Ikke rart at de Quebec-studentdemonstrantene har skremt det engelske kanadiske etablissementet. Hvis de får viljen sin, kan de samme ideene slå an her, og etterlate de best lagte planene for innstramminger i filler.
Det som ser ut til å plage noen engelske kanadiske kommentatorer, er det faktum at Quebec-studentene – som inngikk en foreløpig avtale med provinsen i helgen etter en tre måneder lang streik – har protestert på skolepenger som fortsatt vil gi dem den laveste undervisningen i landet. Hvorfor kan ikke disse bortskjemte ungene være takknemlige og gå tilbake til å se videospill og holde tritt med Kardashians som vanlig, veltilpasset nordamerikansk ungdom?
Det er det gamle problemet med Quebec. På en eller annen måte klarer folk der å riste seg litt løs fra den rigide bedriftspålagte tankegangen som har grepet Nord-Amerika de siste tiårene, og overbeviser oss om at vi som samfunn må kutte ned på ting – som universitetsutdanning og alderspensjon – som på en eller annen måte var overkommelige i dager da samfunnet vårt var mye mindre rikt.
Quebec-studentene, mer innstilt på omverdenen, har funnet ut at denne selvfornektelsen har mer å gjøre med dogmer enn med en ny virkelighet som angivelig er nødvendig av den globale økonomien.
Hvordan skal man ellers forklare det faktum at mange nordeuropeiske nasjoner klarer å holde universitetsutdanning lett overkommelig – til og med gratis i Skandinavia – samtidig som de klarer å konkurrere svært effektivt i den globale økonomien?
Den norske ambassaden i Ottawa bekreftet i går at Norge, i tillegg til gratis undervisning, gir et stipend for å dekke mye av studentens levekostnader. (Selvfølgelig er Norge velsignet med store oljereserver - nesten like velsignet som Canada.)
Skandinavene - og Quebec-studentene - anser høyere utdanning som et offentlig gode, avgjørende for demokrati.
Mange skandinaviske land demonstrerer sitt engasjement for dette konseptet - og til et ekte globalt fellesskap - ved å tilby gratis universitetsundervisning til utlendinger, inkludert nordamerikanere. Vi gjengjelder ved å behandle utenlandske studenter som kontantkuer som skal melkes ubønnhørlig, og belaste dem med skolepenger omtrent tre ganger den kanadiske prisen.
Nå er det ånden av globalt samarbeid!
Denne mangelen på sjenerøsitet mot andre er ikke overraskende siden vi til og med kaster våre egne unge under bussen. Studentgjelden her, som faller uforholdsmessig på lavinntektshusholdninger, utgjør nå 14.4 milliarder dollar og vokser med sekundet, som demonstrert av den tikkende gjeldsklokken på Canadian Federation of Students nettsted.
Høy undervisning gjør det også mulig for etablissementet vårt å holde studentene i stram bånd, fokusert på å komme inn på profesjonelle skoler og handelsskoler (hvor de har et visst håp om å betale tilbake gjelden sin) og holde seg unna kurs som kan lære dem å stille spørsmål ved rådende ortodokser og tankesett.
Noen ser feilaktig at det foregår en generasjonskrig her. Men innstramningsfetisjistene har også blikket rettet mot den eldre mengden, med planer om å ta unna to år av pensjonisttilværelsen.
Under den mer fornuftige skandinaviske tilnærmingen – forbudt under forretningsdogmet som dominerer her – hjelper skatte- og overføringssystemet innbyggerne å bevege seg gjennom livets stadier.
Utdanning betales av de i arbeidsstyrken hvis pensjonering senere skal betales av studentene de har betalt for utdanningen. I løpet av livssyklusen ordner det seg. Alle bidrar når de jobber, og får en hånd i begynnelsen og slutten av livet.
Alle har også en sjanse til å utvikle seg etter beste evne, maksimere sitt eget potensial og øke nasjonal produktivitet.
Rex Murphy, skriver i National Post, avfeide studentprotestene som «den fremtidige eliten i Quebec som har en overbærende anfall».
Det er en merkelig form for selvtilfredshet. Titusenvis av studenter har marsjert hundrevis av timer i kulden, og potensielt satt deres akademiske (og økonomiske) fremtid i fare, for å forkjempe tilgjengelig utdanning for alle som hjørnesteinen i et demokratisk samfunn.
Hvis de bare kunne være mindre overbærende, og holde seg til å drikke, feste og finne seg en komfortabel nisje i næringslivet.
Linda McQuaigs spalte vises månedlig. [e-postbeskyttet]
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere