På det siste toppmøtet for europeiske statsoverhoder i Brussel i slutten av juni var hovedtemaet ungdomsarbeidsledigheten, som nå har nådd 23 % av europeisk ungdom (selv om den ligger på 41 % i Spania). I fjor ga Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ut en dramatisk rapport om 'Global Employment Trends for Youth 2012' der den snakket om en "tapt generasjon". Ifølge prognoser vil generasjonen som for tiden søker å komme inn på markedet gå av med en pensjon på bare 480 euro – hvis den faktisk lykkes med å komme inn på markedet – på grunn av midlertidige jobber uten sosiale avgifter.
Etter lange diskusjoner bestemte Europas ledere å bevilge 6 milliarder dollar av europeiske penger for å bekjempe ungdomsarbeidsledighet. Etter mye kortere diskusjon bestemte de seg for å bevilge opptil 60 milliarder dollar for å støtte Europas banker. Dette, på toppen av de slående subsidiene som allerede er mottatt: Den europeiske sentralbanken alene har gitt tusen milliarder dollar til bankene til nominell kostnad.
All innsats for å skape et europeisk banksystem under en sentral regulator er nå på vent frem til det tyske valget i september. Som et medlem av den tyske delegasjonen på toppmøtet i juni rapporteres å ha sagt: «Vi vet godt hva vi skal gjøre, for å roe finansmarkedene. Men vi er ikke valgt av finansmarkedene, vi er valgt av tyske statsborgere» (IHT, 28. juni 2013). Og selvfølgelig er det ikke gjort noe forsøk på å forklare Tysklands borgere hvorfor det er i deres interesse å vise økonomisk solidaritet med de mest skjøre landene i Europa. Demokrati, slik det forstås i dag, er basert på ledere som følger populære følelser, ikke på ledere som føler sin plikt til å presse sine velgere mot en verden av visjoner og utfordringer.
Toppmøtet var også forpliktet til å akseptere utpressingen av den britiske statsministeren David Cameron: enten opprettholder du subsidiene som daværende statsminister Margaret Thatcher oppnådde i 1973, da du insisterte på at vi skulle slutte oss til Europa (som gjør Storbritannia til en nettomottaker av europeiske penger), eller så blokkerer vi det europeiske budsjettet. Dette er fordi den anti-europeiske velgermassen i Storbritannia vokser og Cameron hadde ikke råd til å fremstå som svak. Men Cameron var en av de sterkeste forkjemperne for subsidien til bankene, og ikke så rart: Finanssystemet står nå for 10 % av det britiske bruttonasjonalproduktet (BNP)!
Det er en veldig merkelig situasjon, der Europa ikke bare har brukt flere hundre milliarder dollar for bankene sine, det har til og med invitert Det internasjonale pengefondet (hvis kontrollerende medlem er USA) til å slutte seg til de europeiske institusjonene og håndtere den europeiske krisen. Og, i et enestående tegn på uavhengighet og motstand mot USA, har Europa avvist amerikanske oppfordringer om å redusere innstramninger og starte vekstpolitikk slik Washington og Tokyo har gjort, så langt med bevist suksess. Likevel, det som er felles for de tre mektigste aktørene i Vesten (USA, Europa og Japan) har vært deres manglende evne – og manglende vilje – til å plassere banker under kontroll og reagere på deres rekker av forbrytelser.
Sentralbankfolk fra hele verden slutter seg til Bank for International Settlements (BIS) med base i Basel. Nå har dens Basel-komité for banktilsyn kommet med et forslag som vil stramme inn forholdet mellom bankenes kapital og volumet av finansoperasjoner de har råd til. En av forslagets indikatorer slår fast at bankene må opprettholde kapital av høy kvalitet, som aksjer eller opptjent overskudd, tilsvarende 7 prosent av deres lån og eiendeler, og at de største bankene kan bli pålagt å eie mer enn 9 prosent.
Dette er ikke akkurat et revolusjonerende forslag, og har blitt kritisert som utilstrekkelig av mange analytikere og regulatorer. Dette bekreftes av det faktum at den amerikanske sentralbanken anslår at mellom 90 og 95 prosent av bankene med eiendeler på mindre enn 10 milliarder dollar allerede respekterer slike parametere. Vel, selv dette intetsigende forslaget har blitt mottatt med et hyl av protest fra mange banker, som hevder at de ville ha store problemer med å skaffe kapital. Under den gamle kapitalistiske økonomien ville ingen virksomhet drives uten kapital tilstrekkelig til dets behov. I dag har vi en ny gren av økonomien, som ønsker å spille uten kapital, og forventer at staten skal redde den hvis noe går galt. Så, la oss bare se kort på hvor mange ganger ting gikk galt uten at noen noen gang ble satt i fengsel.
28. april 2002 vant daværende statsadvokat Eliot Spitzer i New York, på vegne av U.S. Securities and Exchange Commission (SEC), et søksmål som påla 10 amerikanske banker å betale 1.4 milliarder dollar i kompensasjon og bøter på grunn av uredelige aktiviteter. Ett år senere oppdaget SEC at 13 av 15 finansinstitusjoner som ble tilfeldig undersøkt var skyldige i svindel. I 2010 gikk Goldman Sachs med på en bot på 550 millioner dollar for å unngå en rettssak for svindel. I juli i fjor la det amerikanske senatet fram en 335 sider lang rapport om den britiske banken HSBC, den største i Europa. Gjennom årene hjalp det narkotikahandlere og kriminelle med å resirkulere ulovlige penger. For eksempel sendte banken 60 milliarder dollar i kontanter på vei eller fly fra kontoene til meksikanske narkohandlere til New York-avdelingen. Boten var på 1.9 milliarder dollar. I november 2012 ble SAC Capital bøtelagt med 600 millioner dollar, og samme måned ble den andre britiske banken, Standard Chartered, bøtelagt med 667 millioner dollar. I februar i år kunngjorde Barclays Bank at den hadde satt av 1.165 milliarder euro til bøter for «ulovlige transaksjoner» (banken er nå under etterforskning for en svært tvilsom kapitaløkning på 8.4 milliarder euro i 2008). Og i mars i år godtok Citigroup en bot på 730 millioner dollar for å «selge investeringer basert på søppel til intetanende kunder». Dette er bare noen av de mest høylytte sakene, og det er mange, mange flere, som til og med involverer den japanske banken Nomura.
Vi vet alle at krisen vi befinner oss i (som for optimistene vil ende i 2020 og for pessimistene i 2025) ble opphav i USA av de 10 største bankene som bestemte seg for å selge derivater basert på søppel og sertifiserte av ratingbyråene Standard & Poor's og Moody's. Amerikanske skattebetalere «donerte» 750,000 XNUMX millioner dollar til bankene, mens britene gjorde det samme for HSBC, Royal Bank of Scotland, Barclays Bank og Northern Rock.
Mens denne økonomiske katastrofen skjedde, betalte de fem store (Goldman Sachs, Merrill Lynch, Morgan Stanley, Lehman Brothers og Bearn Sterns) sine ledere 3 milliarder dollar mellom 2003 og 2007, og i 2008 mottok de 20 milliarder dollar i bonuser mens bankene deres tapte 42 milliarder dollar.
Alt dette ble sertifisert av Standard & Poor’s og Moody’s, som kontrollerer 75 % av verdensmarkedet. Nå er Standard & Poor’s bedt om å betale 500 millioner dollar. Men hva med de millioner av mennesker som har mistet jobben? De millioner av unge mennesker som ikke ser noen fremtid i livene sine? Det er den gamle historien: Hvis du stjeler brød, går du i fengsel, men hvis du stjeler millioner, vil ingenting skje med deg ... og hvis du stjeler millioner i en bank, enda mindre grunn til bekymring.
I mellomtiden, tilbake ved toppmøtebordet, er prioriteringen for å overleve å bevilge skattebetalernes penger, selv om alle snakker om ungdomsarbeidsledighet. Tross alt, det som virkelig betyr noe er at vi alle må bli gjenvalgt ...
*Roberto Savio, grunnlegger og president emeritus for nyhetsbyrået Inter Press Service (IPS) og utgiver av Other News.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere