Diskusjonene fokuserer fortsatt på hvem som kan og ikke kan kalles rasister, mens spørsmålet om hva rasisme egentlig er, stilles mye mindre og ofte avsløres med vage beskrivelser i retning av «å tro at befolkningsgrupper er mindreverdige». Å se ned på folk er selvfølgelig en forferdelig ting, men – selv om det nesten aldri snakkes om – spiller sjalusi også inn. På samme måte diskuteres det sjelden hva som faktisk får folk til å ytre sine fordommer eller opptre på en rasistisk måte. Når dette diskuteres, legges det vanligvis vekt på ordene de bruker for å motivere sine uttalelser eller handlinger. Men vi må også spørre oss selv hvilke underliggende følelser og tanker de helst holder for seg selv. Det er helt essensielt å gjennomskue mekanismene som fungerer, om ikke for annen grunn enn å bekjempe rasisme på en slik måte at rasistisk vold ikke bryter ut i fremtiden.

Ved å nøste opp i disse mekanismene kan kompliserte spørsmål besvares. Spørsmål som: Hvorfor stilles etterkommere av gjestearbeidere og folk fra de tidligere koloniene dårligere når de konkurrerer på arbeidsmarkedet – ofte med henvisning til vaner som tilskrives landene til deres forfedre? Hvorfor etter alle disse årene mangler likeverdig representasjon i media grovt folk med migrasjonsbakgrunn? Hvorfor blir politikere fra minoriteter kontinuerlig fastlåst i saker som spesifikt gjelder det folk kaller "samfunnet sitt", når de prøver å takle saker som berører hele samfunnet? Hvorfor blir fargede mennesker som gjør viktig arbeid i dette samfunnet enten forringet eller anklaget for å sette seg selv i forgrunnen? Hvorfor er det en slik forargelse når fargede mennesker krever avskaffelse av en tradisjon som fremstiller dem på en smertefull måte: Black Pete (blackface)? Og hvorfor blir folk fra minoriteter stemplet som illojale når de oppretter sitt eget parti etter at etablerte partier ikke klarer å tilby dem nok muligheter? Og til slutt hvorfor er det slik at rasismen ikke har avtatt, nå som så mange mennesker med migrasjonsbakgrunn har nådd fremtredende posisjoner i regjering, politikk og alle andre samfunnsområder, som film, musikk, kabaret, arkitektur, sport, medisin, litteratur, journalistikk, juss og IKT?

Utnyttingsrasisme og konkurranserasisme

Rasisme eller rasebedrag opptrer i to forskjellige former: utnyttelsesrasisme og konkurranserasisme. Skillet mellom de to kommer fra min far, en sosiolog som spesialiserte seg i Sørøst-Asia, Wim F. Wertheim. Som barn og ung mann i Europa opplevde han hvordan det var å bli diskriminert som jøde. Senere som voksen i det koloniale nederlandske Øst-India ble han rammet av to helt forskjellige fenomener. Han så hvordan den indonesiske befolkningen ble utnyttet gjennom bruk av nedsettende kommentarer, mens den kinesiske merkantile minoriteten ble utsatt for en form for rasisme som var slående lik antisemittismen han kjente fra Europa. Han kalte den første typen utnyttelse av rasisme og den andre konkurranserasisme og beskrev dem i sitt akademiske arbeid. År senere videreutviklet jeg disse forskjellene og integrerte dem i et diagram, se illustrasjon: Kjennetegn på de to typene rasisme. De to typene er forskjellige på følgende måter: befolkningen de er rettet mot, fordommene som følger med dem, motivasjonen bak fordommene og hva slags vold som følger med.

Utnyttings- og konkurranserasisme retter seg mot to totalt forskjellige befolkningsgrupper, og det er en direkte sammenheng med arbeidet de gjør og deres økonomiske stilling. Følgelig er det en betydelig forskjell mellom den typen fordommer som bringes i omløp: nedlatende eller skremmende i naturen. De slaver, den svarte befolkningen i Sør-Afrika, de opprinnelige innbyggerne i koloniserte land og afroamerikanere i USA skulle ha lav IQ "av natur" og ble ansett som late og barnslige. Og derfor var verdslig hardt arbeid det eneste de var i stand til, og det var visstnok også dette de foretrakk. Disse foraktelige fordommene er perfekt i tråd med det de er ment å rettferdiggjøre: utnytting.

Dumme og lat ville være det motsatte av egenskapene som ble brukt for å beskrive den flittige og vellykkede kinesiske merkantile minoriteten i Indonesia, de ble sagt å være slemme og til ingen nytte. Dessuten var de håndlangere for det store skumle Kina, som ville forfølge verdensdominansen. Det var en slående likhet med antisemittisme i Europa, der ble jødene også sagt å være utspekulerte, illojale mot landene der de bodde og hungre etter verdensmakt. Som bevis ble det tryllet frem et forfalsket dokument fra svunne tider der mystiske menn ble sagt å ha brukt ord til dette. I nyere tid har slike, mer kulturelle, fordommer blitt tilskrevet muslimene. For å støtte ideen om at de ikke er til å stole på og er illojale, spres det rykter om at de er kontrollert av moderlandets lange arm, med referanser til deres doble nasjonalitet. Og hvis det ikke er nok, blir deres hellige skrifter sitert selektivt slik at de kan bli anklaget for å ville etablere sharia-lover over hele verden.^[1] Også her er fordommene helt i samsvar med det de er ment å rettferdiggjøre og det er ikke utnyttelse men utelukkelse.

Hvilke motivasjoner bak rasistiske fordommer foretrekker folk å holde for seg selv?

Når de blir spurt om motivene for deres rasistiske ord og/eller handlinger, er det egentlig svaret deres som driver dem? Eller avslører ordene de bruker bare deler av motivene deres, og foretrekker de å skjule resten?

Folk som ser ned på en annen befolkningsgruppe vil nok ikke uten videre innrømme hvor godt det føles å heve seg over andre. I kulturer og trossamfunn der den dominerende normen er at alle mennesker er likeverdige, og dette gjelder de aller fleste, kan man forvente at en slik overlegenhetsfølelse er kombinert med følelser av skam og/eller skyld. Desto større grunn til å finne enda flere bevis på at den andre gruppen faktisk er underlegen.

Et lignende fenomen kan være på spill når det er frykt for en minoritets konkurransekraft. Folk vil nok ikke være tilbøyelige til å avsløre sin misunnelse, for i et kapitalistisk samfunn som vårt er det faktisk et tabu på sjalusi. Dessuten er det mye mer fornuftig å holde det hemmelig når du mener at en gruppe gjør det bra, ellers kan du svekke din egen gruppes konkurranseposisjon. Det er derfor hundre ganger mer fordelaktig å slå fast at gruppen ikke er til å stole på og utgjør en stor fare for samfunnet.

Tross alt, å identifisere en syndebukk for alt som går galt i samfunnet er generelt ikke noe å være stolt over. Folk som gjør det, vil sannsynligvis ikke like å erkjenne hvordan de liker å dele overbevisningen med likesinnede rundt seg om at årsaken til all elendighet egentlig bør søkes i syndebukkgruppen. I min erfaring med utdanning observerte jeg ofte hvor trøstende det kan være for grupper – spesielt de som sliter med gjensidige spenninger – å oppleve en gjensidig følelse av enhet når de mobber en syndebukk.^[2]

Ulike typer vold

Volden som ligger i utnyttelsesrasisme er helt forskjellig fra konkurranserasismen.

Ved utnyttelsesrasisme må gruppen som helhet holdes frisk og i arbeid, men samtidig medgjørlig og villig til å tåle de elendigste arbeidsforholdene. Når noen få reiser seg i opprør og truer med å motivere andre til å gjøre det samme, forsøker myndighetene å undertrykke det ved å offentlig straffe opprørerne, i alle de andres øyne.

Når det gjelder konkurranserasisme, må hele den rivaliserende gruppen drives ut av regionen, og dette kan begynne med drap på noen få medlemmer av gruppen, men går snart over til masseslakt, pogromer. Historien har vist at slik massevold kan utløses når fryktinngytende kvalifikasjoner over en gruppe systematisk sirkuleres lenge nok. Det er derfor ikke overraskende at utøverne av slik vold alltid hevder at de har handlet selvforsvar: hvis de ikke hadde drept den andre personen, ville de blitt drept.^[3] Og uansett hvor de forekommer, innledes slike voldsutbrudd alltid av en skarpere avgrensning av gruppen, ledsaget av en hentydning til deres utvisning og sterkere vekt på gjenkjenneligheten til gruppens medlemmer.^[4] I perioden rett forut for selve drapet, til de vanlige skremmende anklagene er det lagt foraktende kvalifikasjoner for å dehumanisere de fremtidige ofrene – det ser ut til å gjøre drap lettere.

Så mens vold som er iboende til utnyttelsesrasisme generelt er rettet mot opprørere, finnes det unntak. Under slaveri av afrikanere og deres transport til USA, døde ofte et stort antall mennesker i lasterommene til fartøyene de ble sendt i. I stedet for å sette en stopper for et slikt overgrep, "løste" gjerningsmennene kynisk dette problemet ved å hente flere mennesker fra Afrika. Så vel som under slaveri av mennesker fra Afrika, ble massevold ikke sjelden brukt i koloniene også, da folk ble tvunget til å bli kulier.

Skift i proporsjonene mellom utnyttelsesrasisme og konkurranserasisme

Da jeg forsket på voksenopplæring på 1990-tallet, observerte jeg et bemerkelsesverdig fenomen. Min oppgave var å registrere tegn på rasisme under nederlandsktimer som ble gitt til migranter og i nederlandsktimer som ble gitt til nederlandsktalende voksne som knapt hadde gått på skolen – jeg noterte dette for både elever og lærere. ^[5]

Jeg oppdaget at – til en viss grad skjult i uttrykk og gester – forekom både forakt/selv-innbilskhet (utnyttelsesrasisme) og sjalusi, mistillit og frykt (konkurranserasisme). Som et resultat lurte jeg på om denne hybriden bare fant sted i dette øyeblikket i denne innstillingen. Eller om den rådende rasismen etter andre verdenskrig kanskje var i ferd med å endre karakter. Jeg diskuterte med min far muligheten for at det var her i Europa og derfor også i Nederland et skift fra utnyttelsesrasisme til konkurranserasisme. Han fant det en interessant tanke, som han inkluderte i artikkelen om kolonial rasisme i Indonesia som han skrev for De Gids (1991) på den tiden.^[6]

I mellomtiden har det gått nesten 30 år og hypotesen min har ikke bare vist seg å stemme, dette fenomenet er fortsatt utbredt. De første gjestearbeiderne og ikke-vestlige immigrantene fra koloniene led overveiende av den gamle, velkjente koloniale utnyttelsesrasismen – de ble sett på med forakt. Denne forakten var fortsatt sterk på 1990-tallet og fortsetter i dag. Nedsettende fordommer er fortsatt rettet mot fargede, og etterkommere av personer fra regioner som anses å være mindre utviklede blir også sett i dette lyset.

Etter hvert som barna og barnebarna til alle disse menneskene ble mer i stand til å konkurrere, begynte fordommer knyttet til konkurranserasisme å sirkulere sammen med den vanlige utnyttelsesrasismen som aldri har gått bort. Til å begynne med at de ville være upålitelige og illojale mot den nederlandske staten.

I tillegg hadde man funnet islam i gjestearbeidernes kulturelle bagasje, og dette ga en kjærkommen kilde å utlede de skremmende fordommene som tilhører konkurranserasisme.

Men selv uten islam var det fortsatt mange skremmende fordommer å slippe løs på etterkommere av folk fra de tidligere koloniene – tross alt var de også i ferd med å bli formidable konkurrenter. En slik fordom er at de er i ferd med å drepe en nederlandsk tradisjon som de – helt feil – anser som rasistisk, Black Pete (blackface)!

Man kan kanskje få inntrykk av diskusjonene om dette temaet at spesielt utnyttelsesrasisme er involvert her, ønsket om å kunne fortsette å se ned på fargede mennesker uten bekymring. Men den andre fordommen som sirkulerer, om at aktivistene mot Black Pete er aggressive forstyrrere av et fredelig barneparti, er skremmende og peker i retning av konkurranserasisme. Konkurransen som spilles her handler ikke om jobber eller bolig, men om kontroll over nederlandske tradisjoner, om eneretten til å kontrollere dem; det faktum at en minoritet krever deltakelse i denne saken vekker intens misunnelse.

Og nå er også ikke-vestlige flyktninger blitt et mål for konkurranserasisme. Det spres også fordommer om dem om at de uærlig stjeler jobber og hjem og at de er livsfarlige og ikke hører hjemme her.

Alle konkurranserasismens fordommer forsterket seg etter hvert som flere og flere barn og barnebarn av både arbeidsinnvandrere og folk fra koloniene lyktes – ofte etter å ha overvunnet mye undervurdering og motstand – å fullføre studiene og å erobre interessante steder på arbeidsmarkedet , i offentlig forvaltning og i resten av samfunnet. Og slik ble de rivaler til den etablerte befolkningen – spesielt de med mye utdanning. Etterkommere som har klart det og kommet i forgrunnen blir ofte brukt til å argumentere for at rasisme ikke er så ille. Eller de er satt som et eksempel for de som fortsatt tar igjen. Men det er undervurdert hvor mye misunnelsen av den etablerte befolkningen for disse eksemplariske skikkelsene kan vekke konkurranserasisme.

Jeg spår at skiftet fra utnyttelsesrasisme til konkurranserasisme vil fortsette med ytterligere frigjøring av minoriteter – som er gjenkjennelige i det offentlige rom – og dermed øke sjansen for massevold. Heldigvis har det imidlertid dukket opp kraftige motbevegelser de siste årene, hvor Black Lives Matter er den mest slående. Gjennom disse motbevegelsene er flere og flere mennesker i stand til å komme til bunns i de rasistiske mekanismene, noe som bidrar til å stoppe denne fatale utviklingen. Jeg ber om oppmerksomhet til begge former for rasisme – ikke bare formen for rasisme som ydmyker grupper av mennesker, men også formen som gjør folk urett av misunnelse.

---

^[1] Se: https://www.juancole.com/2015/06/semitism-todays-hatred.html

^[2] Se: https://www.juancole.com/2017/03/addicted-populists-literally.html

^[3] Se: http://www.juancole.com/2009/05/wertheim-wilders-lethal-words.html

^[4] Se: http://www.juancole.com/2013/12/repeated-european-minorities.html

^[5] Anne-Ruth Wertheim:'Schurende Culturen' in Vorming, Vaktijdschrift voor Volwasseneneducatie en Social-Cultureel Werk, jaargang 10, oktober 1994, s.27-41.

^[6] Se WFWertheim 'Koloniaal rasisme i Indonesia, Ons onverwerkt verleden?' (Kolonial rasisme i Indonesia, Vår uløste fortid) i De Gids, utgave 154 (1991): http://www.dbnl.org/tekst/_gid001199101_01/_gid001199101_01_0067.php

Dette essayet er revidert fra en tidligere versjon.

-

Bonusvideo lagt til av informert kommentar:

Belcher om presidentens budskap: "Uten rasisme har keiseren ingen klær" | Frist | MSNBC