Dawn Paley er en kanadisk forfatter. Narkotikakrigskapitalisme (AK Press, november 2014) er hennes første bok. Vi gjennomførte et e-intervju etter hvert som protestene vokste mot politi- og militærpolitikk i Mexico og USA. Narkotikakrigen på begge sider av grensen har spilt en liten rolle i å generere slike dissens.
Seth Sandronsky: Kan du snakke om skuespillerne og faktorene i oppveksten som formet hvem du er nå?
Dawn Paley: Jeg vokste opp i nærheten av Vancouver, British Columbia, i et semi-landlig miljø. Min bror og jeg ble presset av foreldrene våre til å jobbe hardt på skolen, og på noen måter overlatt til oss selv som barn, tilbrakte lange somre ute og lekte og vintrene leste og bygge ting. Som universitetsstudent studerte jeg kvinnestudier og det var da jeg hadde min første kontakt med venstresiden og politisk organisering. Etter endt utdanning begynte jeg å reise og arkivere historier, små oppdateringer og rapporter, den slags. Mine første turer til Latin-Amerika var knyttet til rapportering om aktivitetene til Canadian gruvedrift bedrifter og de sosiale og miljømessige problemene knyttet til deres virksomhet. Etter hvert ble jeg mer opptatt av politisk organisering i Vancouver. Jeg var med å grunnlegge Vancouver Media Co-op og jobbet med en dynamisk gruppe antikoloniale og antikapitalistiske aktivister i byen rundt motstand mot OL i 2010. I løpet av noen år vevde jeg i utgangspunktet tiden min mellom å rapportere prosjekter jeg jobbet med sørover og lokalorganisering av lokalsamfunnet, forsørge meg selv gjennom frilansing og sommerjobber. Over tid ble forbindelsene mine sterkere i Latin-Amerika, og jeg begynte å knytte meg til grupper som fortsetter å inspirere meg, som Kommunikasjonsnettverket til Nasa People in Cauca, Colombia. Jeg fortsatte med en mastergrad i journalistikk. Avhandlingsprosjektet mitt foreslått en mer ansvarlig måte å tilnærme seg utenlandsrapportering, og brukt statskuppet i Honduras i 2009 som en casestudie. Jeg ble uteksaminert i november 2010, og det var da jeg bestemte meg for at jeg ville skrive en bok som knytter sammen noen av disse historiene rundt ressursutvinning og militarisering som føltes forskjellige som artikkellengde, men som faktisk henger sammen. Resultatet er Narkotikakrigskapitalisme.
SS: Hva er oppgaven i boken din?
PD: Narkotikakrigskapitalisme foreslår at krigen mot narkotika er et verktøy for sosial kontroll, og at utenfor USA har den en tendens til å skape sosiale og politiske forhold som er fordelaktige for utvidelsen av global kapitalisme. I USA utøves sosial kontroll knyttet til narkotikakrigen i stor grad gjennom politi og fengsler, noe som påvirker fargesamfunn uforholdsmessig. I Mexico, Colombiaog Central Amerika, sosial kontroll knyttet til krigen mot narkotika utøves først og fremst gjennom bruk av terror. Massakrer, forsvinninger, offentlig fremvisning av lik, massegraver; alle disse tingene bryter ned det sosiale stoffet og sår frykt, som i stor grad demobiliserer samfunnsorganisering og gjør det langt vanskeligere for arbeidere å danne fagforeninger, for eksempel, eller for folk på landsbygda å beskytte landbasen sin.
Boken er spesifikt fokusert på amerikansk politikk Planlegg Colombiaden Merida-initiativet, og Sentral-Amerikas regionale sikkerhetsinitiativ. Jeg argumenterer for at det er tre viktige måter denne typen planer kan være til fordel for transnasjonal kapital: gjennom å fremme strukturelle reformer og store endringer i vertslandets rettssystemer; gjennom militarisering, som er designet for å beskytte kapital og investeringer; og gjennom fordypende prosesser med paramilitarisering som, som tydelig demonstreres i tilfellet med Colombia, kan virke til fordel for transnasjonale selskaper når det gjelder å rydde territorium og fraråde fagforeningsorganisering.
Et av de første spørsmålene jeg hadde da jeg begynte å jobbe med dette prosjektet var: hvorfor var folk i USA og Canada og andre steder som protesterte mot invasjonen av Irak i stand til å knytte en forbindelse mellom USA-ledet krig der og olje, men likevel i saken av narkotikakrigen, som også er en krig mot folket, er det sjelden en kobling med økonomiske faktorer som drivere for konflikten?
SS: Hva overrasket deg mest ved å undersøke og skrive boken din?
PD: Jeg vil si at jeg ble overrasket over å oppdage i hvilken grad mainstream media, både i USA, i Mexico og andre steder, aktivt fremmer en diskurs rundt krigen som kriminaliserer ofrene for konflikten samtidig som de fremmer den offisielle linjen uten spørsmål. På dette tidspunktet kan jeg knapt lese mainstream media om konflikten i Mexico - på så mange måter forvirrer den mer enn den klargjør.
Ta det gjelder Ciudad Juarez, der mainstream media fortsetter å insistere på at økningen i vold i 2008-2011 skyldtes vold mellom kartell. De hevder at vold ble redusert på grunn av statens suksess med å bekjempe kriminelle grupper. Men et overfladisk blikk på fakta viser oss at volden økte etter hvert som byen ble militarisert, med ankomsten av minst 5,000 føderalt politi og 5,000 soldater. Da statsstyrkene forlot Juarez, falt volden. Sammenhengen mellom statlig militarisering og vold er klar som dagen, både når man ser på statistikken og gjør intervjuer med folk lokalt i Juarez. Likevel på en eller annen måte narrativ om vold mellom kartell dominerer det store flertallet av beretninger om hendelser i Juarez de siste årene.
Den overraskende delen er hvor konsistente og kraftige statlige narrativer er, og hvor sjelden de blir stilt spørsmål ved, selv i møte med rikelig harde bevis. Selv i alternative medier kan det være vanskelig å finne historier som seriøst vurderer den økonomiske konteksten narkotikakrigen foregår i som potensielt knyttet til volden.
SS: Hvordan henger de siste 20 årene av den nordamerikanske frihandelsavtalen sammen med illegal narkotikavirksomhet i Mexico og USA?
PD: Boken er langt mer fokusert på krigen mot narkotika enn på selve ulovlig narkotikahandel, og i den forbindelse vil jeg si at Merida-initiativet i hovedsak er en plan for å utdype den strukturelle reformagendaen til NAFTA mens de militariserer landet.
Det har vært en rekke reformer vedtatt i Mexico de siste par årene, som jeg ser nærmere på i boken. Disse inkluderer energireformen, som åpner landets olje industri opp til utenlandske investeringer og vil tillate transnasjonale oljegiganter å utforske og utnytte olje i Mexico. Disse reformene ble vedtatt mens deler av landet ble terrorisert av vold knyttet til narkotikakrigen, men de ble også gjort med støtte fra tenketanker som er finansiert av USAID. Tilsvarende staten olje selskapet i Colombia ble delvis privatisert under Plan Colombia. Parallellene er slående.
Når det gjelder militariseringsaspektet ved å utdype NAFTA, her er et eksempel. Selv om det har vært mulig for felles grunneiere å selge deler av felleseide (vanlig) land siden 1992, og som er direkte knyttet til NAFTA, har flertallet av kommunale grunneiere nektet å gjøre det. Jeg argumenterer for at disse landene, hvorav mange er mineralrike eller inneholder olje eller gass, bare vil bli gitt opp av eierne med våpen eller makt. Militariseringen og paramilitariseringen som stammer fra Merida-initiativet er begge nyttige når det gjelder å tvangsfordrive mennesker fra deres land. Vi kan se tegn på at det finner sted allerede i Mexico, men det er også sterke eksempler fra Colombia, og selvfølgelig er Merida-initiativet basert på Plan Colombia, som gikk fra 2000-2006.
SS: Hva er styrkene og svakhetene til alternative/sosiale medier i Mexico?
PD: Sosiale medier som Twitter og Facebook har blitt avgjørende verktøy når det gjelder mobilisering i Mexico, noe som fremgår av hashtags som #YaMeCanse (Og #YaMeCanse2). De har også blitt viktige verktøy for folk i områder som opplever narkotikakrigsvold, som bruker hashtags som #ReynosaFølg for å advare andre om sjekkpunkter og våpenkamper. Disse hashtaggene og sosiale medier gir mer generelt viktig informasjon som ofte blir ignorert av mainstream-mediene.
Når det gjelder alternative medier, er det noen flotte nettsteder, som Desinformémonos og Underversjoner, og magasiner, som Emeequis. Spesielt når det gjelder nettbutikkene, tror jeg de står overfor et lignende problem som Indymedia-nettsteder i USA og andre steder, som er mangel på finansiering for å utføre langsiktig, undersøkende journalistikk. Det er den typen arbeid jeg har gjort, og på en strak arm, for å få frem noen av disse alternative narrativene om narkotikakrigen. Men det er veldig vanskelig å finansiere denne typen journalistikk, som etter min mening er sårt mangelfull.
SS: Hvor er det folk i Mexico som motsetter seg narkotikakrigens status quo, og får minst og mest trekkraft for progressiv sosial endring nå?
PD: Der de får gjennomslag er i gatene. Det er verdt å minne om at gatemobiliseringer ofte er et produkt av dypere organiseringsprosesser, som kan finne sted gjennom forsamlinger og på annen måte.
Jeg tror det som har blitt klart for mange etter den tvungne forsvinningen av de 43 unge mennene i Ayotzinapa er at partisystemet ikke lenger er et nyttig redskap for endring i Mexico. Folk ønsker strukturelle endringer. I Guerrero ble det sendt ut en oppfordring fra familier til de forsvunne unge mennene, studenter ved Normalskolen og andre organisasjoner om oppløsning av statsregjeringen og innkalling til en konstituerende forsamling.
Det er en veldig interessant utvikling. Det gjenstår å se hvor ting vil gå herfra. Fremtiden er uskreven.
SS: Takk for at du tok deg tid, Dawn.
PD: Tusen takk Seth. Folk som er interessert kan kjøpe boken fra AK Press (akpress.org), sjekk ut nettstedet mitt (dawnpaley.ca), eller følg meg på Twitter (twitter.com/dawn_).
Seth Sandronsky er journalist i Sacramento og medlem av frilanserenheten til Pacific Media Workers Guild. E-post:[e-postbeskyttet]>.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere