Real Utopia: Participatory Society for the 21st Century, redigert av Chris Spannos. Oakland, California: AK Press, 2008. Papir, $21.95. Pp. 416.
Real Utopia er en samling av 33 artikler og intervjuer viet teorien og praksisen til deltakende antikapitalisme. Som sådan kan den fungere som en primer både for litteraturen om deltakende økonomi, og for arbeidet og aktivismen til grupper rundt om i verden som har tatt til orde for ikke bare en deltakende økonomi, men også for redesign av ikke-økonomiske institusjoner i samsvar med prinsippene om rettferdighet, solidaritet, mangfold, selvledelse og miljømessig bærekraft. Volumet inkluderer bidrag fra kjente navn på den amerikanske venstresiden (som Michael Albert, Robin Hahnel og Noam Chomsky) og en rekke andre akademiske og aktivistiske talsmenn for et mer deltakende samfunn.
Som redaktørens introduksjon til bindet tydeliggjør, er forestillingen om et deltakende samfunn fremmet av de forskjellige forfatterne forankret i en "helhetlig" tilnærming, som skiller fire hovedinstitusjonelle sfærer i et gitt samfunn: økonomien, politikken, slektssystemet. og den kulturelle sfæren. Disse blir sett på som gjensidig avhengige og i samspill med hverandre, med ingen sett på som analytisk før eller mer grunnleggende enn noen andre. Dessuten opererer de institusjonelle sfærene innenfor begrensningene til naturlige økosystemer så vel som den internasjonale konteksten.
Ved å antyde et samspill mellom de ulike institusjonelle sfærene i samfunnet, ser talsmennene for denne holistiske tilnærmingen seg som å unngå de økonomiske utskeielsene av marxistisk tenkning eller tendensen til noen feminister til å fokusere på noen (de økonomiske systemene og slektskapssystemene), men ikke alle, institusjonelle sfærer. Akkurat som marxismen blir sett på som et eksempel på "monistisk" tenkning, blir arbeidet til disse (unavngitte) feministerne holdt som et eksempel på den "pluralistiske tilnærmingen" (7).
Det kan selvsagt diskuteres om anklagene om monisme og reduksjonisme yter rettferdighet til marxismen, spesielt med tanke på arbeidet med "overbestemmelse" til slike marxistiske teoretikere som Stephen Resnick og Richard Wolff. Den helhetlige tilnærmingen understreker uansett at de ulike institusjonelle sfærene gir opphav til ulike former for undertrykkelse. Teoretikere av deltakende samfunn har en tendens til å tenke på klasser som gruppene definert av ulikheter i den økonomiske sfæren. Ved å gjøre det ender de opp med å definere andre former for undertrykkelse som ikke-økonomiske, og ser dermed på kjønnsulikheter som generert innenfor slektskapssfæren og rasemessige ulikheter som generert innenfor den kulturelle (eller, som det også noen ganger refereres til, fellesskap) sfæren. Deltakende teoretikere ser på seg selv som ikke-økonomiske fordi de tror hver form for ulikhet kan gi opphav til sosiale kamper som gjør undertrykte grupper til historieskapere.
Del I av Real Utopia inneholder fem artikler om økonomien, politikken, slektssystemet, den kulturelle sfæren og miljøet. Del II forsterker denne diskusjonen ved å revurdere ulike dimensjoner av hverdagen med tanke på verdiene som et deltakende samfunn vil søke å implementere. Temaene inkluderer implikasjonene av et deltakende samfunn for kunst, byer, teknologi og utdanning.
Hvis del I og II (sammen med del VI) har en mer teoretisk vektlegging, fokuserer del III-V på historiske og empiriske instansiasjoner av det deltakende antikapitalistiske prosjektet. Del IH inneholder en rekke artikler om lærdom som kan trekkes fra erfaringer fra land og bevegelser rundt om i verden. Disse artiklene berører både Europa (for eksempel Balkan, Storbritannia og Sverige) og ikke-europeiske deler av verden, inkludert det postkoloniale Afrika, Kerala-eksperimentet i India, den arbeiderstyrte fabrikkbevegelsen i Argentina og Venezuelas eksperimentering med mer deltakende former for demokratisk styre.
Del IV vender seg til den historiske rekorden for lærdommer som kunne trekkes av den deltakende antikapitalistiske bevegelsen i dag. Den inneholder artikler om de russiske og spanske revolusjonene, samt en kritisk vurdering av prestasjonene og begrensningene til sosialdemokratiet og den frihetlige sosialismen på 20-tallet. Del V avrunder den mer empirisk fokuserte delen av bindet med erfaringer fra alternative institusjoner i USA og Canada som ikke bare tar til orde for et mer deltakende samfunn, men også prøver å prefigurere det gjennom måten de har organisert virksomheten sin internt. Til slutt fokuserer bidragene i del VI på politisk strategi: hvordan en overgang kunne tenkes fra den kapitalistiske nåtiden til et deltakende ikke-kapitalistisk samfunn.
Samlingen sett under ett er det en viss ujevnhet i innsiktsnivået de ulike bidragene gir. På grunn av det store antallet artikler er mange for korte til å gå dypt nok ned i sine respektive emner. I denne forbindelse kan større selektivitet (og grundigere kopiredigering) ha hjulpet.
Samtidig gir bindet uttrykk for de viktigste bidragene fra deltakende antikapitalisme til radikal tenkning. Disse inkluderer en streng kritikk av resultatene (inkludert den antatte effektiviteten) av markeder og en modell for hvordan et ikke-kapitalistisk samfunn kunne fungere uten markeder. Kanskje enda viktigere, deltakende antikapitalisme representerer et forsøk på å lære av historien om «sosialistiske» revolusjoner som utartet seg til udemokratiske regimer som endte opp med å undertrykke akkurat de menneskene de skulle frigjøre.
Nøkkelkravet her er avskaffelse av inndelingen av befolkningen mellom en "koordinator"-elite som monopoliserer myndiggjørende oppgaver som organisering av produksjon og et flertall som er begrenset til repeterende og maktløsende oppgaver som ganske enkelt implementerer koordinatorenes beslutninger. Denne inndelingen blir med rette sett på som hindrer muligheten for meningsfull selvledelse av arbeidere og borgere. For å forhindre dette, tar deltakende antikapitalister til orde for "balanserte jobbkomplekser" som vil bevare en teknisk arbeidsdeling på arbeidsplasser (og revolusjonære organisasjoner), selv om de sørget for at både styrkende og maktløsende oppgaver ble fordelt likt.
I så henseende bidrar dette bindet til prosjektet med å tenke nytt og organisere for alternativer til kapitalismen. Man kommer unna med en følelse av håp, spesielt med tanke på ungdommens store deltakelse både i de teoretiske diskusjonene og i de aktivistiske organiseringstiltakene som boken beskriver.
[Forfattertilknytning]
COSTAS PANAYOTAKIS
Institutt for samfunnsvitenskap
Na mm 611
Neiu York City College of Technology (CUNY)
Brooklyn, NY 11201
[e-postbeskyttet]
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere