Det er all grunn til å være rasende. Men til tross for alvorligheten av israelske grusomheter i Gaza, har vi liten rett til å opptre overrasket. Uansett hva annet kan sies, har Israel gjort det helt klart at inntil dets handlinger blir møtt med troverdige internasjonale sanksjoner, vil det utsette palestinere (og høyst sannsynlig andre i regionen) for massive, tilbakevendende bølger av vold.
Dette var tydelig da Obama-Biden-kampanjen bidro til å legge det politiske grunnlaget for dette angrepet. Det var tydelig da, midt i trusler om en slik operasjon og pågående kolonisering på Vestbredden, EU stemte for å oppgradere forholdet til Israel tidligere denne måneden. For de av oss i Canada har det vært tydelig at Harper-regjeringen har skjerpet sin tilpasning til Israel i fravær av vedvarende parlamentarisk opposisjon.
Likevel, selv om "Operasjon Cast Lead" (som det israelske regimet har kalt sitt siste angrep) strekker seg mer eller mindre naturlig fra langvarig israelsk politikk, er det på mange måter spesielt foraktelig. Det mest åpenbare problemet er omfanget. Fra og med morgenen lørdag den 27. bombarderte omtrent 110 jagerfly og helikoptre fra det israelske luftvåpenet (IAF) den tettbefolkede Gaza-stripen med mer enn 100 tonn eksplosiver, og initierte det som godt kan utvikle seg til et enda bredere angrep. Ved slutten av dagen hadde mer enn 230 palestinere blitt drept, ytterligere 780+ såret.
Ettersom dødstallene fra luftangrep fortsetter å stige, har hundrevis av Israels forsvarsstyrker (IDF) infanteri- og panserkorpstropper blitt utplassert på grensen til Gaza sammen med IDFs artilleribatterier, og flere tusen reservister har blitt kalt opp som forberedelse til en potensiell bakkeinvasjon.
Overgrepet har vært preget av frekk forakt for det sivile liv og av grovt, kynisk diplomati.
Den israelske dagsavisen Ha'aretz rapporter at IDF, som lenge hadde planlagt en slik operasjon, fikk endelig godkjenning om morgenen fredag 26. Den dagen talte generalmajor Amiram Levin (res.) på IDF Radio og formidlet smaken av israelsk militærdoktrine angående det da forestående angrepet: «Hele spørsmålet om å kjempe mot og få ned Hamas-regimet er en feil og svært vanskelig å oppnå. Det vi må gjøre er å handle systematisk med sikte på å straffe alle organisasjonene som skyter rakettene og morterene, så vel som de sivile som gjør dem i stand til å skyte og gjemme seg."[1] Yoav Galant, sjefen for den israelske sørkommandoen og en nøkkelsjef i angrepet, har siden uttalte at et sentralt operativt mål er å forfølge "maksimalt antall fiendtlige tap [samtidig som] å holde Israels forsvarsstyrkes tap på et minimum." Husk at Israel har utpekt Gazastripen som helhet som en "fiendtlig enhet."
Det kan heller ikke understrekes nok at, bombardement eller ikke bombardement, begår Israel en dyp og pågående forbrytelse mot de hundretusenvis av palestinske flyktningene i Gaza som har blitt fratatt politiske rettigheter og oppholdsrettigheter i det som nå er Israel, presset fra sine hjem (for det meste i 1948), og konsentrert i et tett befolket kystområde under effektiv israelsk kontroll fra grensene og himmelen. Militære overgrep som disse, som den mer vedvarende politikken med beleiring og økonomisk kvelning, bygger aggressivt på denne grunnleggende forbrytelsen.
Når det gjelder den diplomatiske komponenten i dette angrepet, er det liten tvil om at timingen var kynisk beregnet i et forsøk på å redusere internasjonalt press. Noen er fornøyd med resultatene. Ha'aretz militærkorrespondent Amir Oren, for eksempel, skriver at "Israels timing for offensiven er faktisk ganske bra: Både fallskjermjegerne og Golani-brigaden, som skulle erstatte dem, opprettholdt et høyt beredskapsnivå mens de fleste internasjonale inspektørene i regionen dro hjem til jul - bare 15 gjenstår i Gaza." En lignende dynamikk har forsterket effekten av israelske restriksjoner når det gjelder å begrense tilstedeværelsen av utenlandske mediekorrespondenter.
Likevel er det ingen måte at det internasjonale samfunnet kan påberope seg uvitenhet eller hardnakket godtroenhet, og ansvaret for dette pågående slaktet strekker seg langt utover Israel.
Egyptiske tjenestemenn, noen av dem møtte israelske kolleger i forkant av angrepet, velig ga uttrykkelig støtte for israelsk militæraksjon mot Gaza. Rett før angrepet ble egyptiske styrker sendt til forsterke krysset ved Rafah, det ene landet som krysser Gaza har som ikke grenser til Israel.
USA, hvis israelsk piloterte fly regner død og ødeleggelse over Gaza (oppfølging av Obama-kampanjensin farlige retorikk), har gått den kjente linjen. Tjenestemenn i Bush-administrasjonen har lagt skylden på det israelske angrepet på palestinerne, ettersom den valgte presidenten uttrykker "skjønnelse" for utenriksminister Condoleezza Rice sine oppdateringer angående den utfoldende forbrytelsen.[2] I mellomtiden har EU-tjenestemenn brukt sine oppgraderte kontakter med Israel til å utstede en tannløs oppfordring om våpenhvile, og vedvarende pakke den pågående massakren som en symmetrisk konflikt.[3]
Den såkalte "Quartet"-utsendingen Tony Blair hadde på sin side en uke før invasjonen allerede alt annet enn åpenlyst som heter for et israelsk angrep på Gaza.
Regionalt sett fremskynder den effektive medvirkningen fra noen regjeringer og andres passivitet i det minste en utgyting av organisert forargelse. Hvorvidt de skyldige i Europa og Nord-Amerika møter et vedvarende hjemlig tilbakeslag vil avsløre mye om den politiske integriteten til sivilsamfunnssektorene og helsen til alt som er verdt å beskrive som progressiv politikk i våre samfunn.
I mellomtiden har det israelske militærangrepet forutsigbart blitt parallelt med en diplomatisk eller Hasbara (propaganda) offensiv som har vært offentlig diskutert en stund. «Vi vil ikke vinne i lidende innsats», ble Yarden Vatikay, leder av informasjonsdirektoratet ved Israels statsminister Ehud Olmerts kontor, sitert som advarende talsmenn 26. desember, «men vi må prøve å flytte fokuset til Hamas. terrorangrep mot våre sivile."[4] Utenriksminister Tzipi Livni trapper opp hvitvaskingsarbeidet i nettopp denne ånden.
Forsvarsminister Ehud Barak, som kanskje satser på at tilknytning til flere krigsforbrytelser gir et løft for enhver kandidat i det nåværende israelske valgklimaet (parlamentsvalget er planlagt til februar), har også slått inn på Hasbara-fronten. I et intervju med Fox News fortsatte Barak å blande politikken til israelsk aggresjon med "krigen mot terror" - ja, mange israelske spaltister er stolte beskrive «Cast Lead» som Israels helt egen «Shock and Awe». "For oss å bli bedt om å ha en våpenhvile med Hamas er som å be deg om å ha en våpenhvile med Al-Qaida," erklærte Barak til sitt amerikanske publikum, og la til en direkte trussel om bakkeinvasjon: "Hvis støvler på bakken vil være nødvendig. , de vil være der."[5]
Ideen om at noe av dette er "nødvendig", at enhver komponent i denne operasjonen er nødvendig, er tull. Men det er tull med bred israelsk parlamentarisk støtte. I den ytterste "due" enden av jødisk israelsk partipolitikk, for eksempel, sluttet Meretz seg til å oppfordre til et angrep på Gaza og ble holdt informert etter hvert som planene ble satt i verk.[6]
Likevel, alle med øynene åpne må se det enorme gapet som skiller israelske mål fra Hasbara som er så pliktoppfyllende i hele Vesten.
Tenk på ordene til den israelske brigadegeneralen (res.) Shmuel Zakai, tidligere sjef for IDFs Gaza-divisjon, som talte på IDF Radio noen dager før invasjonen.
"Etter Zakais syn," Ha'aretz rapportert den 22. desember, "Israels sentrale feil under tahadiyeh, den seks måneder lange perioden med relativ våpenhvile som formelt ble avsluttet på fredag, mislyktes i å utnytte roen til å forbedre, snarere enn markant forverre, den økonomiske situasjonen til palestinerne på stripen."
Zakai, som understreket at Israel har "gjort alle anstrengelser for å skille oss fra palestinerne," uttrykte en viss forvirring over den tilsynelatende israelske viljen til å gå utover å konsentrere palestinere i et gettoisert Gaza (det rette etniske rensingstrekket, fra hans perspektiv) for å aktivt kunne kvele økonomien deres mens de bruker militære angrep som hovedinstrument for å tvinge dem til å sulte i fred.
"Det er akkurat som etter fraflyttingen," ble Zakai sitert på. "Vi forlot Gaza og trodde at problemene var over. Trodde vi virkelig at halvannen million mennesker som lever i den slags fattigdom kom til å bestige hustakene og synge Betar-salmen? Det er ulogisk." Men i stedet for å forhandle frem en våpenhvile basert på de begrensede innrømmelsene som Hamas ville akseptere under omstendighetene (inkludert åpne kryssinger slik at de som er fengslet i Gaza i det minste kan overleve), har Israel igjen valgt å eskalere volden.
Den operative tankegangen var støttende presentert lørdag av Yaakov Katz, militærkorrespondent og forsvarsanalytiker for Jerusalem Post: «Sluttstrategien er ikke fullstendig formulert, men tjenestemenn sa at hvis Hamas går ned på kne og ber Israel om å stoppe, vil forespørselen bli vurdert.»
Denne sjofele, fordervede besluttsomheten til å straffe og ydmyke kollektivt trosser alt annet enn effektivt folkemordslogikk.
Slik logikk kan spille godt på den israelske valgarenaen. Rapporter tyder på at det høyreekstreme Israel Beiteinu suger inn stemmer fra Likud for sine resolutte oppfordringer til eskalerende vold.[7] Gitt hans oppfattede rolle i invasjonen, "Barak er tilbake i den politiske ringen," en Ha'aretz rapporterer foreslår. Kanskje Kadima, som omslutter seg i arven etter Ariel Sharon og synlig orkestrerer invasjonen av Hasbara, kan få seg noe av æren. Den israelske militære etableringen vil i mellomtiden effektivt держать utforming og implementering av politikk.
Men hvis disse siste grusomhetene ikke fremprovoserer den typen raseri som kan opprettholdes, forsvares og rettes mot de europeiske og nordamerikanske tjenestemennene som legger til rette for disse forbrytelsene, vil de av oss i Vesten ha mindre og mindre grunn til å troverdig ta avstand fra massakrer slik som disse.
Enten Israel eskalerer denne massakren med bakketropper eller trekker seg tilbake for bare å begrense og kvele befolkningen i Gaza i en periode, er det skremmende klart at uten kraftig eksternt press, er det mye verre som venter.
[1] "Den israelske generalen sier at Hamas ikke må være det eneste målet i Gaza; Tekst av rapport fra IDF Radio 26. desember," 26. desember 2008, BBC Monitoring Middle East.
[2] "Obama, Rice diskuterer Israels angrep mot Hamas," 28. desember 2008, Xinhua News Agency.
[3] "Solana krever umiddelbar våpenhvile i Gaza," 27. desember 2008, Agence France Presse.
[4] Anshel Pfeffer, "Israel forbereder tropper og PR-offensiv for å motvirke Hamas," 26. desember 2008, Jewish Chronicle.
[5] "Israel 'kan ikke akseptere' våpenhvile med Hamas sier Barak," 27. desember 2008, Reuters.
[6] Joshua Mitnick, "Israel truer offensiv i Gaza - Regjeringen ber Hamas stoppe rakettangrep, og advarer 'vi er sterkere'," 26. desember 2008, The Wall Street Journal.
[7] Toni O'Loughlin, "Israelsk ytre høyre vinner terreng ettersom Gaza-raketter brenner spenning," 27. desember 2008, The Guardian.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere