De siste dagene har den allerede vanskelige politiske situasjonen i Pakistan gjort en vending mot det verre. Musharrafs regjering slo først ned på rettsvesenet og andre motstandere i regjeringen de første dagene etter hans erklæring om krigslov. Nylig har de samme kreftene forhindret til og med den liberale borgerlige opposisjonen representert av Benazir Bhutto fra å samle og arrestere flere tusen medlemmer av opposisjonen. I tillegg har Musharraf skrevet at mange av de arresterte står overfor hovedstadsanklager. Et element i den sekulære opposisjonen til Musharraf er Arbeiderpartiet i Pakistan, en demokratisk sosialistisk organisasjon som ble lansert i 1997 fra forskjellige elementer fra den pakistanske venstresiden. Det som følger er en utveksling gjennomført de siste par dagene (9.-10. november 2007) mellom meg og Farooq Tariq, partiets generalsekretær. (Takk til Tariq Ali for at du satte meg i kontakt med Mr. Tariq.-Ron)
Ron: Hei. Til å begynne med, kan du identifisere deg selv og generelt beskrive politikken din og politikken til Pakistan Labour Party? Dessuten, hvor mange medlemmer og støttespillere anslår du at Arbeiderpartiet har?
Farooq: Jeg er Farooq Tariq, generalsekretær, Labour Party Pakistan (LPP). Jeg har vært en aktivist siden min studenttid ved Punjab University tilbake på midten av 1970-tallet. Jeg ble aktiv som venstreaktivist og venstresiden pleide å være sterk på campus den dagen. Våre viktigste rivaler var religiøse fundamentalister. Da Zia militærdiktatur ble innført, gikk jeg i eksil. Tilbrakte åtte år i Holland og England. Der bygde vi Struggle Group som ble aktive i Benazir Bhuttos Pakistan Peoples Party. I 1986 flyttet jeg tilbake til Pakistan ettersom situasjonen bedret seg i Pakistan og Struggle Group hadde mulighet til å bli aktiv fra pakistansk jord selv. Etter Benazirs første stint ved makten, forlot Struggle Group med et perspektiv om at PPP nå kun skulle tjene herskende klasser, PPP og begynte å drive kampanje for et uavhengig arbeiderparti. Etter å ha bygget en god fagforeningsbase ble Labour Party Pakistan (LPP ) lansert i 1997. LPP ønsker et demokratisk sosialistisk Pakistan og er en marxistisk organisasjon som henter inspirasjon fra blant annet den russiske revolusjonæren Leon Trotsky.
Vi har et medlemstall på over 3,000. En av de åtte store fagforeningene (NTUF) i Pakistan er LPPs sympatiske organ. NTUF (National Trade Union Federation) representerer over hundre tusen industriarbeidere. Vi kjører en urdu ukentlig (www.jeddojuhd.com), kun igjen ukentlig publisert i Pakistan. Våre kvinnelige medlemmer oppretter Women Working Help Line (WWHL) som har et medlemskap på nesten to tusen. Ungdomsfronten vår har hatt en beskjeden suksess de siste to årene, mens studentbasen vår forblir nesten ikke-eksisterende.
Ron: Hvilken by skriver du fra? Har det vært demonstranter i gatene i den byen?
Farooq: Jeg er under jorden siden innføringen av Emergency. For det meste har jeg vært i Lahore og enkelte byer i det nordlige Punjab.
Ron: Hva er sammensetningen av demonstrantene i Pakistan akkurat nå? De amerikanske avisene beskriver flertallet av demonstrantene som advokater og NGO-aktivister. Er det slik? Hva er kravene til protestene?
Farooq: I utgangspunktet var det talsmenn (advokater), venstresiden og menneskerettighetsaktivister. Men situasjonen har endret seg de siste tre dagene da Benazir Bhutto har erklært sin motstand. I går kjempet PPP-arbeidere kamper med politiet i Rawalpindi. PPP hevder at 5000 av dets arbeidere ble arrestert over hele Pakistan. Regjeringen har også arrestert medlemmer av Justice Party til den tidligere cricketstjernen Imran Khan og den muslimske ligaen til den eksilerte statsministeren Nawaz Sharif. Men islamistiske partier slutter seg verken til bevegelsen eller blir målrettet av regimet. Deres motstand mot regimet er fortsatt begrenset til presseuttalelser.
Ron: Forutser du at protestene fortsetter og kanskje vokser i størrelse?
Farooq: Det er potensialet. Stor mulighet. I fjor sommer tok det litt tid før massene tok til veiene. Masser nøler først, men når de ser et lederskap kjempe, slutter de seg mest sannsynlig til det. En grunn er også media blackout. TV-kanaler er slukket mens trykte medier sensureres. Mange vet ikke hva som skjer. Ofte er expat-pakistanere mer informert enn oss her.
Ron: Hvilke sikkerhetsstyrker arresterer opposisjonen? Er det Hæren, ISI eller annet politi?
Farooq: Det er politi. Men det har vært rapporter om at kjente arresterte aktivister har blitt overlevert til ISI.
Ron: Hvilken rolle spiller Benazir Bhutto i pakistansk politikk? Ser Arbeiderpartiet hennes rolle som positiv? Støtter de henne i det hele tatt? Hva mener du om arrestasjonen hennes?
Farooq: Den gode nyheten de siste tre dagene var Benazir Bhuttos endrede holdning til det nåværende militærregimet. Mens hun var i eksil, inngikk hun en avtale om å dele makten med militærregimet. Denne avtalen ble meglet av USA. Hennes retur 18. oktober var også et amerikansk-støttet trekk. Men mens hun var i Pakistan, var det et selvmordsangrep på demonstrasjonen hennes og etterlot over 200 døde. Det var en negativ massekampanje av Punjabs sjefsminister mot Benazir Bhutto. Så innførte Musharraf nødssituasjonen den 3. november uten hennes samtykke tilsynelatende. De fleste av talsmennene som ble arrestert etter Emergency var fra hennes parti. Det var alt for mye. Dette skapte et press. I løpet av de tre første dagene ble ikke PPP-aktivister arrestert, men det hele endret seg med Benazir som åpenlyst kom mot militærregimet i nødstilfelle.
Hennes skiftende holdning ble ønsket velkommen av LPP i pressen. Jeg, på vegne av LPP, kunngjorde i media at LPP ville slutte seg til den lange marsj som ble planlagt 13. november av PPP fra Lahore til Islamabad. Selv om vi var svært kritiske til politikken hun fulgte de siste månedene, det vil si hennes maktdelingsformel med Musharraf-regimet, hennes myke hjørne for regimet.
Hennes nylige forretninger har også gitt valuta til konspirasjonsteorier. Mange sier at motstanden hennes bare er falsk og alt er gjort i samarbeid med regimet for å gjenopprette Benazirs image som militant leder. LPP er ikke enig i slike såkalte konspirasjonsteorier om at Benazir og Musharraf er venner. Benazirs motstand mot regimet har betydd arrestasjoner av tusenvis av PPP-aktivister og deres hus raidet over hele Pakistan.
Ron: Jeg forstår at situasjonen stadig endrer seg, men tror du at valget vil bli holdt i februar 2008? Hvis de er det, tror du de vil være frie og rettferdige? Hvorfor eller hvorfor ikke?
Farooq: Med tanke på den utfoldende bevegelsen, og internasjonalt press, ja, vi kan håpe på det. Men rettferdige og frie valg er uaktuelt. (Enhver) Demokratibevegelse vil måtte kjempe en lang krig før vi er i stand til å ha et demokrati sterkt nok som sikrer et fritt valg.
Ron: Hva, etter din mening, er årsaken til uroen i Pakistan? Hvor stor rolle spiller religiøse ekstremister? Hvor stor rolle spiller Hæren? Hvordan ligner denne krigsloven på tidligere episoder av krigslov i pakistansk historie?
Farooq: For det første er det masseutarmingen av massene under Musharraf-regimet. Kampen om brød og smør har blitt enda hard. Strømregninger, prisøkninger og arbeidsløshet er de største problemene. Dette er grunnårsaken til uro. Dessuten har (det) militæret blitt et militærindustrielt kompleks som opptrer som en mafia. Det er harme mot det. Da har du amerikansk tilstedeværelse i regionen som fører til ustabilitet i Pakistan. Musharrafs pro-amerikanske politikk er universelt upopulær.
Musharrafs militære styre er ulikt Zia-diktaturet i sin maske. Musharraf hevder opplysning og måtehold. Zia islamiserte Pakistan. Men begge disse diktaturene, som tidligere militærregimer, har vært pro-USA.
På (den) indre fronten har alle vært undertrykkende når de ble møtt med motstand. Hver gang militæret tar over, øker militæret sin industrielle base, og fører dermed til mer korrupsjon.
Ron: Hva tror du vil bli resultatet av nødregelen? Hvor lenge tror du den vil være på plass?
Farooq: General Musharaff ville ikke ha tenkt på det politiske scenariet som har dukket opp ved å innføre nødssituasjon 3. november. Hans håp om normalitet har blitt knust til tross for en ond undertrykkelse mot talsmenn og politiske aktivister. Flere ubehagelige overraskelser vil komme i fremtiden for militærregimet som var vant til en ganske stabil politisk kontroll til nå.
Etter talsmenn dukker nå studenter opp på den politiske motstanden mot militærregimet. Demonstrasjoner fant sted 7. november 2007 ved visse offentlige og private universiteter i hovedbyene i Pakistan. "Students makt stiger fra dvalen" var overskriften på daglige The News International 8. november.
Medieorganisasjonen til sjefene og de ansatte slutter seg også til massebevegelsen etter enestående undertrykkelse av elektroniske og trykte medier fra regimets side.
Det var en svart mandag 5. november for børsene i Pakistan. Børskrakket resulterte i et netto tap på fire milliarder dollar på én dag, uten sidestykke de siste 17 årene.
Hans imperialistiske støttespillere som USA, Storbritannia og EU har blitt tvunget til å fordømme nødsituasjon i det minste i ord for første gang siden 9/11. Ethvert grovt brudd på menneskerettighetene i Pakistan siden 9. september var alltid et internt anliggende for den amerikanske imperialismen. Selv den australske imperialismen fordømmer Pakistans beklagelige tilstand og betegner Musharraf som «en diktator» for første gang, et faktum som pakistanske folk kjente til i åtte år. LPP-perspektivet er at et så isolert regime ikke kan vare lenge. Opposisjonsbevegelsen er på og vokser.
Ron: Er det annen informasjon eller tanker du ønsker å gi leserne?
Farooq: Motstanden mot militærregimet vil bli styrket av den aktive solidariteten til våre venner og kamerater utenfor Pakistan. Pikettene til de pakistanske ambassadene over hele verden vil være en av de mest effektive måtene for opposisjon. Det er på tide å vise internasjonal solidaritet.
Ron: Takk for at du tok deg tid.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere