Til slutt, de siste shenanigans på Cop 27 møtet i Sharm el-Sheikh endte i det minste opp med å gjøre beskjedne fremskritt når det gjelder tap og skade: nasjoner med høye utslipp gikk med på å betale de landene som bærer hovedtyngden av klimakaos som de hadde lite å gjøre med å få til.
Men nok en gang var det ingen forpliktelse til å kutte utslippene som akselererte denne krisen, uten hvilken denne avtalen ikke er noe mer – som en delegat kommenterte – enn en "forskuddsbetaling ved katastrofe". Ingen erfarne observatører mener at verden er nærmere å takle klimakrisen. Faktisk kan den virkelige arven etter Cop27 godt være å avsløre klimatoppmøtet for hva det har blitt, et oppblåst omreisende sirkus som dukker opp en gang i året, og som det aldri kommer noen ord fra.
Det er virkelig en tigger tro at det i løpet av 27 politimenn aldri har vært en formell avtale om å redusere verdens fossile brenselbruk. Ikke bare har elefanten vært i rommet hele denne tiden, men i løpet av det siste kvart århundre har den antatt gigantiske proporsjoner – og dens tilstedeværelse blir fortsatt uaktsom. Det er derfor ingen overraskelse at fra Cop1 i Berlin i 1995, til Egypt i år har utslippene fortsatt – med unntak av en liten nedadgående støt på høyden av pandemien – å gå ubarmhjertig oppover.
Forventningene var aldri spesielt høye i løpet av de 12 månedene siden Glasgows Cop26. Likevel må COP27 være et nytt lavmål – holdt i et land kuet av et ondsinnet diktatur, verdens største plastforurenser om bord som sponsor, og vert for meir enn 600 representanter for fossilt brensel og mange andre som er der for å forebygge, i stedet for å fremme fremgang og handling. Noen gamle hender har stemplet det som den verste COP noensinne, og jeg tviler på at mange vil argumentere.
Jeg vil aldri stille spørsmål ved oppriktigheten til de som jobber innenfor FNs rammekonvensjon om klimaendringer (UNFCCC), etablert helt tilbake i 1992, og heller ikke de som er innebygd i politimannens klimaapparat, som jeg vet er desperate etter å finne en løsning på vår knipe. Jeg lurer imidlertid seriøst på om en årlig ekstravaganza i full gjenskinn fra verdens medier er måten å gjøre dette på. Helt ærlig, det blir stadig vanskeligere å se på disse hendelsene som noe annet enn fotomuligheter for presidenter og statsministere som dukker opp bare for å få verden til å tro at de bryr seg. Realiteten er at de i de fleste tilfeller ikke har noen anelse om hvor ille klimasammenbruddet er satt til å være og liten interesse for å finne ut av det. I så måte sier Sunaks 24-timers tur til feriestedet Rødehavet for å se og bli sett alt.
Og det er et annet stort og økende problem også. Den altomfattende karakteren til den årlige Cop-klimakonferansen gir ett enormt åpent mål for representanter for fossilt brensel; en enestående mulighet til å skaffe ministre og statsoverhoder fra alle hjørner av planeten, men spesielt majoritetsverden, for å få dem til å overlate sine uberørte fossile brenselreserver for utnyttelse. På Cop27 sirklet haiene rundt afrikanske nasjoner, desperate etter å overtale dem om det presserende behovet for en "dash for gass” og ser etter en veldig stor del av handlingen.
I ettertid ser det ut til at hele ideen om årlige klimakarnevaler sannsynligvis ikke var det beste middelet for å fremme seriøs handling mot global oppvarming, men at de ble kapring av fossilbrenselsektoren, og at de ikke, år for år, gjorde jobben de var. satt opp til å gjøre, betyr sikkert at Cop ikke lenger er egnet til formålet. Hele apparatet er rett og slett for døende til å komme med tiltak som er effektive nok, og med tilstrekkelig gjennomslagskraft, til å få til de endringene som trengs for å unngå klimakaos.
Jeg påstår ikke å være en ekspert på forhandlingspolitikk og prosedyre. Jeg kan imidlertid oppdage når noe tydeligvis ikke fungerer og trenger en seriøs omstart. Men hvis de årlige Cop-klimakonferansene går, hva vil da erstatte dem?
Det som trengs er et apparat som er mindre tungvint og mer håndterbart – noe slankere og slankere som nuller inn på de mest kritiske sidene ved klimakrisen, som gjør jobben i stor grad skjult for medienes gjenskinn, og som presenterer en mindre åpenbar honningkrukke til de travle biene i fossilbrenselsektoren. En vei fremover kan derfor være å etablere en rekke mindre organer, som hver tar for seg et av nøkkelproblemene – spesielt energi, landbruk, avskoging, transport, tap og skade, og kanskje andre.
Slike organer ville fungere på heltid, ha kontakt med hverandre og kanskje komme sammen noen ganger i året. Ideelt sett ville de bestå av representanter fra både utviklede land og land i majoritet i verden. I direkte kontakt med representanter for nasjonale myndigheter vil en del av deres oppgave være å forhandle frem avtaler som er gjennomførbare, juridisk bindende og som faktisk gjør jobben – enten det gjelder å reversere avskoging, kutte metanutslipp eller redusere kullbruken. Når og når alle vilkår og betingelser er avtalt, kan disse valideres og signeres av verdens ledere som en selvfølge og uten behov for ballyhoo av en global konferanse.
Tilbake på 1970-tallet skrev økonomen og den tidlige miljøverneren, EF Schumacher, at når det gjelder økonomi, er lite vakkert. Det er en setning som i dag like godt kan gjelde for våre internasjonale forhandlingsarbeid for å bringe global oppvarming til side. Etter den uhyggelige fiaskoen til Cop27 er det verdt et forsøk.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere