Tyrkias økonomi er tilbake i nyhetene, og ikke på en god måte. Etter forrige sommers valutakrise, på høyden hvor den tyrkiske liraen hadde mistet 45.6 % av sin verdi mot amerikanske dollar (fra 1. januar til 14. august 2018), var regjeringen i stand til å oppnå et visst mål av stabilitet, og avsluttet 2018 med et tap på «bare» 28.5 %.
Det forteller imidlertid bare en del av historien. I månedsvis har vanlige tyrkere klaget bittert over de økende levekostnadene, som president Recep Tayyip Erdoğans regjering karakteristisk sett har lagt skylden på ondsinnede, først og fremst utenlandske, krefter for skumle intriger. Nå har imidlertid det tyrkiske statistiske instituttet (TSI) publisert en pressemelding om Tyrkias økonomi i siste kvartal av 2018, noe som førte til heftig debatt og polemikk mellom regjeringens kritikere og dens forsvarere. Til tross for all lidenskap, klarer ikke disse debattene å ta opp alvoret i situasjonen.
En stor tvist i dag handler om hvorvidt Tyrkia har gått inn i en resesjon eller ikke. Kanskje har det, kanskje har det ikke. Gitt at Tyrkias rettssystem er i grus, dets politikk grenser til det totalitære, og den gjennomsnittlige borgeren ikke vet hva som vil skje med ham eller henne om tjuefire timer, kanskje dette er en akademisk debatt. Men det kan tjene som et godt utgangspunkt for en diskusjon av Tyrkias nåværende situasjon.
Den allment aksepterte definisjonen av en økonomisk resesjon krever to påfølgende kvartaler med fallende bruttonasjonalprodukt (BNP), det vil si økonomisk nedgang. Etter det kriteriet opplever ikke Tyrkia for øyeblikket en resesjon dersom man bruker kalenderjusterte tall. I løpet av fjerde kvartal 2018 falt Tyrkias BNP med 3 % sammenlignet med samme kvartal året før; i løpet av tredje kvartal, men BNP faktisk økt med 2.3 %. Videre økte BNP med 2.6 % over hele året 2018. På den annen side, hvis man bruker sesong- og kalenderjusterte tall, så har Tyrkia faktisk gått inn i en resesjon, ettersom de to siste kvartalene av 2018 var vitne til nedgang på 1.6 % og 2.4 %, henholdsvis.
Hvordan nøyaktig veksten eller krympingen av BNP påvirker vanlige mennesker er ikke umiddelbart åpenbart, og debatten tilslører faktisk den menneskelige dimensjonen i Tyrkias nåværende økonomiske krise. Mer treffende spørsmål å stille kan være: Kan vanlige mennesker leve av inntekten sin? Klarer husholdningene å dekke sine behov for forbruksvarer? De siste tallene utgitt av TSI gjør oss i stand til å gi konkrete svar på disse spørsmålene, ved å gi tall som belyser endringer i forbruksmønstrene til tyrkiske husholdninger.
I løpet av siste kvartal 2018 falt forbruket med 8.9 %. Hvor viktig er dette? En sammenligning med tilsvarende tall rapportert for USA under den økonomiske krisen 2007–2008 er ganske avslørende. På det verste falt det amerikanske husholdningsforbruket med henholdsvis 3 % og 3.7 % i løpet av tredje og fjerde kvartal 2008. I Tyrkia derimot, var nedgangen i fjerde kvartal 2018 alene nesten tre ganger så stor som hvert kvartal. i USA, og mer betydningsfull enn selv de to kvartalene til sammen. Dette vitner om dybden av krisen i Tyrkia, og de håndgripelige måtene vanlige mennesker blir berørt av den. Situasjonen begynner raskt å bli utålelig.
Pressemeldingen gir også informasjon om hvordan bruttoverdien (GVA) ble delt av arbeidskraft og kapital. I løpet av 2018 var de ansattes andel 33.9 % mot kapitalandelen på 48.7 %. Det er klart at dette neppe er en rettferdig inntektsfordeling. Ved å dele sistnevnte med førstnevnte får man et grovt estimat på merverdiraten, en viktig fordelingsindikator brukt av radikale økonomer; det er 144 %!
Til tross for denne sterkt skjeve inntektsfordelingen, høy inflasjon og den dramatiske nedgangen i husholdningenes forbrukskapasitet, gjorde likevel regjeringen alt den kunne for å gjøre livet enklere for næringslivet. For eksempel indikerer pressemeldingen at statlige tilskudd til bedrifter systematisk lå under skatter som ble innkrevd fra dem, slik at netto skatter i både 2017 og 2018 utgjorde omtrent -1 % av BVA. Dette forråder regjeringens prioriteringer, og forklarer delvis hvorfor folket i Tyrkia ikke skal ha noen illusjoner om velstanden som Erdoğans administrasjon sannsynligvis vil bringe dem.
I store deler av det siste tiåret har det regjerende rettferdighets- og utviklingspartiet opprettholdt illusjonen om å skape rikdom ved å investere i massive byggeprosjekter hovedsakelig finansiert ved salg av offentlig eiendom og lån på internasjonale markeder. Disse prosjektene fylte lommene til entreprenører nær regjeringen, og noe av rikdommen sildret selvfølgelig ned til velgerne. Nå har imidlertid kyllingene kommet hjem for å raste. Gjelden har hopet seg opp, økonomien er i krise, og allmennheten sitter som vanlig igjen med sekken.
Det er ikke for ingenting at president Erdoğan har skrudd opp sin krigerske retorikk på tampen av det kommende kommunevalget. Han må føle at bakken glir bort under ham.
E. Ahmet Tonak er forfatter og redaktør av flere bøker, inkludert Måling av nasjoners rikdom: Nasjonalregnskapets politiske økonomi (med Anwar Shaikh), Tyrkia i overgang: Nye perspektiver (redigert med Irvin Schick) og Marxisme og klasser (redigert med Sungur Savran og Kurtar Tanyılmaz). Utdannet som maskiningeniør ved Istanbul tekniske universitet, fikk han en Ph.D. i økonomi fra New School for Social Research. Tonak underviste i mange år ved Istanbul Bilgi University, Middle East Technical University, Bard College ved Simon's Rock, og er for tiden gjesteprofessor ved UMASS Amherst og jobber som økonom ved Trikontinentalt institutt for samfunnsforskning, Interregionalt kontor, Northampton, Massachusetts. Han skrev for flere tyrkiske dagblader og bidrar til sendika.org, en alternativ nyhetsportal i Tyrkia.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere