Hvordan skjedde det? Vi hadde endelig et demokratisk primærvalg der en ekte nasjonal diskusjon kanskje kunne skjære gjennom den gordiske knuten av rase, kjønn og klasse. I stedet blinket vi i siste liten og nøyde oss med noe langt mindre. Vi gråter etter "forandring" på politiske stevner da som hestene i Anna Sewells klassiker Svart skjønnhet, løper vi tilbake inn i den brennende låven av kjente fordommer og foreldede politiske konflikter.
Det ville være lett å overgi seg til kynismen og sitte ute. Jeg har en trotskistisk venn som utålmodig avfeide alle kandidatene, til og med Dennis Kucinich, som kapitalismens verktøy, ikke verdig noens stemme. Det som gjorde meg trist, er at mye av kritikken hans av kandidatene til Det demokratiske partiet faktisk ga mening, til tross for at den ble innrammet i en ideologi som ble overlatt fra det 20. århundre.
Så hva skal vi gjøre?
Over på Nation magasinet, har Christopher Hayes en gjennomtenkt artikkel om hvorfor vi bør stemme på Obama i stedet for Clinton. Han gjør det klart at i politiske spørsmål er det knapt en krone verdt forskjell mellom de to. Så går han inn i det immaterielle. Obama artikulerer et budskap om håp og forsoning til en dårlig splittet nasjon. Han fyrer opp unge mennesker som vanligvis behandler valg som en etterskoletid. Budskapet er kraftig og overbevisende som vist av hvordan han klatrer i meningsmålingene etter hvert som folk blir mer kjent med ham.
Det er vanskelig å ikke tenke på JFK i 1960. Som Obama var han forsiktig med å beregne moderate demokrater, men en mann som var i stand til å artikulere ønsket om en endring som allerede blåste gjennom Amerika i 1960. Det oppsummeres best med hans berømte linje "Spør ikke hva landet ditt kan gjøre for deg. Spør hva du kan gjøre for landet ditt."
Obama benytter seg av det samme ønsket om å GJØRE noe. Å gå av den tjukke rumpa. Å slå av den endeløse forbrukerpropagandaen på TV og gå ut for å redde verden. Hans år som samfunnsorganisator tjener ham godt når han snakker om å være "Vår brors keeper ... vår søsters keeper."
Men la oss ikke bli tåkete i øynene ennå. Både Clinton og Obama har noe annet til felles ved siden av sine politiske standpunkter. De er begge politiske junkies sterkt avhengig av bedriftens kontanter. Det er virkelig ikke deres feil. I vårt korrupsjonsgjennomvåte politiske system har enhver seriøs nasjonal kandidat det samme problemet.
Så med politikk og finansieringsspørsmål omtrent like, gir Hayes nikk til Obama. Ikke bare artikulerer han folks dype følelsesmessige ønske om positiv endring, han kan skape et bredt mandat som vil gi den progressive bevegelsen et sted å vokse. Tenk på Lincoln, Roosevelt eller Kennedy.
Så med Hayes, og av grunnene til at han forklarer så mye bedre enn jeg kan, stemmer jeg på Obama også.
Men jeg har en skitten liten hemmelighet. Jeg vil egentlig heller stemme på Hillary Clinton.
Den amerikanske arbeiderklassen har tatt en forferdelig juling de siste par generasjonene. Vår arbeiderbevegelse er på tauene. Vi er dårlig delt langs alle mulige feilgrenser av kjønn, rase, immigrasjonsstatus, seksuell legning, alder, og vel, you name it. Jobbene våre har blitt sendt ut, dekvalifiserte, fremskyndet og omgjort til en serie "midlertidige" ingen fordeler-drudgefester som virker alt for permanente.
Miljøet vårt fortsetter å forverres til en overopphetet muckpit av giftig slam. Vi har blitt så fordummet at mange tror at jorden ble skapt for 6,000 år siden, og at Ronald Reagan burde være en nasjonal helt for å ha banket opp mot oss med en slik smilende glød.
Våre sønner og døtre drar til krig for olje og imperium og kommer hjem i kroppsposer eller så hardt såret i ånden at noen av dem ender opp med å drepe seg selv ... og sparer dermed vår sparsommelige amerikanske regjering for utgiftene til å ta vare på dem i vår overfylte og underbemannede VA-sykehus.
Og over det hele har vært en av de største overføringene av rikdom i amerikansk historie. Fra oss til dem…..bedriftseliten. Jeg skal ikke kjede deg med tallene. Det er det et Google-søk er for. Men vi vet alle i våre hjerter at vi har blitt flammet opp av en herskende klasse som ikke engang har en forestilling om noblesse oblige (det er fransk for å gi de takknemlige tjenerne noen biter av mesterens bord).
Så hva har dette med Hillary Clinton å gjøre? Vel, Hillary tilbrakte år som bedriftsadvokat. Hun satt i Walmart-styret. Hun kjenner disse menneskene som om de var hennes egne slektninger. Hvis hun bare kunne gå bort fra den mørke siden, for en skattekiste av kunnskap hun kunne dele med oss.
Så er det Hillary Clintons personlige egenskaper. Hun er tøff. Hun er smart. Hun er fokusert på å vinne. Angrip henne og hun vil kjempe hardt tilbake med alle hennes formidable indre ressurser. Og hun har en slem strek som jeg tror er en av hennes største styrker. Gjør en fiende av henne og du er i alvorlig dyp dritt i årene som kommer. Tenk Bobby Kennedy og hans berømte "hensynsløshet".
Ærlig talt, vi kunne bruke en sånn på vår side. Vi er i en kamp for å overleve, og jeg er lei av å tape. Hillary Clinton har blitt brutalt angrepet fra alle kanter fra omtrent overalt, og hun står fortsatt. Det snakker godt om henne.
Hvis bare hun bare ville tatt parti for folket i stedet for selskapene... som soldatene og krigsveteranene som kommer over til fredsbevegelsens side.
Den typen endring vi trenger kan bare komme fra energiske sosiale bevegelser som opererer i en politisk kultur der de ikke blir behandlet som rabiate skunks på en country club cocktailparty. Og det er her Obama har fordelen over Clinton.
Gjør ingen feil om det. Både Hillary Clinton og Barack Obama er avhengig av Corporate America. Men Obama har hatt god fornuft til å legge litt avstand mellom seg selv og de verste utskeielsene deres. Hans år som samfunnsorganisator står i kontrast til Clintons år som bedriftsadvokat. Og Clinton som styremedlem i Walmart? Jaysus, Josef og Maria, hva tenkte hun på?
Men Hillary, det er aldri for sent. Vinn eller tap dette valget, du er alltid velkommen til å bytte side.
Det fungerte for kaptein Renaud i filmen Casablanca. Det kan til og med være begynnelsen på et vakkert vennskap.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere