Å se på GOP-konvensjonen virket litt som å overskue de siste årenes parade av ikke-for-subtile tegn på begynnende fascisme. Vi så ekstrem nasjonalisme, syndebukkende innvandrere og utlendinger generelt, hvit overherredømme, «sterk (narsissistisk)-mann»-regjering, aggressiv utenrikspolitikk og hysterisk rødlokking. Disse tegnene gjenspeiler hvordan kapitalismens stadig dypere krise undergraver både sentrum-venstre (demokrat) og sentrum-høyre (GOP) og flytter politikk lenger til høyre og lenger til venstre. Trump representerer anti-senter høyre, Bernie Sanders anti-senter venstre. De fleste kapitalister ønsker verken; senteret fungerte veldig bra for dem de siste 75 årene. Når det politiske sentrum imploderer, favoriserer amerikanske kapitalister høyresiden fremfor venstresiden. De ser veldig tydelig forskjellen mellom fascisme og sosialisme. De lar seg ikke lure av det smuldrende gamle senterets egennyttige innsats for å sette likhetstegn mellom sosialisme og fascisme.

Fascisme kan faktisk "skje her", men på en unik måte. Fascisme har, som alle andre systemer, forskjellige former. Da fascismene fra 20-tallet tok form i Italia, Tyskland, Japan og Spania – for å ta noen store eksempler – samhandlet det samme grunnleggende systemet forskjellig med hvert lands spesielle historie og forhold. Fascismen dit USAs kapitalisme nå er på vei vil også vise unike egenskaper.

Fascismen som tar form her er ikke først og fremst det grove politiske teateret som dagens wannabe-fascister byr på. Trump-regimets kurtisering av hvite overherredømmer og andre ekstreme nasjonalister, dets virulente syndebukk av immigranter, latinamerikanske og afroamerikanere, og dets oppmuntring til politiundertrykkelse er altfor ofte kontraproduktivt. Disse symbolene ligner nok mange av fascismens grusomheter fra det 20. århundre til at de for lett blir gjenkjent som farlige. I dag beveger USA seg roligere og mer effektivt mot fascismen via sitt raskt utviklende kredittsystem. Det er på tide å avsløre lån som en vei til fascisme.

Dagens kriserammede kapitalistiske økonomi er mer avhengig av kreditt enn noen gang i systemets historie. Mer enn noen gang opprettholder kreditt kjøpekraften til forbrukere og offentlige programmer. Kapitalistene er avhengige av den kjøpekraften. Selskaper har nå rutinemessig mer direkte gjeld enn noen gang i nasjonens historie. Zombie-selskaper – de hvis fortjeneste ikke lenger strekker til til å betjene sin direkte gjeld – utgjør nå betydelig i amerikansk kapitalisme.

En gang var det stort sett private enheter – rike familier, banker, forsikringsselskaper og pensjonsfond – som var de viktigste långivere til selskaper. De kjøpte og holdt selskapsobligasjonene og IOUene. Nå selger disse private långivere i økende grad bedriftsobligasjonene sine til Federal Reserve. Det skjer når bedriftslånene pakkes inn i verdipapirer med sikkerhet som selges til Federal Reserve. Senere har Fed foretatt markedskjøp av børshandlede fond (ETF) som består av selskapsobligasjoner og selskapsobligasjoner direkte fra deres private utstedere. Den har også gjort "kredittfasiliteter" direkte tilgjengelig for selskaper, skattefrie enheter og kommuner. Som utlåner av siste (og raskt voksende) utvei, blir staten stadig mer det sosiale grunnlaget for kreditt. Federal Reserve samler dermed midler for å direkte kontrollere allokeringen av kreditt i en kredittavhengig kapitalisme som er dypt truet av dens iboende sykliske ustabilitet, en stor viral pandemi, akkumulerte innenlandske sosiale problemer og økende internasjonal konkurranse og isolasjon.

Nøkkelavtaler og intime forhold mellom store ikke-finansielle selskaper og deres banker trakk en gang den spesielle oppmerksomheten til karrierepolitikere, kapitalismestudenter og også kapitalismens kritikere. "Finanskapitalisme" ble et viktig nytt begrep. Etter hvert som kreditt spredte seg til alle aspekter av kapitalismen og ble stadig mer sentral for dens funksjon, dukket det opp et annet nytt begrep, "finansialisering." En gang for det meste privat, er det ikke lenger tilfelle.

Kanskje vi burde kalle denne siste fasen: "statsfinansiering." Statens sentralbank har blitt stadig viktigere når det gjelder å kontrollere kredittvilkårene og -veiene i kapitalismen. Det har blitt stadig tydeligere etter hvert som kapitalismen svirpet fra 2000-dot-com-krisen til 2008-subprime-lånekrisen og siden. Kredittgivning fra Federal Reserve er nå avgjørende for amerikansk kapitalismes passasje gjennom COVID-19-megakrisen og utover. Det er avgjørende for selve kapitalismens overlevelse.

Federal Reserve utdeler nå kreditt i historisk enestående dimensjoner. Mens de holder systemet sitt i gang, føler kapitalister, Federal Reserve og resten av regjeringen veien til en amerikansk fascisme. Trinn for trinn anerkjenner de deres gjensidige avhengighet og fornemmer mulighetene for kreditt som sementen – og kanskje den eneste sementen – for å holde en allianse mellom dem sammen. Ja, de bekymrer seg for det nyopprettede fjellet av penger og hvordan det kan gå bort fra å blåse opp aksjemarkedet til å blåse opp og forstyrre andre markeder. Men den bekymringen har blitt overskygget av det haster med å redde en hardt snublende kapitalisme i dag. Kapitalister som en gang beklaget skyhøye statsunderskudd og eksploderende statsgjeld, er stort sett tause. De vet at kapitalismens overlevelse krever massiv stats-, bedrifts- og husholdningsgjeld og deres inntektsgenerering av Federal Reserve. Systemet lærer sine eliter om behovet for overgang nå fra kapitalisme til fascisme. Bare for mange av de involverte er denne overgangen ennå ikke helt bevisst eller synlig.

Fascisme er det som skjer i kapitalismen når arbeidsgivere føler at (1) systemets akkumulerte problemer overstiger dets kapasitet til å løse dem og (2) sterk (ofte diktatorisk) statlig intervensjon er nødvendig for at det kapitalistiske systemet skal overleve. Fascisme kan også være kapitalismens svar når ofrene for kapitalismens ulikheter (økonomiske, politiske og kulturelle) og ustabiliteter (konjunktursykluser) ikke lenger vil tolerere dem. Hvis og når kapitalismens kritikere – spesielt sosialister – bygger en tilstrekkelig massebevissthet og mobiliserer masseorganisasjoner som truer kapitalismen med store reformer eller med revolusjon, kan kapitalistene søke en allianse med en sterk politisk motkraft for å konstruere en fascisme. En så sterk motkraft kan være en politiker eller et politisk parti som fanger fantasien til massene av kapitalismens ofre, men som ikke legger skylden på kapitalismen, men heller innvandrere eller etniske eller religiøse minoriteter. Hvis slike politikere eller partier angriper og motsetter seg sosialismen og tilbyr kapitalistene en massebase de trenger, men mangler, vil kapitalistene støtte dem. Fascismen – en sammenslåing av private kapitalister og en stat som forsterker deres system – vil ha kommet når et fascistisk parti får statsmakt. Der sosialister tar til orde for systemendring, går fascister inn for nasjonalisme forstått som en sammenslåing av privat kapitalisme og statsapparatet for å opphøye et eller annet nasjonalt ideal.

I kontrast er sosialisme det som skjer med kapitalismen når ansatte føler at kapitalismens akkumulerte problemer overstiger arbeidsgivernes vilje eller systemets kapasitet til å løse dem. Sosialister er de ofrene og kritikerne av kapitalismen som ser det som problemet og systemendringen som den eneste reelle løsningen. Med systemendring har sosialister typisk ment kombinasjoner av sosialisert (ikke privat) eierskap av produksjonsmidler, sentralt planlagte (ikke-markedsmessige) fordelinger av ressurser og produkter, og demokratiske arbeider-coop-type (ikke-hierarkiske) organisasjoner av bedrifter. Sosialister har lenge vært interessert i å skaffe seg statsmakt som et middel til å gjennomføre systemendring. Nøyaktig hvor mye og hvor langt systemendringene skal strekke seg har vært heftig omstridt blant ulike typer sosialister, og disse spørsmålene diskuteres fortsatt heftig. Sosialister fra Marx og frem til i dag har likeledes ofte assosiert med anarkister rundt et mål mange delte: det Lenin kalte «statens visnelse». Sosialister har vanligvis tatt til orde for internasjonalisme – «verdens arbeidere forener seg mot kapitalismen» – i motsetning til fascistens nasjonalisme. Dette er noen viktige forskjeller som skiller fascisme fra sosialisme.

Fascismen slår sammen privat kapitalisme og staten. Politisk makt håndhever deretter kapitalismens grunnleggende regler: den økonomiske dominansen til storaksjonærene og deres toppdirektører og ledere. I fascismen strekker den dominansen seg fra økonomiske til også politiske og kulturelle områder av det sosiale livet. Det går langt utover normen i ikke-fascistiske samfunn basert på kapitalistiske økonomier. For eksempel blir fagforeninger undertrykt eller omgjort til statlige etater. All uavhengig arbeidsaktivitet er forbudt. For et annet eksempel er offentlig utdanning omstrukturert for å tjene og gi direkte ansettelse. Pengepolitikk, valutakurser og handelsbalanser styres for å oppnå nasjonalistiske mål. Kulturinstitusjoner rekonfigureres og omorganiseres for å feire fascismen. I de tidlige historiene til noen fascistiske partier ble sosialistisk kritikk av kapitalismen lånt og gjentatt for å tiltrekke arbeiderklassens tilhengere. Når disse partiene inngikk avtaler og allianser med kapitalister, ble den tidlige sosialistiske kritikken stilnet og forfatterne deres utvist eller verre.

I fascismen tar store aksjonærer og styrene de velger alle viktige private bedriftsbeslutninger (hva som skal produseres, hvordan og med hvilken teknologi og hvordan de skal bruke nettoinntekter eller fortjeneste) som i privat kapitalisme. Imidlertid har toppstatslige tjenestemenn stor innflytelse på styremedlemmers beslutninger eller kan bli med dem for å ta plass i styrene. Den fascistiske staten fører typisk til taushet på kapitalismens motstandere, vanligvis med den begrunnelse at deres aktiviteter utgjør forræderisk illojalitet. Det ødelegger på samme måte de politiske partiene til sosialister, kommunister og andre kritikere av kapitalismen. På sin side feirer og finansierer arbeidsgiverne i fascismen fascistpartiet og staten det driver.

Den amerikanske kapitalismens overgang fra et privat til et statlig system for kredittskaping blir nå sett på som nødvendig av begge dens konstituerende partnere. Private kapitalister, på den ene siden, og de øverste politiske miljøene i begge store partier, på den andre, smelter dermed sammen til en spesiell type fascisme. Statsfinansiering legger til rette for den sammenslåingen. At noen av partnerne er uenige med Trump og hans tradisjonelle manipulasjoner av fascistiske symboler, endrer ikke overgangen til fascisme som er i gang og akseptert av de samtykkende partnerne.