Offentlige fagforeninger har tatt proaktive skritt for å forberede seg på det verste. For eksempel har de aggressivt forsterket medlemsrekruttering under antagelsen om at arbeidere vil ha mindre sannsynlighet for å slutte i en fagforening enn å bli med i en hvis "retten til å jobbe" råder.
Dessverre vil det neppe være tilstrekkelig å bare gjøre mer energisk det fagforeningene allerede gjør for å gjenopplive organisert arbeidskraft, siden fagforeningene har vært i en sakte tilbakegang i flere tiår. Fagforeningsmedlemskap har falt fra en topp på 35 prosent på 1950-tallet til bare 11 prosent i dag, hvor det ser ut til å ligge i en stagnasjon. Det er klart at problemene med organisert arbeidskraft stikker langt dypere enn den forestående høyesterettsdommen.
Fagforeninger har selvfølgelig en tendens til å skylde på eksterne faktorer utenfor deres kontroll for deres tilbakegang. I all rettferdighet har globaliseringen sikkert svekket arbeidskraftens posisjon siden bedrifter lett kan pakke sammen og dra for gunstigere arbeidsforhold i andre land. Dessuten har selskaper nylig inntatt en aggressiv anti-fagforeningsholdning som har gjort organisering vanskelig. Men dette er problemer som, selv om de er formidable, ikke er uoverkommelige i møte med en sterk arbeiderbevegelse.
Arbeidets dypeste problemer kommer imidlertid fra fagforeningene selv. Fagforeninger ble opprinnelig opprettet på prinsippet om solidaritet: Et isolert individ er maktesløst når man konfronterer en fiendtlig arbeidsgiver, men en samlet arbeidsstyrke kan bringe et selskap i kne ved å stoppe produksjonen. Men fagforeninger ser ut til å ha forlatt dette prinsippet og i stedet tatt i bruk den omkringliggende kapitalismens kultur – kulturen som fremhever det isolerte individet i konkurranse med andre i et forsøk på å maksimere den materielle egeninteressen. I stedet for å kjempe for det felles beste, ser det ut til at fagforeningene opererer i sin egen snevre egeninteresse, og ledelsen på toppen opererer fremfor alt i sin egeninteresse, bevist av deres lette vilje til å forhandle konsesjonskontrakter for sine medlemmer.
Følgelig har mange fagforeninger antatt en bedriftsstruktur: de drives som toppstyrte institusjoner der en ofte overdådig betalt elite tar alle beslutninger i sin egen interesse. Det er ingen anstrengelser for å involvere medlemskapet i noen vesentlige beslutninger; faktisk er medlemskapet ikke engang informert om mange av avgjørelsene. Den øverste ledelsen gjennomfører møter der det tas referat, men som aldri offentliggjøres til resten av medlemskapet, og etterlater menigheten frakoblet og uinvolvert. Senere, når ledelsen oppfordrer medlemmer til å delta på et rally eller streiklinje, er det, ikke overraskende, en mangelfull respons med bare en liten håndfull som er villig til å dukke opp. Fra de fleste medlemmers ståsted er forbundet en utenlandsk institusjon.
Denne jakten på snevre egeninteresser ble ført til en absurd ytterlighet i New York der byggefagforeninger slo seg sammen med forretningsinteresser for å sette i gang en kampanje for å senke lønnene og fordelene til offentlige arbeidere. Byggefagene beregnet at mindre penger til offentlige arbeidere ville oversettes til mer penger til infrastrukturprosjekter som igjen ville skape arbeidsplasser for dem selv. Av nøyaktig samme grunn har bygningsfagene gitt sin tilslutning til Keystone XL-rørledningen.
Med denne typen filosofi som for tiden råder i fagforeningsbevegelsen, kan det ikke være rart at fagforeninger ikke lenger nyter høy godkjenning. I California, for eksempel, viste en meningsmåling fra 2013 at flere tror at fagforeninger spiller en negativ i stedet for en positiv rolle, en reversering fra 2011 da folk flest trodde de spilte en positiv rolle.
Men noen fagforeninger har tatt positive skritt i opposisjon til denne bedriftskulturen. SEIU, for eksempel, har forkjempet kampen for $15, en kamp som er rettet mot arbeidere som ikke primært er medlemmer av SEIU, men som desperat trenger høyere lønn. Og i den grad kampanjen er vellykket, vil den være til fordel for alle arbeidere fordi de som allerede tjener mer penger vil være i en sterkere posisjon til å kreve enda mer, siden forventningene vil ha blitt justert opp. På samme måte ble AFL-CIO med i demonstrasjoner i Ferguson, MO for å kreve rettferdighet for Michael Brown, en ubevæpnet afroamerikansk ungdom skutt og drept av politiet. Og, selvfølgelig, forvandlet Chicago Teachers Union seg til en fullstendig demokratisk fagforening, og kjempet iherdig for sine egne medlemmer så vel som for det omkringliggende samfunnet.
Men for at organisert arbeidskraft skal ta seg opp igjen, kan ikke disse positive trinnene være episodiske. De må bli regelen, slik at arbeiderbevegelsen blir sett på som forsvarer av en radikalt annerledes og alternativ kultur enn grådigheten og egoismen som serveres av selskapene. Arbeiderpartiet må sees på som forkjemperen for det felles beste – for det store flertallet av befolkningen – og spesielt for de som er svakest og mest sårbare.
Det betyr for eksempel at fagbevegelsen ikke må nøye seg med å forhandle utelukkende for egne medlemmer – noe som er business as usual for de fleste fagforeninger – men de må prioritere å kjempe for alle yrkesaktive. For tiden hersker bedriftsklassen ved å sende penger til politikere. Men den styrer også ved å spre sin alle-ut-for-selv-kultur som deretter tjener til å rettferdiggjøre dets politiske hegemoni. I et slikt klima har selskaper virkelig blomstret med rekordoverskudd. Og de har kjempet med suksess for å senke skattene sine ved å insistere på kutt i offentlige utgifter, inkludert spørsmål som er av avgjørende betydning for folk flest, som utdanning, helsevesen, pensjoner, subsidierte boliger og så videre.
I mellomtiden lider de fleste arbeidsfolk. Mange glir ut av middelklassen. Mange går i gjeld for å betale for barnas utdanning eller for familiens helseutgifter. Mange andre blir presset ut av hjemmene sine på grunn av høye leiekostnader. Med andre ord, lavere skatter for selskapene betyr innstramninger for alle andre, for ikke å snakke om et forurenset miljø.
Som svar på denne generaliserte lidelsen kan fagforeninger spille en ledende rolle ved å forkjempe de problemene som gir gjenklang med arbeidsfolk generelt: jobber med levelønn, kvalitetsutdanning, rimelige helsetjenester og boliger, en tilstrekkelig trygdepensjon, et rent miljø, og så videre, alt skal betales ved å skattlegge de rike. Ved å fremheve de viktigste sakene for folk flest, kan fagforeninger bringe arbeidere sammen, skape en følelse av enhet og «klassebevissthet» og skape en ny kultur som insisterer på prioriteringen av det felles beste der samfunnet opererer i interessene til flertall. Av avgjørende betydning er utvalget av saker som aktiverer mennesker – saker de er villige til å kjempe for og kan mobiliseres rundt. Til slutt må en slik bevegelse kulminere i å utfordre selskapene om politisk makt.
Med andre ord, i stedet for å akseptere et politisk landskap der arbeidere er overgitt til å kjempe seg imellom for en stadig mindre tildeling av sosial rikdom, kan fagforeningene lede en bevegelse som er mektig nok – fordi den forener det store flertallet – til å kreve en rehabilitering. -konfigurasjon av landskapet slik at relasjonene blir reversert: selskaper er pålagt å betale langt høyere skatter for å sikre at alle nyter en anstendig levestandard.
Selvfølgelig må en slik bevegelse også prioritere å forsvare behovene til de mest undertrykte, som for eksempel vil inkludere å inngå en allianse med Black Lives Matter for å bekjempe politibrutalitet. Arbeiderbevegelsen bør være i forkant og etterlyse arbeidsplasser, høykvalitetsskoler, helseklinikker, startprogrammer, skolefritidsordninger, straffeforfølgelse av kriminalpolitiet og helt humane levekår for de i fattige samfunn, spesielt de som er utsatt for Rasisme. Bevegelsen må også komme til forsvar for immigranter ved å kreve statsborgerskap for alle, i motsetning til president Obamas svake reform som ville nekte håp for de fleste innvandrere, en politikk AFL-CIO støtter for tiden.
Dette betyr at organisert arbeidskraft må slutte å underordne arbeidsfolks interesser kravene fra Det demokratiske partiet, som har blitt grundig infiltrert av bedriftskulturen, for ikke å snakke om bedriftens penger. Arbeiderbevegelsen må stå entydig for arbeidsfolk og endelig gi folk mulighet til å komme sammen, forene seg og kjempe for sine felles interesser.
COrporasjoner, med sin unike kultur, har regjert i århundrer. De har endelig brakt menneskeheten til randen av katastrofe med miljøkatastrofer og økonomisk urettferdighet, signalisert av stadig større ulikheter i rikdom. Det er på tide at folk får muligheten til å bestemme sin egen økonomiske skjebne og omfavne en annen kultur, slik at det beste for alle blir det høyeste gode, og en sterk fellesskapsfølelse erstatter den voldsomme jakten på privat materiell vinning. For sin egen og alle andres overlevelse kunne fagbevegelsen komme til unnsetning.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere
1 Kommentar
Ann & Bill skriver "Det er klart at problemene med organisert arbeidskraft stikker langt dypere enn den forestående høyesterettsdommen." Jepp ... og det starter med konsentrasjonen av eierskap til de bedriftseide mediene eller det er rapportering av nyhetene. I Canada har vi hatt 2 Royal Commissions on the Media. Davey-kommisjonen fra 1970 og Kent-kommisjonen fra 1981. Ingen av anbefalingene som ble fremmet i parlamentet ble noen gang implementert. Siden den gang har nyhetene fortsatt å være mindre mangfoldige og mer høyreorienterte. I 1999 skrev John Miller "Yesterdays News - Why Canada's Daily Newspapers are Failing Us" Fernwood Publishing https://fernwoodpublishing.ca/book/yesterdays-news Mr. Miller var viseadministrerende redaktør for Toronto Star i 5 år og var professor i avisjournalistikk ved Ryerson Polytechnic University. Arbeidende kanadiere har ikke all nødvendig informasjon for å delta i et demokrati. Vi tar politiske beslutninger basert på begrenset og partisk informasjon. Samtykke produseres absolutt. CAW & TCA/ Unifor National-representanter og lokale representanter. har blitt "Career Elected Leadership" som betyr at de sier og gjør alt og alt for å holde seg unna gulvet og jobbe. Forholdet til ledelsen har blitt koselig, ikke hjertelig som det burde være. De er "ledelse ... ved stealth".