Washington – I motsetning til en nyhetsmediefortelling om at den iranske forskeren Shahram Amiri har gitt etterretning om skjult iransk atomvåpenarbeid, sier CIA-kilder som er kjent med Amiri-saken at han fortalte sine CIA-behandlere at det ikke finnes noe slikt iransk atomvåpenprogram, ifølge en tidligere CIA-offiser.
Philip Giraldi, en tidligere CIA antiterrortjenestemann, fortalte IPS at kildene hans er CIA-tjenestemenn med direkte kunnskap om hele Amiri-operasjonen.
CIA-kontaktene sier at Amiri hadde rapportert til CIA en stund før han ble brakt til USA under Hajj i fjor, sa Giraldi til IPS, først ved hjelp av satellittbasert kommunikasjon. Men kontaktene sier også at Amiri var en strålesikkerhetsspesialist som var «absolutt perifer» til Irans atomprogram, ifølge Giraldi.
Amiri ga "nesten ingen informasjon" om Irans atomprogram, sa Giraldi, men hadde plukket opp "scuttlebutt" fra andre atomforskere som han var kjent med om at iranerne ikke har noe aktivt atomvåpenprogram.
Giraldi sa at informasjon fra Amiris debriefinger bare var et mindre bidrag til etterretningssamfunnets bekreftelse i den siste vurderingen av Irans atomprogram av 2007 National Intelligence Estimate (NIE) sitt funn om at arbeidet med et atomvåpen ikke har blitt gjenopptatt etter å ha blitt stoppet i 2003.
Amiris bekreftelse er sitert i en eller flere fotnoter til den nye etterretningsvurderingen av Irans atomprogram, kalt et "Memorandum to Holders", ifølge Giraldi, men den blir nå gjennomgått, i lys av Amiris "avhopping" til Iran.
En etterretningskilde som har lest "Memorandum to Holders" i utkast bekreftet overfor IPS at den ikke presenterer noen tydelig avvik fra 2007 NIE når det gjelder spørsmålet om bevæpning. Utviklingen i det iranske atomprogrammet siden dommen i 2007 blir fremstilt som «subtil og kompleks», sa kilden.
CIA-tjenestemenn gjør sitt beste for å «brenne» Amiri ved å karakterisere ham som et verdifullt langsiktig etterretningsmiddel, ifølge Giraldi, blant annet for å så mest mulig mistillit til ham blant iranske etterretningstjenestemenn.
Men Giraldi sa at det er "stort sett en forsvarsmekanisme" for å avverge kritikk av byrået for dets håndtering av Amiri-saken.
"Faktum er at han ikke var godt undersøkt," sa Giraldi, og la til at Amiri var en "walk-in" som praktisk talt ingenting var kjent om bortsett fra jobben hans.
Selv om det har startet en etterforskning i CIA av prosedyrene som ble brukt i saken, sa Giraldi, at Amiris tidligere CIA-behandlere fortsatt ikke tror at han var en dobbeltagent eller "dingler".
Det som overbeviste CIA-offiserer om Amiris oppriktighet, ifølge Giraldi, var Amiris innrømmelse av at han ikke hadde direkte kjennskap til det iranske atomprogrammet.
En "dingle" vil normalt være forberedt med noen viktige etterretninger som USA er kjent for å verdsette.
Amiris ekstremt marginale status i forhold til det iranske atomprogrammet ble erkjent av en navngitt amerikansk tjenestemann som fortalte The New York Times og Associated Press fredag at Amiri faktisk var en "lav-nivå vitenskapsmann", men at CIA hadde håpet å bruke ham til å komme til mer høyt plasserte iranske tjenestemenn.
Giraldis avsløringer om Amiris rapportering avkrefter en medienarrativ der Amiri ga noen av de viktigste bevisene for en reversering fra etterretningssamfunnet av sin konklusjon fra 2007 om at Iran ikke hadde gjenopptatt arbeidet med atomvåpen.
En 25. april-historie av Washington Post-reporterne Joby Warrick og Greg Miller sa at den etterlengtede revurderingen av det iranske atomprogrammet hadde blitt forsinket for å innlemme en "ny strøm av etterretning" som kommer fra "informanter, inkludert forskere med tilgang til Irans atomprogram. militære programmer&."
De siterer direktør for nasjonal etterretning Dennis C. Blair som i et intervju forklarte at forsinkelsen var på grunn av «informasjon som kommer inn og tempoet i utviklingen».
Warrick og Miller rapporterte at Amiri hadde "gitt spionbyråer med detaljer om sensitive programmer, inkludert et lenge skjult urananrikningsanlegg nær byen Qom." Kildene deres ble sagt å være "nåværende og tidligere tjenestemenn i USA og Europa".
Warrick og Miller kunne ikke få CIA-tjenestemenn til å diskutere Amiri. I stedet siterte de National Council of Resistance in Iran (NCRI) som sa at Amiri "har vært assosiert med sensitive atomprogrammer i minst et tiår".
NCRI er den politiske armen til Mujahideen-e-Khalq (MEK), den anti-regime iranske terrororganisasjonen som har vært en kanal for israelsk etterretning om det iranske atomprogrammet.
Den 8. juni siterte David E. Sanger fra New York Times «utenlandske diplomater og noen amerikanske tjenestemenn» som kilder i rapporteringen om at en serie etterretningsorienteringer for medlemmer av FNs sikkerhetsråd i fjor vår utgjorde «en stilltiende innrømmelse av USA at det gradvis trekker seg tilbake" fra 2007 NIE. Sanger refererte til «nye bevis» som angivelig førte til at analytikere «reviderte og i noen tilfeller reverserte» anslagets konklusjon om at Iran ikke lenger jobbet med et atomvåpen.
Sanger siterte "vestlige tjenestemenn" for å bekrefte at Amiri ga noe av den nye informasjonen.
Tre dager senere publiserte Washington Post en annen historie som siterte David Albright, direktør for Institutt for vitenskap og internasjonal sikkerhet, som sa at etterretningsbriefingene for Sikkerhetsrådets medlemmer hadde inkludert "informasjon om atomvåpen" innhentet fra Amiri.
Albright sa at han hadde blitt orientert om etterretningen tidligere den uken, og Post rapporterte at en "amerikansk tjenestemann" hadde bekreftet Albrights konto.
Deretter rapporterte ABC News at Amiris bevis hadde "bidro til å motsi" NIE fra 2007, og McClatchy Newspapers gjentok Albrights påstand og konklusjonen om at den nye vurderingen hadde snudd etterretningskonklusjonen om at Iran hadde sluttet å arbeide knyttet til våpen.
Ved å lage den falske fortellingen har journalister tydeligvis blitt veiledet av personlige overbevisninger om saken som er på linje med visse amerikanske, europeiske og israelske tjenestemenn som har presset Barack Obama-administrasjonen til å avvise anslaget fra 2007.
For israelerne og for noen amerikanske tjenestemenn er det å snu konklusjonen om at Iran ikke aktivt driver våpen ansett som en forutsetning for å manøvrere USAs politikk inn i en militær konfrontasjon med Iran.
Gareth Porter er en undersøkende historiker og journalist som spesialiserer seg på amerikansk nasjonal sikkerhetspolitikk. Paperback-utgaven av hans siste bok, "Perils of Dominance: Imbalance of Power and the Road to War in Vietnam", ble utgitt i 2006.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere