HOWIE HAWKINS, veteranaktivisten og miljøpartiets leder fra New York, stiller til valg for det amerikanske senatet som et alternativ til den pro-krigsdemokratiske senatoren Hillary Rodham Clinton.
Meningsmålinger viser at blant uavhengige velgere har Hawkins nesten like stor støtte som Clintons republikanske motstander John Spencer. Men det politiske og medieetablissementet stenger Hawkins-kampanjen ute. 22. oktober vil Hawkins og hans støttespillere samles utenfor WABC Studios på Manhattan for å protestere mot Hawkins utestengelse fra den morgenens Senatskandidaters «debatt».
Hawkins snakket med Socialist Workers DANNY KATCH om hva han håper å oppnå i kampanjen sin.
---
HVORFOR stiller du mot Hillary Clinton?
Å GI en stemme til antikrigsflertallet i New York. Clinton har stemt for alle Bushs forespørsler om krigsmakt og finansiering av krigene i Irak og Afghanistan. Flertallet av New Yorkere vil ut av Irak, og det er det jeg vil. Jeg ønsker å gi stemme til det flertallet av New Yorkere.
For det andre vil jeg etterlyse en nasjonal helseforsikringsplan slik at alle er dekket. Det er noe Clinton stoppet i 1993 da hun ble satt til å ha ansvaret for helsevesenet i Det hvite hus, og hun tok det av bordet og gikk med det jeg kaller obligatorisk privat helsehjelp, og påla subsidier til privat helseforsikring. Dette er det som ble kalt "Hillary Care", og det er nå Massachusetts-planen, som hun støttet.
Det er ineffektivt, og det gir mer penger til den ineffektive private helsesektoren. Jeg er for et effektivt offentlig helsevesen. Jeg ønsker å introdusere følgelovgivning til HR 676, som er lovforslaget "Expanded and Improved Medicare for All".
Til slutt etterlyser jeg fornybar energi for arbeidsplasser, fred og miljø. Jeg vil ta 300 milliarder dollar fra militærbudsjettet og bruke det til å gjenoppbygge verdens infrastruktur rundt fornybar energi. Det ville skape millioner av arbeidsplasser rundt om i verden, inkludert hundretusener her i New York.
Det ville gjøre mer for verdensfreden og nasjonal sikkerhet enn alle våpen i verden, for akkurat nå okkuperer vi andre land for å få ressursene deres, spesielt olje, og skaper harme. Det vi bør gjøre er å avvæpne fiendene våre med raushet. Vi bør spre godvilje i stedet for harme, og få venner i stedet for fiender. Dette programmet ville gjøre det.
Til slutt vil den ta for seg krisen med global oppvarming og den potensielle toppen av oljeproduksjonen, som vil få alvorlige konsekvenser for økonomien vår så vel som miljøet.
DU KJØRER på en plattform for umiddelbar tilbaketrekning fra Irak. Det er mange mennesker som motsatte seg invasjonen av Irak, men sier at USA ikke kan trekke seg umiddelbart. Hvordan svarer du?
EN AV personene som kom med det argumentet var John Kerry. Han burde ha gått tilbake og lyttet til hans vitnesbyrd da han var i Vietnam Veterans Against the War. Han sa: "Hvem vil være den siste mannen til å dø for en feil?"
Hvis konklusjonen er at vi ikke bør være der fordi det er feil å kolonisere land for militærbaser og ressurser, så bør vi komme oss ut.
Realiteten er at amerikanske tropper ikke kan spille en konstruktiv rolle under noen omstendigheter i Irak. Irakere er sinte på oss for å ha okkupert landet deres, for å torturere folket deres på steder som Abu Ghraib, for mord og voldtekter som er mye publisert blant irakere. De ser ikke på oss som befriere. De ser på oss som okkupanter, og vi er målene for flertallet av volden som finner sted i Irak.
Så vi kan ikke spille en konstruktiv rolle der på noen måte. Det vi kan gjøre er, når vi forlater det, gi midler til gjenoppbygging gjennom alle internasjonale kanaler som irakerne ber om. Vi skylder Irak erstatning.
Vi gikk inn da britene ikke kunne opprettholde koloniherredømme, og støttet folk som Saddam Hussein, som angrep venstresiden og senere angrep Iran på våre vegne. Senere bombet vi helvete ut av Irak i den første Gulf-krigen, bombet dem til helvete igjen under Clinton i Operation Desert Fox i 1998, og okkuperte deretter landet fullt ut i en enda større utløsning av vold i 2003.
Mitt svar er at du ikke kan forvente at soldatene skal stå som mål for et oppdrag vi forlater – et oppdrag som var feil i utgangspunktet. Det handlet ikke om masseødeleggelsesvåpen, det handlet ikke om terrorisme, det handlet ikke om demokrati.
Vi må innse at kravet om å få troppene ut er noe et flertall av amerikanere er enige i; som 72 prosent av troppene er enige i, ifølge Zogby-målingen i fjor vår; og som flertallet av irakere er enige i, ifølge meningsmålinger tatt i juni av University of Michigan Institute for Social Research.
Så det er på tide å komme seg ut, og komme seg ut nå.
DET ER et ordtak som sier at kritikk av Israel er det tredje sporet i amerikansk politikk. Du har ikke bare uttalt deg mot krigen mot Libanon, men har bedt om en slutt på USAs finansiering av Israels okkupasjon av Palestina. Hvorfor har du tatt dette standpunktet?
FORDI HVIS du skal ha fred, må du ha rettferdighet, og palestinerne har ikke hatt noen rettferdighet siden 1948.
Jeg husker at jeg som liten så bilder av flyktningleirer og tenkte: "Jøss, det har pågått i 10 år, siden 1950-tallet." Og her er vi, generasjoner senere, og det skjer fortsatt.
Min holdning er at USA bør trekke tilbake militær og økonomisk bistand fra Israel inntil de godtar FN-resolusjonene som de ville trekke seg tilbake til sine grenser fra 1967 – FN-resolusjoner 338 og 442.
I mellomtiden bør vi anerkjenne den valgte regjeringen i de palestinske områdene, som inkluderer Hamas, hvis politikk jeg ikke er enig i, men det var den som ble valgt. Hvis du tror på demokrati, må du forholde deg til hvem folket valgte.
Vi bør være en nøytral megler, ikke en ensidig tilhenger av Israel i alle forhandlinger vi hjelper til med å sette opp. Og når de kommer til enighet, som trolig vil være en tostatsløsning, bør vi få hele det internasjonale samfunnet med.
Det som har undergravd muligheten for et forlik har vært høyreekstreme på begge sider. Det er minoriteter. Hvis man kartlegger både israelere og palestinere, ønsker flertallet fortsatt en fredelig løsning og anerkjennelse av den andre siden.
Personlig tror jeg at en tostatsløsning kanskje ikke er levedyktig i det lange løp på grunn av det begrensede territoriet for økonomisk levedyktighet for palestinsk side, det faktum at de har gitt opp så mye, og det faktum at Israel har diskriminering innebygd i deres lover. På den annen side er jeg villig til å akseptere fremgang og ikke perfeksjon.
Så hvis palestinerne og israelerne er villige til å akseptere en tostatsløsning, synes jeg vi bør støtte det. De trenger en nedkjølingsperiode, for det som har skjedd har vært så tragisk og gjort folk så bitre.
Det er noen av tingene jeg tror vi kan gjøre. Men det som er alarmerende er vår vilje til å støtte Israel på hva det enn gjør. USAs politikk har vært «vi støtter Israel rett eller galt», og det er feil.
DU ER EN Teamster og en arbeider hos UPS. Har kampanjen din vært i stand til å tiltrekke seg arbeidsstøtte?
STØTTEN jeg får er strengt tatt av rang og fil. Jeg dukket opp på en arbeidspiknik i Rochester som Teamsters der oppe holdt på. Tjenestemennene fortalte meg at jeg hadde mye mot til å dukke opp på arrangementet deres.
Men ut av det møtte jeg en annen fyr som er med i Teamsters for a Democratic Union. Han jobber nå med kampanjen min oppe i Rochester. Jeg marsjerte i Labor Day-paraden på statsmessen, og den sentrale arbeiderrådets president måtte erkjenne min tilstedeværelse som kandidat, selv om ingen av dem offisielt støtter meg.
Det faktum at jeg er en Teamster fanget oppmerksomheten til folk, som fyren oppe i Rochester. Han tok flyeren min og ringte meg opp med en gang, før jeg i det hele tatt kom hjem, og sa: "Jeg visste ikke at du var i TDU. Ring meg tilbake."
HVORFOR KJØPE mot Hillary Clinton som grønn? Hvorfor utfordret du henne ikke i det demokratiske primærvalget?
DEMOKRATER ER en blindvei for enhver form for progressiv sosial endring i dette landet. Når folk prøver å reformere Det demokratiske partiet, blir de fanget i interne kamper med bedriftsfløyen, som for det meste er ute av offentlig syn.
Du ender opp med å diskutere om du kan få tid på den statlige konvensjonsplattformen, for eksempel – som Jonathan Tasini prøvde og ikke klarte å gjøre i New York. De fleste vet ikke engang at kampen fortsatte. De vet ikke at Clinton ekskluderte ham.
Folk blir behandlet dårlig i Det demokratiske partiet, og de kommer stadig tilbake for mer straff. På utsiden er flertallet av mennesker med oss i saker som å komme seg ut av Irak, nasjonalt helsevesen, en seriøs energipolitikk.
Vi vil gjøre det bedre med å organisere uavhengig rundt sakene de allerede støtter enn vi vil prøve å ta dem inn i det demokratiske partiet, og slåss med bedriftsdemokratene – noe som betyr å ende opp i bak kulissene kamper som publikum aldri ser.
Så det er ingen vits å gå inn i Det demokratiske partiet. Det demokratiske partiet er avhengig av kontanter fra bedriftens kampanjer, og å forvente at de skal få oss ut av Irak er som å forvente at crack-narkomane skal levere inn forhandlerne sine. Selskapene ønsker at det amerikanske militæret skal være en global okkupasjonsmakt for å beskytte deres tilgang til markeder, billig arbeidskraft og ressurser som olje. Det er ikke i det amerikanske folkets interesse.
Vi trenger et folkeparti som ikke vil ta bedriftens penger. De Grønne prøver å være det, så det er derfor jeg tar den veien.
HVA sier du til de som hevder at det ikke er noen vits i å stille opp mot Clinton fordi det er så langt for deg å slå henne?
VI MÅ ha dissens, selv om vi ikke kan vinne. Vi må bygge for fremtiden selv om vi ikke kan vinne nå.
Det er mye potensial i dette løpet. En Zogby-undersøkelse som viste at 32 prosent av folk ville stemme på en navngitt antikrigskandidat mot bare 38 prosent for Clinton – 21 prosent sa at de var usikre, og 10 prosent sa noen andre, som betyr republikaneren. I et valg med 5 millioner stemmer gir 32 prosent 1.5 millioner stemmer.
Så det er et enormt potensial, og vi må gjøre det vi kan for å nå disse menneskene. Hvis vi får dem til å stemme på oss, vil det bygge vår tilstedeværelse i fremtiden.
DU har nettopp redigert en bok kalt Independent Politics, om Miljøpartiet De Grønne og valget i 2004. Hva er relevansen til en bok om en debatt som for det meste fant sted i Miljøpartiet De Grønne for to år siden?
JEG DEKKER debatten i Miljøpartiet De Grønne, men også noen av de andre dokumentene i fredsbevegelsen og venstresiden generelt. Det er en gammel debatt på den amerikanske venstresiden. Siden arbeiderbevegelsen og kommunistene i utgangspunktet henvendte seg til Det demokratiske partiet fra 1936, har ideen om et uavhengig politikk eller arbeiderparti, som gikk tilbake til Reconstruction og Populist Party og Socialist Party of Debs, blitt satt på sidelinjen. På den tiden var det et åpent spørsmål om venstresiden skulle gå selvstendig eller inn i det mindre onde. På den tiden var de ikke sikre på hva det minste onde var – mer sannsynlig var republikanerne, du hadde progressive republikanere som Lafollette. Hele den diskusjonen var åpen til 1936.
Inntil Miljøpartiet De Grønne har vi ikke hatt en åpning utenfor Demokratene siden. Det var tidlig innsats som Freds- og Frihetspartiet i 1968, Folkepartiet på begynnelsen av 1970-tallet, og deretter De Grønne som startet i 1984. Jeg ser på dem som et uttrykk på den politiske arenaen til de sosiale bevegelsene som kom ut av 1960-tallet. Det er en formasjon av New Venstre. Så jeg tror ikke dette er en debatt som nettopp skjedde i Miljøpartiet De Grønne i 2004 – det er en evigvarende debatt i amerikansk politikk. Det er en debatt vi kommer tilbake til i 2008, og vi hører om i 2006. Det er mange mennesker på venstresiden som sier: "Hvis vi bare kunne velge en demokratisk kongress, vil alt endre seg." Selvfølgelig vil ikke mye endre seg. Det blir litt annerledes, men ikke fundamentalt. Sakene vi snakker om: slutt på Irak-krigen, nasjonalt helsevesen, en seriøs energipolitikk – disse sakene vil ikke være på dagsordenen bare fordi demokratene vinner kongressen.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere