Følgende er hentet fra en utskrift av Joseph Stiglitz sine bemerkninger til AFL-CIO-stevnet i Los Angeles 8. september.
Jeg er økonom – jeg studerer hvordan økonomier fungerer og ikke fungerer. Det har vært klart for meg at økonomien vår har vært syk i lang tid. En av grunnene til at det har vært så sykt er ulikhet, og jeg bestemte meg for å skrive en artikkel og en bok om det.
For to år siden skrev jeg en artikkel for Vanity Fair kalt, "Av 1%, med 1%, for 1%", som virkelig kom til kjernen. For lenge hadde de hardtarbeidende og regeloverholdende sett lønnsslippene deres krympe eller forbli de samme, mens regelbryterne hentet inn enorme fortjenester og rikdom.Det gjorde økonomien vår syk, og politikken vår syk også.
Dere kjenner alle fakta: mens produktiviteten til amerikanske arbeidere har økt, har lønningene stagnert. Du har jobbet hardt – siden 1979 har produksjonen per time økt med 40 %, men lønnen har knapt økt. I mellomtiden tar den øverste 1% hjem mer enn 20% av nasjonalinntekten.
Den store resesjonen gjorde ting verre. Noen sier at resesjonen tok slutt i 2009. Men for de fleste amerikanere er det rett og slett feil: 95 % av gevinstene fra 2009 til 2012 gikk til den øvre 1 %. Resten - de 99% - kom seg aldri helt.
Mer enn 20 millioner amerikanere som ønsker en fulltidsjobb kan fortsatt ikke få en, inntektene er fortsatt lavere enn de var for halvannet tiår siden, rikdommen i midten er tilbake til der den var for to tiår siden. Unge amerikanere står overfor et berg av studiegjeld og dystre jobbutsikter.
Vi har blitt det avanserte landet med høyest nivå av ulikhet, med størst skille mellom de rike og de fattige. Vi pleide å være stolte – vi var landet der alle var middelklasse. Nå krymper den middelklassen og lider.
Det sentrale budskapet i boken min, The Price of Inequality, er at vi alle, rike og fattige, betaler regningen for dette gapende gapet. Og at denne ulikheten ikke er uunngåelig. Det er ikke, som Rich sa i går, som været, noe som bare skjer med oss. Det er ikke et resultat av naturlovene eller økonomiske lover. Snarere er det noe vi skaper, av våre retningslinjer, av det vi gjør.
Vi skapte denne ulikheten – valgte den egentlig – med lover som svekket fagforeningene, som tæret ned minstelønnen vår til det laveste nivået, i reelle termer, siden 1950-tallet, med lover som tillot administrerende direktører å ta en større del av bedriftskaken, konkurs lover som setter Wall Streets giftige innovasjoner foran arbeidere. Vi gjorde det nesten umulig for studiegjeld å bli ettergitt. Vi underinvesterte i utdanning. Vi beskattet spillere på aksjemarkedet til lavere priser enn arbeidere, og oppmuntret til investeringer i utlandet i stedet for hjemme.
La oss være klare: økonomien vår fungerer ikke slik en velfungerende økonomi burde. Vi har store udekkede behov, men ledige arbeidere og maskiner. Vi har bruer som trenger reparasjon, veier og skoler som må bygges. Vi har elever som trenger en utdanning fra det tjueførste århundre, men vi sier opp lærere. Vi har tomme hjem og hjemløse. Vi har rike banker som ikke låner ut til våre små bedrifter, men som i stedet bruker sin rikdom og oppfinnsomhet til å manipulere markeder og utnytte arbeidsfolk med rov utlån.
Det er tydelig at den eneste sanne og bærekraftige velstand er delt velstand. Hvis vi kunne sørge for at alle som ønsket en jobb og var villige til å jobbe hardt kunne få det, kunne vi fått en økonomi og et samfunn som er både mer likestilt og mer velstående.
For å oppnå det må vi øke økonomien vår. Men vi kan ikke gjøre det når lønnsslippene ikke vokser, og mens usikkerheten øker, med truende kutt i medisin og sosial sikkerhet.
Hvis vi har regulatorer eller en Fed-sjef som beskytter bankfolks jobber og bonuser i stedet for jobber og rettigheter for alle amerikanere, vil vi ikke oppnå det.
Vi vil ikke oppnå det gjennom tankeløse nedskjæringer i offentlige utgifter, enten det er på skoler, sykehus, politi eller brannmenn. Dette er måter å holde økonomien vår syk på. Og en økonomi der 95 % av veksten går til topp 1 % kan bare kalles det: syk.
Det vi trenger er investeringer i fremtiden vår - i utdanning, teknologi og infrastruktur.
Og problemene våre er dypere enn svak vekst. Vi mister evnen til å kalle oss mulighetenes land. Det pleide å være at det en amerikaner kunne oppnå i livet var et resultat av hvor hardt hun eller han jobbet. I dag avhenger det mye mer av familien vi er født inn i – deres inntekt og utdanning. Og det er verre i Amerika enn i nesten noe annet avansert land. Vi mister den amerikanske drømmen.
Hvis vi ble mulighetenes land igjen, kunne vi finne veien til å bli mer likestilte, mer dynamiske, mer velstående og mer rettferdige.
Men for å oppnå dette trenger vi markeder som fungerer som de skal. Vi kan ikke la monopolister og 1 prosent bruke makten sin til å sifonere mer av landets inntekter – vekk fra vanlige amerikanere.
Vårt demokrati er i fare. Med økonomisk ulikhet følger politisk ulikhet. Vi har en høyesterett som erklærer at selskaper er mennesker og bør ha ukontrollerte rettigheter til å bruke penger for å påvirke politikk. Våre fagforeninger blir dempet. I stedet for en folkestyre, blir vi en regjering på 1 %.
På papiret kan vi fortsatt opprettholde likhet og prinsippet om én person-én stemme. I virkeligheten blir noen stemmer hørt høyere - mye høyere - enn andre. Som et resultat har vi hørt altfor mye fra Wall Street, ikke nok fra Main Street og Amerikas arbeidere.
I stedet for rettferdighet for alle, utvikler vi oss til et rettferdighetssystem for de som har råd til det. Vi har banker som ikke bare er for store til å falle, men for store til å bli holdt ansvarlige.
For hundre og sekstifem år siden sa Lincoln: "Et hus som er splittet mot seg selv kan ikke stå." Vi har blitt et hus delt mot seg selv – delt mellom 99 % og 1 %, mellom arbeiderne og de som ville utnytte dem. Vi må gjenforene huset, men det kommer ikke av seg selv.
Det vil bare skje hvis arbeidere kommer sammen. Hvis de organiserer seg. Hvis de slår seg sammen for å kjempe for det de vet er riktig, på hver eneste arbeidsplass, i hvert eneste samfunn, og i hver eneste delstatshovedstad og i Washington. Vi må gjenopprette ikke bare demokratiet i Washington, men også på arbeidsplassen.
Det vil først skje når arbeiderne innser at de eier mye av landets kapital, gjennom pensjonsfondene, men at vi har latt denne kapitalen forvaltes på måter som utnytter både arbeidere og forbrukere.
Vi akademikere kan beskrive hva som skjer i statistikk – men det er du som vet hva som skjer av det du ser og opplever hver dag.
Utfordringen du står overfor har sjelden vært større. Du er fortsatt en liten del av Amerika. Men dere er den største gruppen som representerer det store flertallet av amerikanere som jobber hardt og spiller etter reglene. .
Du må få andre til å bli med deg, til å jobbe med deg, til å organisere med deg, til å kjempe med deg. Det er bare du som kan heve stemmen til vanlige amerikanere, og kreve det du har jobbet så hardt for. Sammen kan vi vokse økonomien vår, styrke lokalsamfunnene våre, gjenopprette den amerikanske drømmen og reetablere demokratiet vårt – en regjering som ikke består av 1 %, for 1 % og 1 %, men en regjering av alle amerikanere, for alle amerikanere, og av alle amerikanere.
Joseph Stiglitz, nobelprisvinner, er professor i økonomi ved Columbia University.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere