Jeg har lenge argumentert for at USAs tilbakegang som en hegemonisk makt begynte rundt 1970, og at en langsom nedgang ble en kraftig nedgang under presidentperioden til George W. Bush. Jeg begynte å skrive om dette først i 1980 eller så. På den tiden var reaksjonen på dette argumentet, fra alle politiske leire, å avvise det som absurd. På 1990-tallet var det tvert imot en utbredt oppfatning, igjen på alle sider av det politiske spekteret, at USA hadde nådd høyden av unipolar dominans.

Imidlertid etter sprengt boble i 2008 begynte opinionen til politikere, forståsegpåere og allmennheten å endre seg. I dag aksepterer en stor prosentandel av mennesker (om enn ikke alle) realiteten av i det minste en viss relativ nedgang i USAs makt, prestisje og innflytelse. I USA aksepteres dette ganske motvillig. Politikere og forståsegpåere konkurrerer med hverandre i å anbefale hvordan denne nedgangen fortsatt kan reverseres. Jeg tror det er irreversibelt.

Det virkelige spørsmålet er hva konsekvensene av denne nedgangen er. Den første er den åpenbare reduksjonen av USAs evne til å kontrollere verdenssituasjonen, og spesielt tapet av tillit fra de tidligere nærmeste allierte til USA i sin oppførsel. I løpet av den siste måneden, på grunn av bevisene frigitt av Edward Snowden, har det blitt offentlig kjent at US National Security Agency (NSA) har spionert direkte på den øverste politiske ledelsen i blant annet Tyskland, Frankrike, Mexico og Brasil (også , selvfølgelig på utallige borgere i disse landene).

Jeg er sikker på at USA engasjerte seg i lignende aktiviteter i 1950. Men i 1950 ville ingen av disse landene ha våget å gjøre en offentlig skandale av sitt sinne, og kreve at USA sluttet å gjøre dette. Hvis de gjør det i dag, er det fordi USA i dag trenger dem mer enn de trenger USA. Disse nåværende lederne vet at USA ikke har noe annet valg enn å love, som president Obama nettopp gjorde, å slutte med denne praksisen (selv om USA ikke mener det). Og lederne for disse fire landene vet alle at deres interne posisjon vil bli styrket, ikke svekket, ved offentlig å finjustere nesen til USA.

I den grad media diskuterer USAs tilbakegang, rettes mest oppmerksomhet mot Kina som en potensiell etterfølgerhegemon. Også dette går glipp av poenget. Kina er utvilsomt et land som vokser i geopolitisk styrke. Men tiltredelse til rollen som hegemonisk makt er en lang, krevende prosess. Det ville normalt ta minst et halvt århundre til før ethvert land nådde en posisjon hvor det kunne utøve hegemonisk makt. Og dette er lang tid, hvor mye kan skje.

I utgangspunktet er det ingen umiddelbar etterfølger til rollen. Snarere, det som skjer når den mye reduserte makten til den tidligere hegemoniske makten synes tydelig for andre land, er at relativ orden i verdenssystemet erstattes av en kaotisk kamp mellom flere maktpoler, hvorav ingen kan kontrollere situasjonen. USA er fortsatt en gigant, men en gigant med leirføtter. Den fortsetter for øyeblikket å ha den sterkeste militærstyrken, men den finner seg ikke i stand til å gjøre mye god bruk av den. USA har forsøkt å minimere risikoen ved å konsentrere seg om dronekrigføring. Tidligere forsvarsminister Robert Gates har nettopp fordømt dette synet som totalt urealistisk militært. Han minner oss om at man vinner kriger kun ved bakkekrigføring, og den amerikanske presidenten er for tiden under et enormt press fra både politikere og folkestemning om ikke å bruke bakkestyrker.

Problemet for alle i en situasjon med geopolitisk kaos er det høye nivået av angst det avler og mulighetene det gir for at destruktiv dårskap skal råde. USA, for eksempel, er kanskje ikke lenger i stand til å vinne kriger, men det kan slippe løs enorme skader på seg selv og andre ved uforsiktige handlinger. Uansett hva USA prøver å gjøre i Midtøsten i dag, taper de. For øyeblikket tar ingen av de sterke aktørene i Midtøsten (og jeg mener ingen) lenger signalene fra USA. Dette inkluderer Egypt, Israel, Tyrkia, Syria, Saudi-Arabia, Irak, Iran og Pakistan (for ikke å snakke om Russland og Kina). De politiske dilemmaene dette utgjør for USA er nedtegnet i stor detalj i The New York Times. Konklusjonen på den interne debatten i Obama-administrasjonen har vært et supertvetydigt kompromiss, der president Obama virker vaklende snarere enn kraftfull.

Til slutt er det to reelle konsekvenser som vi kan være ganske sikre på i tiåret som kommer. Den første er slutten på den amerikanske dollaren som siste utveisvaluta. Når dette skjer, vil USA ha mistet en stor beskyttelse for sitt nasjonale budsjett og for kostnadene ved sine økonomiske operasjoner. Den andre er nedgangen, sannsynligvis en alvorlig nedgang, i den relative levestandarden til amerikanske borgere og innbyggere. De politiske konsekvensene av denne siste utviklingen er vanskelig å forutsi i detalj, men vil ikke være uvesentlige. 

---