De siste opptakene fra Sur, det historiske distriktet i Diyarbakir som har vært totalt innesperret av tyrkiske væpnede styrker de siste seksti dagene, viser et nivå av ødeleggelser man tidligere ville forvente i Syria. På mer enn én måte – tomme gater omkranset av rusk, utbombede bygninger, stridsvogner og soldater som skyter mot usynlige angripere – ligner situasjonen i Tyrkias overveiende kurdiske sørøstlige regioner en krigssone.
Den tyrkiske regjeringen fastholder at den er engasjert i en kamp mot terror. Sikkerhetsoperasjonene er imidlertid preget av en uforholdsmessig bruk av vold, hvor hele byer og nabolag er avskåret fra omverdenen med sivile fanget inne i hjemmene sine i ukevis i strekk. Dette har ført til oppfordringer fra internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner om å avslutte den kollektive avstraffelsen av en hel befolkning for handlingene til en liten minoritet.
På sin andre generalkongress i slutten av januar, understreket den sentrale politiske representanten for den kurdiske befolkningen i Tyrkia, Peoples' Democratic Party, eller HDP, sin vilje til å søke en fredelig løsning på den voldelige konflikten. «Hvis politikk kan spille en rolle, er ikke våpen nødvendig. Der det ikke er politikk, vil det være våpen,» oppsummerte Selahattin Demirtaş, partiets medformann, situasjonen.
Fra autonomi til konflikt
Våren 2013 var håpet høyt om en politisk løsning på den tiår gamle voldelige konflikten mellom den tyrkiske staten og dens kurdiske minoritet, representert på slagmarken av det venstreorienterte Kurdistan Workers' Party, eller PKK. Etter år med kamp og titusenvis av dødsfall, virket begge parter fast bestemt på å bringe krigen til slutt og delta i fredssamtaler. I nesten 2.5 år opphørte kampene. Den prekære freden tok slutt sommeren 2015.
Som en ringvirkning fra krigen i Syria, nådde spenningen mellom kurderne i Tyrkia og det regjerende Justice and Development Party, eller AKP, et kokepunkt. I Syria hadde lokale kurdere kjempet mot en rekke tyrkia-støttede jihadist- og syriske opposisjonsgrupper – mest fremtredende den såkalte islamske staten, eller ISIS. Da kurdiske grupper i Tyrkia ble mål for to ISIS-tilknyttede selvmordsangrep – i Diyarbakir i juni og Suruç i juli – var det AKP som ble holdt ansvarlig for angrepet.
Våpenhvilen brøt sammen og volden eskalerte raskt. Tyrkia startet luftangrep mot PKK-mål i Nord-Irak, som svar på hvilke sikkerhetsstyrker inne i Tyrkia ble angrepet av kurdiske militanter. Etter å ha mistet tilliten til den tyrkiske staten for å rette opp kurdiske klager angående retten til å snakke og bli utdannet på sitt morsmål, til å praktisere sin egen religion, til å være representert politisk og for å beskytte det naturlige miljøet i sine historiske hjemland, er det mange kurdere i stedet. vendte seg mot ideologien om "demokratisk konføderalisme".
Utviklet av den fengslede lederen av PKK, Abdullah Öcalan, fremmer demokratisk konføderalisme lokalsamfunnenes autonomi og en desentralisering av staten.
Da byer og nabolag på tvers av de kurdiske regionene i Tyrkia begynte å erklære sitt selvstyre i kjølvannet av den re-eskalerte konflikten, svarte den tyrkiske staten under ledelse av president Recep Tayyip Erdoğan med å sende inn hæren og erklære dusinvis av såkalte portforbud. i praksis utgjøre militære beleiringer. Foruten hundrevis av ofre blant hæren og kurdiske militante, antas rundt to hundre sivile å ha blitt drept i løpet av de siste seks månedene.
Dystre utsikter for fred
Etter at HDP ble det første partiet med røtter i den kurdiske frihetsbevegelsen som passerte den ekstremt høye valggrensen på 10 prosent ved parlamentsvalget i juni – og igjen ved hurtigvalget i november – har det kommet under hardt press fra det politiske. etablering. President Erdogan foreslo personlig at HDP-representantene burde fratas immuniteten slik at de kunne bli tiltalt for å støtte terrorisme.
Ikke desto mindre nekter partiet å gi etter for trusler og har konsekvent bedt om en fredelig og demokratisk løsning på konflikten. "Til tross for all undertrykkelse, dukker det opp en ny demokratisk modell," sa HDP-medformann Figen Yüksedağ i sin tale på kongressen. "Denne modellen fortsetter å få støtte, selv under angrep. HDP har et historisk ansvar for å bringe dette prosjektet til en vellykket slutt.»
Hennes medformann Demirtaş la til advarselen om at "Hvis vi ikke klarer å finne en løsning for slutten på volden, er det slutten på politikken i Tyrkia." Dessverre er utsiktene for en politisk løsning dystre. Ordførere og politiske representanter for byene og distriktene der befolkningen har krevd autonomi, blir tiltalt og fengslet. Samtidig advarte president Erdogan at "Det bør være kjent at vi vil bringe hele verden ned over de som søker å etablere en stat i en stat under navnet autonomi og selvstyre."
Statsminister Davutoğlu lovet nylig å fortsette de militære operasjonene til «våre fjell, sletter og byer er renset for disse morderne». Denne typen kompromissløse diskurser fra landets to mektigste politiske ledere gir lite håp om at regjeringen er forberedt på å komme tilbake til forhandlingsbordet når som helst. Kurderne, både hjemme og over grensen i Syria, blir sett på som den største trusselen mot Tyrkias territorielle integritet, og for å stoppe denne oppfattede trusselen er ingen pris for høy.
På samme måte som Tyrkia har nektet å gi de syriske kurderne plass ved forhandlingsbordet i Genève, nekter de å gå i dialog med kurderne hjemme.
De mange referansene til Syria i denne artikkelen er ingen tilfeldighet; Hvis den tyrkiske regjeringen fortsetter å ignorere alt annet enn en militær løsning på den nåværende uroen, er det en veldig reell trussel om at en del av landet snart vil ligne naboen i sør.
HDPs invitasjon er der. Med ordstyrer Demirtaş: «Dialog og forhandlinger bør være metoden når publikum er truet. Å styrke demokratiet er den eneste måten å redde Tyrkia fra katastrofe.»
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere