserianfall på Vestbredden, rettet mot Hamas.

Statsminister Benjamin Netanyahu hevdet å ha viss kunnskap om at Hamas var ansvarlig. Det var også løgn.

En av Israels ledende myndigheter på Hamas, Shlomi Eldar, rapporterte nesten umiddelbart at drapsmennene med stor sannsynlighet kom fra en dissidentklan i Hebron som lenge har vært en torn i øyet på Hamas. Eldar la til at "Jeg er sikker på at de ikke fikk noe grønt lys fra Hamas-ledelsen, de trodde bare det var rett tid å handle."

Den 18 dager lange raseringen etter kidnappingen lyktes imidlertid i å undergrave den fryktede enhetsregjeringen, og kraftig øke israelsk undertrykkelse. Israel gjennomførte også dusinvis av angrep i Gaza, og drepte fem Hamas-medlemmer 7. juli.

Hamas reagerte til slutt med sine første raketter på 19 måneder, og ga Israel påskuddet for Operation Protective Edge 8. juli.

Innen 31. juli var rundt 1,400 palestinere drept, for det meste sivile, inkludert hundrevis av kvinner og barn. Og tre israelske sivile. Store områder av Gaza var blitt omgjort til steinsprut. Fire sykehus hadde blitt angrepet, hverandre krigsforbrytelser.

Israelske tjenestemenn roser menneskeheten til det den kaller «den mest moralske hæren i verden», som informerer innbyggerne om at hjemmene deres vil bli bombet. Praksisen er «sadisme, som på en hellig måte skjuler seg som barmhjertighet», med ordene til den israelske journalisten Amira Hass: «En innspilt melding som krever at hundretusener av mennesker forlater sine allerede målrettede hjem, til et annet sted, like farlig, 10 kilometer unna.»

Faktisk er det ikke noe sted i fengselet i Gaza som er trygt for israelsk sadisme, som til og med kan overstige de forferdelige forbrytelsene under Operasjon Cast Lead i 2008-2009.

De grufulle avsløringene fremkalte den vanlige reaksjonen fra den mest moralske presidenten i verden, Barack Obama: stor sympati for israelere, bitter fordømmelse av Hamas og oppfordringer til måtehold på begge sider.

Når de nåværende angrepene avbrytes, håper Israel å stå fritt til å føre sin kriminelle politikk i de okkuperte områdene uten innblanding, og med den amerikanske støtten de har hatt tidligere.

Gazasere vil stå fritt til å vende tilbake til normen i deres israelsk-styrte fengsel, mens på Vestbredden kan palestinere i fred se på mens Israel demonterer det som er igjen av deres eiendeler.

Det er det sannsynlige utfallet hvis USA opprettholder sin avgjørende og praktisk talt ensidige støtte til israelske forbrytelser og sin avvisning av den langvarige internasjonale konsensus om diplomatisk oppgjør. Men fremtiden vil være ganske annerledes hvis USA trekker den støtten.

I så fall ville det være mulig å bevege seg mot den "varige løsningen" i Gaza som USAs utenriksminister John Kerry etterlyste, og fremkalle hysterisk fordømmelse i Israel fordi uttrykket kunne tolkes som å oppfordre til en slutt på Israels beleiring og regelmessige angrep. Og – redsel for redsler – uttrykket kan til og med tolkes som å kreve implementering av internasjonal lov i resten av de okkuperte områdene.

For XNUMX år siden tok Israel den skjebnesvangre beslutningen om å velge ekspansjon fremfor sikkerhet, og avviste en full fredsavtale tilbudt av Egypt i retur for evakuering fra det okkuperte egyptiske Sinai, hvor Israel satte i gang omfattende bosettings- og utviklingsprosjekter. Israel har fulgt denne politikken siden.

Hvis USA bestemte seg for å slutte seg til verden, ville virkningen være stor. Om og om igjen har Israel forlatt sine kjære planer når Washington har krevd det. Slik er maktforholdene mellom dem.

Videre har Israel nå liten utvei, etter å ha vedtatt politikk som gjorde det fra et land som ble sterkt beundret til et land som er fryktet og foraktet, politikk det fører med blind besluttsomhet i dag i sin marsj mot moralsk forverring og mulig endelig ødeleggelse.

Kan USAs politikk endres? Det er ikke umulig. Den offentlige opinionen har endret seg betydelig de siste årene, spesielt blant de unge, og den kan ikke ignoreres fullstendig.

I noen år har det vært et godt grunnlag for offentlige krav om at Washington skal overholde sine egne lover og kutte militærhjelp til Israel. Amerikansk lov krever at «ingen sikkerhetshjelp kan gis til noe land der regjeringen engasjerer seg i et konsekvent mønster av grove brudd på internasjonalt anerkjente menneskerettigheter».

Israel er absolutt skyldig i dette konsekvente mønsteret, og har vært det i mange år.

Sen. Patrick Leahy fra Vermont, forfatter av denne bestemmelsen i loven, har tatt opp dens potensielle anvendelighet for Israel i spesifikke tilfeller, og med en godt utført pedagogisk, organisatorisk og aktivistisk innsats kunne slike initiativer forfølges suksessivt.

Det kan ha en svært betydelig innvirkning i seg selv, samtidig som det gir et springbrett for ytterligere handlinger for å tvinge Washington til å bli en del av «det internasjonale samfunnet» og til å overholde internasjonal lov og normer.

Ingenting kan være mer betydningsfullt for de tragiske palestinske ofrene for mange år med vold og undertrykkelse.

Noam Chomsky er emeritus professor i lingvistikk og filosofi ved Massachusetts Institute of Technology i Cambridge, Mass.

 

---