Israelerne har et politisk begrep som ikke brukes så mye som det burde være på den nåværende konflikten. "Tahalikh Medini," betyr "avgjøre statssaker." Tørk bort all den humanitære maskeringen om dette emnet, og du sitter igjen med israelsk pragmatisme. Ubestridt på noen seriøs politisk måte av verken palestinerne eller den israelske venstresiden, fortsetter statsminister Ariel Sharon ganske enkelt som han ønsker å avgjøre sine saker og gå videre. Det er mildt sagt et uheldig, ensidig regnestykke, men det går mye lenger for å forklare ting enn UNRWA eller Røde Kors noen gang vil kunne gjøre i ruinene til Jenin.
Menneskerettighetsorganisasjonen jeg jobber i, Al Mezan Center, sendte ut en pressemelding 16. april hvor de advarte om at situasjonen er i ferd med å bli alvorlig på Gazastripen. Det er ikke et tilfelle av avbrutt tjenester og ødelagt infrastruktur, det er tilfellet på Vestbredden – en langt mer alvorlig situasjon – men snarere en sakte og ubemerket kvelning. Den israelske regjeringen har i det stille presset livet ut av Gazastripen. Fordi de har total kontroll over passasje av varer og transitt inne på stripen, kan de stenge ned palestinsk liv her etter eget ønske. Og dette skjer konstant uten fanfare eller oppmerksomhet fra omverdenen, ettersom Sharon avgjør denne saken utenfor rampelyset.
Gazastripen har selvfølgelig, til tross for oppfatninger i Amerika, aldri vært helt fri for okkupasjon. Små israelske bosetninger fortsetter å blomstre, der rundt 6,900 israelere sammen med deres sikkerhetssperre okkuperer omtrent 40 % av det totale arealet av Gaza mens 1.2 millioner palestinere deler resten. Dessuten er små inngrep i palestinsk kontrollerte områder i byer som Rafah, Khan Yunis og Beit Hanoun så hyppige at pressen vanligvis bare ignorerer dem. De fleste av disse inngrepene etterlater døde eller sårede sivile sammen med noen få ødelagte hjem og landbruksland med bulldozer. Bare noen ganger skjer det noe som verden legger merke til, og selv da blir det fort glemt. Ta tilfellet med inngrepet i Rafah 10. januar 2002, hvor femtitre palestinske boliger ble redusert til grus, og etterlot åttitre fattige familier til å bo i telt. Vesten glemmer fort slike grusomme aktiviteter her, men nå kan ting bli mye verre uten varsel. Siden den israelske ødeleggelsen av Gazas internasjonale lufthavn og regionale havneanlegg, kan varer bare komme inn på stripen gjennom en av tre landruter: Erez og Karni i nord og Sufa i sør. Med begynnelsen av den israelske invasjonen av Vestbredden for tre uker siden, har både Erez og Sufa vært fullstendig stengt. Ved Karni har israelerne kraftig redusert timene hvor varer kan komme inn, og har kvelert hele Gaza-stripen alvorlig. I hovedsak har israelerne vedtatt en beleiring av hele området, og slipper bare en drypp av grunnleggende matvarer inn for å holde folket i live. Hvis situasjonen ikke bedrer seg, kan de fattigste menneskene i Gaza begynne å sulte.
Ved kryssene Kissufim og Netzarim, de to veiårene der israelske bosettere må passere for å gå fra bosetningene sine i Gaza til selve Israel, har den israelske hæren begynt å vilkårlig stenge dem for palestinsk passasje. Selv om dette ikke er noe nytt, har det blitt hyppigere og mer alvorlig de siste ukene. Disse stengingene deler i hovedsak Gazastripen i tre seksjoner, og siden varer og mat bare kommer inn fra nord, er deres passasje til markeder i sør sterkt hemmet. De som lider mest av disse stengningene er tilfeldigvis de fattigste i alle de okkuperte palestinske områdene – folket i Khan Younis og Rafah i det ytterste sør.
Den beste illustrasjonen på effektene av denne beleiringen er prisen på mel, stiften i det palestinske kostholdet. Siden utbruddet av den nåværende Intifadaen til slutten av mars, steg prisen på mel per kilo bare fra 6.5 NIS til 6.8. De siste tre ukene har prisen skutt i været til 8.0 NIS per kg. Gitt den ekstreme fattigdommen til folk flest i Gaza og den skyhøye arbeidsledigheten, er ikke dette en situasjon som kan vare lenge. Dessuten, med de beste vannbrønnene monopolisert av de israelske bosetningene, har de fleste palestinere som bor i flyktningleirer kun tilgang til utrygge, noe saltholdige vannforsyninger. Dette gjør flaskevann viktig, men de nye israelske blokadene truer disse forsyningene.
Dette er tydeligvis ikke aspekter ved Sharons "krig mot terror" som han annonserer for pressen. I stedet formulerer den en kollektiv straff for alle mennesker på Gazastripen, en politikk som er gjort ulovlig i henhold til artikkel 33 i den fjerde Genève-konvensjonen. Det Gazans kanskje frykter mer enn en direkte invasjon og gjenerobring er å bli fullstendig avskåret og glemt av omverdenen. Abdel Karem Ektefan, en student i Gaza by, forklarer meg hvordan han ikke kan forstå at verden sitter og ser på: «På 4-tallet var det ingen kameraer til å være vitne til holocaust, men verden ble rasende og handlet til slutt. Nå med alle massemediene kan verden se hva som skjer her hvis den vil, men fortsatt er det ingen som handler. Hvorfor?"
Mens verden med rette er i opprør over den potensielle humanitære katastrofen åpenlyst begått av den israelske hæren på Vestbredden, bør det internasjonale samfunnet best ikke ignorere den stille katastrofen som truer på Gazastripen. Det vil si, med mindre verden virkelig er fornøyd med at Sharon i det stille ordner sine statssaker på siden mens ingen ser på.
Benjamin Dov Granby frivillig ved Al Mezan Center for Human Rights Gaza by, Gazastripen Arbeid: 972-8-245-3555 Mobil: 972-59-362148 http://www.mezan.org
Adresse i Gaza: 55/517 Hassan El Shawa Building El Shuhada St. Gaza by, Gazastripen via Israel
Adresse i USA: 430 W. Main St. #403 Madison, WI 53703 608-257-5771
E-post: [e-postbeskyttet]
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere