Michael Albert
Om oss
For 25 år siden var jeg på et middagsselskap med en gjeng med venstreorienterte økonomiske fakulteter
og studenter, og jeg stilte et hypotetisk spørsmål for å skape middag
debatt. Hvis du bare hadde to valg, spurte jeg, ville du åpnet alle fengselsdører
og slippe alle ut, eller vil du holde alle der de er?
Til
min overraskelse at det ikke var noen debatt. Bare jeg var villig til å underholde hva
alle andre så som den helt vanvittige, ultra-venstreorienterte forestillingen om å åpne
dører kan være bedre enn å holde alle fengslet uten endringer. Jeg da
la til muligheten til å gi alle ut en jobb og god opplæring, men likevel
det var ingen takers.
År
senere, ville resultatet av en slik henvendelse til venstreorienterte være det samme? Som kontekst, vår
lite eksperiment kan best utføres i lys av den ofte siterte forestillingen
at det er bedre å la ti kriminelle gå fri enn å fengsle en uskyldig person.
Selvfølgelig kan det bare være et retorisk utspill for godtroende jusstudenter, men det
er ment å kommunisere at det er noe helt utenkelig med
uskyldige mennesker i fengsel. Ok, dette innebærer noen beregninger. Til
for eksempel hva er uskyld og hva er skyld, og hva med å la en uskyldig
person fester for å fengsle tjue, eller femti, eller hundre, eller tusen
ondsinnede psykopater som ellers ville løpe amok med å skade og til og med drepe
mye mer uskyldige folk? På den annen side, hva om kalkulatoren er
motsatte? Hva om det virkelige spørsmålet er bør vi holde en kriminell i fengsel sammen
med fem eller ti uskyldige mennesker, eller la dem alle gå fri?
De
kriminalitetsraten i USA er omtrent den samme som i sammenlignbart industrialiserte
og sitert Vest-Europa. Antall innsatte per hundre tusen innbyggere
i USA er imidlertid så mye som femten ganger større enn i Europa, igjen
avhengig av hvilket land vi velger for vår sammenligning. Stereotyper til side, den
raten av fengsling i Spania er litt mer enn England er litt mer enn
Frankrike er litt mer enn Tyskland er litt mer enn Tyrkia...og Norge og
Island er relativt kriminalitetsfritt til sammenligning. Den amerikanske fengslingsraten
er omtrent femten ganger Islands, tolv ganger Norges, litt over åtte ganger
den tyrkiske kursen, og litt over seks ganger Spanias.
De
høye amerikanske renter begynte å spiralere dramatisk oppover ca
tretti år siden i takt med politikere og media utnyttelse av et stort sett
produsert offentlig frykt for kriminalitet. Politiske kandidater – Reagan er spillets
mest effektive, men langt fra dens eneste stjerne – ville tromme opp frykt og deretter møte den
med programmer for krigføring mot narkotika, utvidelse av antall fengsler, utvidelse
minimum obligatorisk straffutmåling, og pålegge tre streiker du er ute innovasjoner.
Når alle fra politimannen på takten, til politimesteren, til kriminalitetstakten
reporter, til DA, til dommeren hører ingenting annet enn en endeløs litani av lock 'em
opp og la dem råtne retorikk, de blir alle forutsigbart aggressive. Dermed,
mellom 1972 og 1998 økte antallet personer i fengsel med over fem ganger til
1.8 millioner.
bro
av økningen, ikke overraskende, har vært på grunn av fengsling av folk for ikke-voldelige
forbrytelser som besittelse av narkotika, mens slike "forbrytelser" i Europa
fører sjelden til fengsel. Så i USA fengsler vi fem, seks, syv eller til og med elleve
eller fjorten mennesker som ville bli sett på som uskyldige nok til å holde seg ute i samfunnet
Europa, for hver person vi fengsler som europeerne også ville fengslet.
Med andre ord, hvis vi åpnet dørene akkurat nå, et fryktelig forslag i de fleste
folks øyne, for hver person ville europeerne ha oss i fengsel, fem til ti
hvem de ville anse som uskyldige ville bli satt fri. Dette er ganske nøkternt. Hvis vi
ville retorisk sluppet ut ti skyldige innsatte for å frigjøre en uskyldig
vi burde gjerne slippe ut én skyldig innsatt for å frigjøre fem til ti uskyldige
de – nei? Og så burde vi refigurere vår tilnærming til lover, rettssaker og
spesielt straff og rehabilitering også–nei?
De
data og de fleste av ideene ovenfor, forresten, kom ikke til meg ved hjelp av en
middagsselskap med radikale venstreorienterte. I stedet lånte jeg dette materialet fra en
artikkel i Scientific American, august 1999. Forfatteren, Roger Doyle, var
undersøke noen fakta for å se deres numeriske implikasjoner. Å være ærlig selvfølgelig
betyr å se på fakta og rapportere dem sannferdig. Å være igjen betyr å se en
litt dypere for å finne institusjonelle årsaker, og deretter ekstrapolere fra
forhold og årsaker finner man til forslag som videre egalitære og
humanistiske verdier man setter høyt. Doyle fortsatte i sitt Scientific American
essay for å påpeke at (a) en nøkkelforskjell mellom unge hvite og
(uforholdsmessig fengslet) unge svarte var at de hvite er mer sannsynlige
vår nåværende økonomi for å få jobber som gjør dem i stand til å unngå behovet for å stjele eller
avtale, (b) inntektsforskjellene er mye større i USA enn i Europa
og, (c) bare lese litt inn i hans ord, at fengsling kan ses som
et verktøy for kontroll mot de fattige slik at "høye amerikanske fengslingsrater
vil neppe avta før det er større inntektslikhet."
Kudos
forum Scientific American ærlighet og til og med radikalisme, men hva med vår
hypotetisk venstreorientert middagsselskap? Hvis forskjellen mellom USA og Europa
er ikke det at amerikanere har flere gener som gjør at de er antisosiale, men snarere,
at amerikanere og spesielt svarte amerikanere blir satt i omstendigheter av
vår økonomi som praktisk talt krever at de søker midler til næring utenfor
lov, og hvis, for å være veldig konservativ, halvparten av de innsatte i USA blir arrestert
for offerløs "kriminalitet" som ikke en gang ville bli straffeforfulgt i Europa,
gir det ikke mening å spørre om hele denne amerikanske påtalemyndigheten og straffen
Det juridiske apparatet er faktisk totalt kontraproduktivt i sin nåværende
konstruksjon?
Endelig,
dette tar ikke engang opp et annet radikalt spørsmål. Hvorfor sitter noen venstreorienterte
rundt et bord, enten det er tjuefem år siden eller i dag, eller hvorfor er noen i det hele tatt,
når som helst, for den saks skyld, mer bekymret for en og annen fryktinngytende antisosial
eller til og med patologisk kjeltring/voldtektsmann/morder som blir tatt og fengslet på vei
fri, enn de er ved (1) den voldelige og forsettlige fengslingen av så mange
uskyldige sjeler som har verdige og menneskelige liv å leve hvis de bare er i stand til å gjøre det
så; eller (2) de grå flanell forretningsmenn som går fritt opp og ned Wall Street
som presiderer over elendigheten til så mange for sin egen private vinning, hver
forretningsmann en perfekt biologisk inkarnasjon av vilje, selvbedrag, og
stort sett uforbederlig antisosial atferd som opererer i en skala av vold
som de verste fengslede kjeltringene aldri kan drømme om å nærme seg, eller (3) den
regjeringen, som på vegne av de grå flanell-forretningsmennene vraker massive
lemlestelse og ødeleggelse av hele land, for så å kalle det humanitært
intervensjon slik at de kan unngå den dødelige injeksjonen dødsstraff vår
samfunnet foreskriver for drap, langt mindre for drap mest massive som de
begå?
Vår
fengsler er ti til femti ganger mer overfylt enn antall mennesker som er humane
rettssystemet ville måtte fengsle og/eller rehabilitere fordi måter å
redusere dette gapet vil innebære å redusere inntektsforskjellene og forbedre
mye av samfunnets verst stilte. Forretningsmenn vil ikke tolerere det, ikke uten en
kjempe uansett.