Charlie Hebdo-terrorangrepene i Paris ble utformet som et angrep på frihet og demokrati av Vestlige mainstream-medier. Denne diskursen ble tilrettelagt av uttalelser fra vestlige verdensledere som «lovet å stå opp for ytringsfriheten». Vestlige medier spurte videre årsakene til slike forferdelige hendelser og identifiserte en sammenheng mellom islam og terrorisme. Som Noam Chomsky påpekt:
Forbrytelsene utløste også en flom av kommentarer, som undersøkte røttene til disse sjokkerende overgrepene i islamsk kultur og undersøkte måter å motvirke den morderiske bølgen av islamsk terrorisme uten å ofre våre verdier.
Men som Chomsky ytterligere understreket, blir slike henvendelser bare utført når vi ser på "Deres forbrytelser mot oss». Chomsky minner oss om hvordan vestlig kultur "skruppelløst" unnlater å moralsk forhøre "Vår forbrytelser mot dem». I denne sammenhengen bør det bemerkes at i vestlig diskurs brukes terrorisme kun for å beskrive handlinger med politisk vold utført av ikke-statlige aktører. Terrorisme er imidlertid en taktikk som på ingen måte er begrenset til ikke-statlige aktører, men som også kan identifiseres i statenes rike.
Et eksempel utgjør «Marine-angrepet mot Fallujah i november 2004» som, med Chomsky-ord, var «en av de verste forbrytelsene under den amerikansk-britiske invasjonen av Irak». Chomsky beskriver det første angrepet på Fallujah som følger:
Overgrepet åpnet med okkupasjon av Fallujah General Hospital, en stor krigsforbrytelse helt bortsett fra hvordan den ble utført. Forbrytelsen ble rapportert fremtredende på forsiden av New York Times, akkompagnert av et fotografi som viser hvordan «pasienter og sykehusansatte ble hastet ut av rommene av væpnede soldater og beordret til å sitte eller ligge på gulvet mens troppene bandt hendene bak sine ryggen." Okkupasjonen av sykehuset ble ansett som fortjenstfull og berettiget: den "stengte ned det offiserer sa var et propagandavåpen for militantene: Fallujah General Hospital, med sin strøm av rapporter om sivile tap."
"Tydeligvis er dette ikke noe angrep på ytringsfrihet, og kvalifiserer ikke for inntreden i "levende minne," konkluderer Chomsky.
Vold mot sivile under Fallujah-angrepet i april
Det kan være verdt å utforske Fallujah-eksemplet ytterligere. Den belyser hvordan vestlig politisk og intellektuell kultur behandler demokratiske verdier som ytringsfrihet under jakten på det som kan kalles «vår terrorisme».
Fallujah ble to ganger angrepet av amerikanske/koalisjonsstyrker i april og november 2004. Under aprilangrepet, ca. 600 irakiske sivile ble drept. Følgende avsnitt ble skrevet av menneskerettighetsarbeider Jo Wilding for den britiske avisen The Guardian. Wilding hadde reist til Fallujah i midten av april 2004:
Folk har vært under bombardement de siste åtte dagene. Mange mennesker er fanget i husene sine fortsatt – til tross for våpenhvilen – uten mat, uten vann og livredde for å forlate. Mat og medisinsk hjelp kommer nå, men problemet er å få hjelpen rundt i byen. Mye av det blir levert til moskeen, men å få det til sykehusene, forbi de amerikanske snikskytterne, viser seg å være umulig. […]
En eldre kvinne med et sår i hodet bar fortsatt det hvite flagget hun hadde holdt da hun ble skutt. De sa alle at det var amerikanske snikskyttere som skjøt […] Vi så hovedsakelig skuddskader for de fleste sivile. Familier blir skadet når de prøver å forlate huset og prøver å rømme til Bagdad. En kule kommer på avveie, eller den får dem inn i huset deres. Da blir mange mennesker skadet av beskytning. De blir truffet av splinter som kommer inn i huset.
Lignende rapporter, om enn på TV, ble levert av et "ikke-innebygd" Al-Jazeera-mannskap, ledet av reporter og talkshow-vert Ahmed Mansour. Dette var det eneste nyhetsteamet som sendte grafiske opptak fra innsiden av Fallujah som skildret handlinger fra USA/koalisjonen som grusomme grusomheter. Det amerikanske militæret mente følgelig at det måtte stanse sine "operasjoner" i april fordi mediedekning fra Al-Jazeera hadde fremkalt sinne blant arabiske offentligheter. Som forberedelse til angrepet i november lanserte den daværende irakiske marionettregjeringen i Vesten, den såkalte irakiske interimsregjeringen (IIG) ledet av den irakiske statsministeren Ayad Allawi, en flak operasjon mot Al-Jazeera og uavhengige journalister.
Pressensur som forberedelse til Fallujah-angrepet i november
Ifølge undersøkende journalist Dahr Jamail «den midlertidige regjeringen kunngjorde [i november 2004] at enhver al-Jazeera-journalist som ble funnet rapporterende i Irak, ville bli varetektsfengslet». På randen av Fallujah-operasjonen i november, utstedte den irakiske kommunikasjons- og mediekommisjonen, som ble overvåket av Allawi og IIG, en dom til alle irakiske medier om at de skulle gjenspeile regjeringens linje eller forvente rettslige skritt. Kommisjonens instruks, som inkluderte brevpapiret til den irakiske statsministerens kontor, beordret journalister til å «sette av plass i nyhetsdekningen deres for å gjøre den irakiske regjeringens posisjon, som uttrykker ambisjonene til de fleste irakere, klar». Dessuten, uttalelsen krevde at media skulle «veilede korrespondenter i Fallouja [sic] […] for ikke å fremme urealistiske posisjoner eller projisere nasjonalistiske merkelapper på terroristgjenger av kriminelle og mordere». Allawi ba også arabiske journalister om ikke å rapportere fra Fallujah uten militært selskap, og rådet dem til å bli med i en pressepool etablert av Marine Expeditionary Force (MEF). Bassengjournalistene var sannsynligvis de som var innebygd i militæret. Derfor, mens bare en håndfull innebygde journalister sluttet seg til amerikanske styrker i april, 91 innbygginger som representerer 60 medier operasjoner var til stede under den andre "operasjonen" i november.
En rapport fra U.S. Army's National Ground Intelligence Center (NGIC), lekket av nettplattformen WikiLeaks i desember 2007, fremhevet positivt viktigheten av innebygde reportere: «Falske påstander om ofre som ikke kombattanter ble fremsatt av arabiske medier i begge kampanjene, men i det andre tilfellet tilbød innebygde vestlige reportere en tilbakevisning.»
Et annet viktig element i USAs/koalisjonens mediestrategi var nedstengningen av Fallujah i november som nektet noen å komme inn i byen. Dette kan sees på som et tiltak som skal garantere at journalister og hjelpearbeidere som Jo Wielding ikke var i stand til å rapportere fra Fallujah i november. Faktisk utgjør tilgangsnektelse en strategi for indirekte sensur.
Disse betydelige restriksjonene for ytringsfrihet var ikke til bekymring for vestlige ledere og mediekommentatorer. Det var heller ingen diskusjon i pressen om militær taktikk i Fallujah kan ha utgjort statsterrorisme.
Militærstrategien i Fallujah
Ironisk nok beskrev vestlige mediekommentatorer bokstavelig talt militærstrategien i Fallujah på samme måte som terrorisme er definert i offisielle definisjoner – om enn uten å merke dem som sådan. For eksempel i New York Times, omskrev journalist Edward Wong en "senior amerikansk militæroffiser i Irak" som sa at han "håpet den taktiske seieren oppnådd i Falluja ville presse ambivalente sunni-arabiske ledere til side med amerikanerne og bli involvert i den politiske prosessen". På samme måteWashington Posten Jim Hoagland hevdet i et kommentarstykke at "det viktigste umiddelbare målet" i Fallujah var "å fraråde sunnimuslimske byfolk fra å slutte seg til, støtte eller tolerere opprøret" og påpekte at "prisen de vil betale for å gjøre det blir illustrert grafisk i gatene av Fallujah».
Det kan dermed hevdes, i samsvar med U.S. Code definisjon av internasjonal terrorisme, at «operasjonen» i Fallujah så ut til å «være ment […] å skremme eller tvinge en sivilbefolkning» for å dempe motstanden mot USAs/koalisjonsstyret. Foreløpig har ikke denne saken som representerer "Vår terrorisme mot dem" vakt mye forargelse på den vestlige halvkule. Ingen etterforskning av de grunnleggende årsakene til «vår terrorisme» i Fallujah har blitt utført.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere