Det var et merkelig øyeblikk. Jeg ventet på flyet mitt hjem fra Heathrow til Glasgow da jeg møtte en påstått krigsforbryter som gikk fritt rundt. Navnet hans? Robin Cook. Ja, den tidligere britiske utenriksministeren, nå leder av Underhuset. Irak, Serbia, Øst-Timor. Hvor fjerne disse stedene må virke for ham nå. Alle av dem har i fortiden prydet av Mr Cooks utenrikspolitikk med en påstått "etisk dimensjon".
Mr. Cook ventet, antar jeg, på å sjekke inn på flyet hans tilbake til hjemmevalgkretsen i Skottland til helgen. Jeg motsto fristelsen til å arrestere en borger, presenterte meg høflig og sa til ham: 'Du har et tungt ansvar for barnas situasjon i Irak'.
Han savnet nesten ikke et slag, svarte: «Gjør vi ikke alle?» og snudde seg bort. Jeg vedvarte: 'I følge høytstående FN-tjenestemenn som trakk seg fra sine stillinger i Bagdad, er økonomiske sanksjoner ansvarlige for døden til mer enn 500,000 XNUMX irakiske barn under fem år.'
Mr Cook snudde seg. Hans svar var kjent propaganda fra Utenriksdepartementet: «det er ingen økonomiske sanksjoner»; strømmer av ‘mat og medisin er ikke blokkert av vesten’; Saddam Hussein har '19 milliarder dollar på en bankkonto i New York'; Saddam har «importert 10,000 XNUMX flasker whisky».
Alle disse uttalelsene er bedrag som allerede har blitt avslørt av autoritative FN-tjenestemenn, troverdige frivillige organisasjoner og flittige reportere (se sammendraget på www.robincook.net/9lies.htm).
At Mr Cook fortsetter å formidle slik desinformasjon, og helt og fullt tror på den, er kognitiv dissonans av høyeste orden. The White Queen i Lewis Carrolls Through the Looking-Glass kunne tro seks umulige ting før frokost. Mr Cook er tilsynelatende i stand til å tro en mengde umulige ting før og etter hvert måltid på dagen.
Våre politiske ledere, og de fleste mediekommentatorer og intellektuelle, har klart å overbevise seg selv om at de rike og mektige samfunnene i vesten virkelig opprettholder frihet, demokrati og menneskerettigheter. Men rundt omkring ligger bevis på det motsatte, inkludert likene av 'uverdige' ofre for voldelig vestlig makt: i Irak, Serbia, Sørøst-Asia, Latin-Amerika og andre steder.
I det minste var Madeleine Albright, daværende USAs utenriksminister, brutalt ærlig da hun i 1996 avslørte tankene sine for en TV-programleder angående det fortsatte folkemordet på irakiske barn: «Jeg synes dette er et veldig vanskelig valg, men prisen – vi tror at Prisen er verdt det.» Tenk over det uanstendige i denne kommentaren fra en selverklært forsvarer av universelle menneskerettigheter. Begrepene "Kafka-aktig" og "Orwellian" ville være for høflige.
Heldigvis er det ledende personer som ber om å være uenige med Albrights djevelske ligning av menneskeliv og antatte "inneslutning" av Saddam: et "beist" som vesten bidro til å skape og vedlikeholde - noe beleilig glemt av vestlige ledere og deres cheerleaders i massemedia .
Denis Halliday, FNs tidligere assisterende generalsekretær, trakk seg fra sin stilling i Bagdad som koordinator for FNs humanitære 'olje-for-mat'-program i september 1998. I et intervju med forfatter David Edwards i mars 2000 (se www.MediaLens. org), påpekte Halliday at mangelen på mat og medisinske forsyninger i Irak var Washington og Londons direkte ansvar:
«De har bevisst spilt spill gjennom sanksjonskomiteen med dette programmet i årevis – det er et bevisst knep. For den britiske regjeringen å si at mengdene som er involvert for å vaksinere barn kommer til å produsere masseødeleggelsesvåpen, er bare tull.
Det er derfor jeg har brukt ordet "folkemord", fordi dette er en bevisst politikk for å ødelegge folket i Irak. Jeg er redd jeg ikke har noe annet syn på dette sene stadiet.
«Denis Halliday tar feil», svarte Robin Cook da jeg minnet ham om Mr Hallidays synspunkter på Heathrow flyplass. Flere flyreisende lyttet nå intenst til utvekslingen vår fra sidelinjen.
«Jeg var utenriksminister. Jeg vet hva fakta er.’ Svaret mitt – at FN-tjenestemenn som hadde vært basert i Bagdad helt sikkert ville ha en bedre forståelse av fakta – ble ubesvart da en tilskuer grep inn for å fortelle Mr Cook at det var hans tur til å sjekke inn. Jeg dro med tungt hjerte for å ta min egen flytur.
Cooks desperasjon etter å benekte hans rolle i massive menneskerettighetsbrudd i Irak var ynkelig å se. Tidsskriftet Economist har påpekt at: «Hvis FN, år ut, år inn, systematisk drepte irakiske barn ved luftangrep, ville vestlige regjeringer erklære det uutholdelig, uansett hvor edel intensjonen er: De burde finne sin eksisterende politikk akkurat som uakseptabelt.'
Vi kan godt tulle med den vesle-frasen, "hvor edel intensjonen", men budskapet er klart nok: slutt å drepe irakiske barn.
Når det gjelder nylige grep fra FNs sikkerhetsråd om å gå over til «smarte sanksjoner», har dette skapt dyp skepsis blant de med kunnskap på bakken.
I følge en offiser med et høyt profilert hjelpebyrå som ba om anonymitet, vil ikke smarte sanksjoner «vil forbedre livet for den vanlige irakeren». Det vil være en innsats, en utdeling til Irak som helhet. Det vil ikke gjøre noe for å takle det virkelige problemet – hvordan stimulere den interne økonomien og la sivilsamfunnet komme tilbake» (Financial Times, 1. juni, 2001).
Denis Halliday og hans etterfølger, Hans von Sponeck (som trakk seg 18 måneder etter Halliday), observerer at: 'Storbritannia og USA, som faste medlemmer av [FN]-rådet, er fullt klar over at FN-embargoen fungerer i strid med FN-konvensjoner om menneskerettigheter, Genève- og Haag-konvensjonene og andre internasjonale lover.» (The Guardian, 29. november 2001).
At Storbritannia kan huse kriminelle politikere som er ansvarlige for forferdelige forbrytelser mot menneskeheten – og faktisk at disse kriminelle er våre politiske ledere fortid og nåtid – er nesten per definisjon en utenkelig tanke, i det minste i det høflige samfunnet.
Og likevel, tenk på medienes syn som nylig ble uttrykt av Andrew Marr, BBCs politiske redaktør: «Hvis folk ikke vet om makt og lar oppmerksomheten vandre fullstendig, så vil de som har makten ta seg friheter. Og den eneste måten å holde den enorme makten til markedet og de politiske elitene i en slags sjakk er gjennom et informert, aktivt og tidvis vanskelig borgerskap. Og dette trenger i sin tur journalistikk i den offentlige sfæren, selv om den ikke alltid innser det.’ (The Independent, 16. mars, 2001).
Implikasjonen av denne uttalelsen er at journalistikk i offentlig sfære allerede tjener, mer eller mindre, til å holde i sjakk «den enorme makten til markedet og de politiske elitene». I så fall er journalistikk i offentlig sfære i hovedsak blind for det pågående folkemordet i Irak og misbruk av amerikansk/britisk makt ved å angripe Afghanistan.
Bygger på en svært vellykket aviskarriere, begrenset av sitt redaktørskap av The Independent, bruker Marr nå sin 'public-sfære-journalistikk' på BBC hvor han nylig rapporterte: 'For noen år siden var vi veldig bekymret for menneskerettighetene i Tsjetsjenia – vi 'er ikke lenger.' [BBC 6 o'clock news, 4. oktober 2001].
Med andre ord er det nå inngått en «rå avtale» mellom Blair og Putin i Moskva: Storbritannia vil kaste et blindt øye over russiske grusomheter i Tsjetsjenia i bytte mot russisk støtte til Bush-Blairs internasjonale «krig mot terrorisme». Men selv denne groteske quid pro quo holder seg ikke. Blairs regjering har konsekvent vendt ryggen til tsjetsjenske ofre helt fra starten.
Alt dette er en del av et større bilde av vestens rolle i å tolerere og fremme terror rundt om i verden. Siden andre verdenskrig, som Ed Herman bemerker i sin nylige ZNet-kommentar 'Anti-terrorist terrorism' (www.zmag.org; 5. oktober 2001), har en slik politikk blitt 'brukt regelmessig for å opprette terrorregjeringer som raskt åpnet seg deres dører til utenlandske investeringer og holdt arbeidsmarkedene så "fleksible" som de transnasjonale og IMF måtte ønske.'
Og alt støttet av et stort sett ukritisk medie. Med Hermans ord: 'propagandasystemet fungerer ekstremt bra, og gir resultater av Big Brother-kvalitet under et system av "frihet".'
Propagandasystemet tar ikke vennlig imot utfordringer. I et nylig medievarsel fremhevet MediaLens.org Andrew Marrs referanse under Kosovo-bombingen til det "krigsherdede folket i Serbia" som "dyr" (http://groups.yahoo.com/group/medialens/message/12) .
Marr hadde beskrevet hvordan serberne, "langt mer ufølsomme, tilsynelatende lettere å dø, er som en fremmed rase." (Marr, The Observer, 25. april 1999). Marr svarte med å benekte at han hadde omtalt serberne som "dyr" (sjekk selv på: http://www.guardian.co.uk/Archive/Article/0,4273,3857957,00.html), og anklaget Media Lens for å være 'skadelig og anti-journalistisk'. Han konkluderte: "Jeg tror ikke jeg vil bry meg med "medialens" neste gang, hvis du ikke har noe imot det.' (http://groups.yahoo.com/group/medialens/message/15).
Slik er rasjonell debatt om viktige saker i dag, inkludert enhver debatt om hvordan og hvorfor mainstream media filtrerer og forvrenger slike saker, marginalisert og latterliggjort av viktige mediekommentatorer.
"Det er verdt å huske", skrev Noam Chomsky tidligere i år, "at uansett hvor mye [mainstream britiske journalister] prøver, er de en del av den britisk utdannede eliten, det vil si ideologiske fanatikere som for lenge siden har mistet evnen til å tenke på ethvert spørsmål av menneskelig betydning, og helt i statsreligionens grep. De kan innrømme feil eller feil, men noe mer er bokstavelig talt utenkelig.»
La oss ta BBCs Andrew Marr på ordet og kreve ekte "publikumsjournalistikk". La oss utfordre statsmakten i alle dens forkledninger, inkludert dens medieindustri, og fjerne alle illusjoner om dens "godartede" natur, spesielt i disse tider med økt terror.
I mellomtiden dør irakiske sivile – og nå afghanere – som et direkte resultat av politikk utført av vestlige politikere som har mistet kontakten med virkeligheten, og tilsynelatende handler i våre navn.
David Cromwell er medredaktør av Media Lens (www.MediaLens.org) og forfatter av ‘Private Planet’ (Jon Carpenter Publishing).