WikiLeaks-grunnlegger Julian Assanges rettferdiggjørelse virker – kanskje, kanskje, tenkelig – oppnåelig. Det er nok for meg å publisere mitt enestående nyttårsforsett – ikke et ønske, men et fast vedtak – for å mer aktivt bidra til økende press for å frigjøre Julian Assange, den mishandlede, utskjelte og fengslede, modige og geniale grunnleggeren av WikiLeaks.
Det er et begrenset spørsmål, i motsetning til forhandlinger for å avslutte en rasende krig eller en global avtale om klimakontroll. Likevel hadde det vært nesten uoverkommelig å frigjøre Assange for ikke lenge siden. Mens, gitt den møysommelige jakten på å frigjøre Assange av en ynkelig liten gruppe av målbevisste støttespillere, kan en viss suksess være for hånden.
Bevegelsens mål er klart: den amerikanske regjeringen må droppe sin utleveringsordre. Da burde Assange være det løslatt fra Storbritannias beryktede Belmarsh-fengsel,hvor han kun er holdt anklaget for å ha unngått en kausjonshøring. Så, hvis han står overfor ytterligere rettslige skritt, hevder advokatene hans, bør han holdes varetektsfengslet i sitt eget land, Australia.
I løpet av disse fire årene i Belmarsh, Assanges situasjon så dyster ut. Spesielt fordi hans kamp for rettferdighet i hovedsak ble ignorert av pressen og dermed av offentligheten, inkludert mange menneskerettighetsgrupper. Selve avisene som så rettferdig publiserte WikiLeaks’ dokumenter som avslører Washingtons kriminalitet i Irak og andre steder, baktalte ham. Da forlot de pressefrihetsprinsippet som han representerer. I 2019 da en ny ecuadoriansk leder tilbakekalte Assange asyl i deres London-ambassade, fjernet britiske myndigheter Assange med tvang fra ambassaden og slo ham inn i Belmarsh-fengselet. Så initierte den britiske regjeringen høringer angående Washingtons anmodning om utlevering til USA. En rekke utfordringer fra Assanges juridiske team ga lite håp om suksess.
Med avtagende juridiske muligheter ble journalisters og utgiveres frihet til å avsløre myndighetenes forseelser et stadig sterkere argument for Assanges løslatelse. Det så ut til å få ny oppmerksomhet. Flere journalister sluttet seg til fri-Assange-bevegelsen, og kanskje innså implikasjonene som en vellykket tiltale mot Assange kan innebære for dem selv.
For noen uker siden hørte verden Assanges navn etter en tiår lang blackout. Uventet, 28. novemberth de samme pressegiganter som i stor grad er ansvarlige for den blokkenade og for å ærekrenke Assange, bestemte han seg for å tale mot påtalemyndigheten hans av amerikanske myndigheter.
Bønnen deres ble overskriftsnyheter - som om saken nettopp ble oppdaget. The New York Times, sammen med sine jevnaldrende i Storbritannia, Frankrike og Tyskland, publiserte et åpent brev med overskriften «Den amerikanske regjeringen bør avslutte sin rettsforfølgelse av Julian Assange for å ha publisert hemmeligheter». Deres korte uttalelse appellerte til prinsippet om pressefrihet. "Denne tiltalen setter en farlig presedens, og truer med å undergrave USAs første endringsforslag og pressefriheten. Å holde regjeringer ansvarlige», heter det, «er en del av kjerneoppdraget til en fri presse i et demokrati.»
Altfor ofte hadde den samme offentligheten som hadde brydd seg lite om Assanges skjebne eller tolkninger av pressefriheten som påtalemyndigheten reiser, plutselig en endring i hjertet. Stemmen til disse nyhetsgigantene er så skremmende i sin makt til å forvandle opinionen og regjeringens politikk på egenhånd. Selv om vi fortsatt ikke vet hvordan den anken vil påvirke Washingtons utleveringsordre.
Jeg vil ikke slutte meg til dem som applauderer mediegigantenes nye holdning. Det vi burde reflektere over er den virkelige kilden til denne ideologiske endringen: den kvotemessige kampen for å vinne hans frihet, år etter år, mot tilsynelatende umulige odds. Det var ikke menneskerettighetsorganisasjoner eller vår antatt frie presse som gjorde dette. Det var enkeltpersoner. Den endrede offentlige stemningen stammer fra møysommelig innsats fra en liten gruppe advokater, familie- og mediekritikere som selv ble upopulære og marginaliserte for deres støtte til den fengslede mannen. Jeg er ikke i tvil om at gjennombruddet representert i det store åpne brevet ikke ville vært mulig uten de utrettelige, vedvarende pedagogiske og juridiske kampanjene til det engasjerte teamet.
Jeg var klar over, etter å ha fulgt deres juridiske anker og offentlige arrangementer i mer enn et tiår, om en bemerkelsesverdig og lite publisert 9. oktoberth London-protest, kanskje et vannskille i kampanjen: mer enn 5,000 individer koblet hender og dannet en menneskekjede rundt det britiske parlamentet bygning for å kreve Assanges løslatelse. Et glødende, levende eksempel på støtte.
Ikke lenge før det film Ithaca ble utgitt – et videodokument av kampanjen ledet av Assanges familiemedlemmer, spesielt hans 76 år gamle far John Shipton. (Den eldste Shiptons veltalenhet og medfølelse er dypt rørende.) Under USA-turneen fremstilt i Ithaca, Shipton og Assanges bror Gabriel trakk ofte knapt mer enn et dusin lyttere. (Publikum var større i Europa og Australia.)
December 1stden Australsk regjering som hittil ikke hadde gjort noen innsats for å hjelpe Assange, indikerte en ny posisjon. «Nok er nok», proklamerte Australias nylig valgte statsminister Anthony Albanese.
De siste ukene kunngjorde feirede pressefrihetsforkjempere som Daniel Ellsberg—"Tiltal meg også", siden han selv hadde frigitt regjeringshemmeligheter. Gjester som hadde besøkt Assange ved den ecuadorianske ambassaden fikk vite at telefonene deres og andre gjenstander som ble sendt inn til ambassadens sikkerhet hadde blitt overlatt CIA; de saksøker nå tidligere CIA-direktør Pompeo sammen med andre for brudd på rettighetene deres.
Hvor mye mer trengs for å tvinge regjeringen i Storbritannia og USA til å reversere sin politikk og frigjøre Julian Assange? Gitt den tilsynelatende vellykkede innsatsen til den lille, men resolutte gruppen av støttespillere, bør vi oppmuntres til personlig å gi vår vekt, uansett hvor beskjeden det er, for det siste fremstøtet.
B. Nimri Aziz er en New York-basert antropolog og journalist. Hennes siste bok er "Yogmaya and Durga Devi: Rebel Women of Nepal." Finn arbeidet hennes på www.barbaranimri.com.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere