Puerto Ricos dype og langvarige resesjon har ført til en alvorlig gjeldskrise. Og kombinasjonen av økonomisk sammentrekning og massive forpliktelser får alvorlige konsekvenser for øya.
Overalt i USAs samvelde går arbeidsplasser i privat sektor tapt. Den totale sysselsettingen i Puerto Rico har falt fra 1.25 millioner i siste kvartal av regnskapsåret 2007 til mindre enn en million nesten et tiår senere. Uten sysselsetting har et stort antall Puerto Ricans (som er amerikanske statsborgere) emigrert. Men til tross for denne flyturen, er arbeidsledigheten nå 12.4%. Uten jobbutsikter har arbeidsdeltakelsen falt til 40 %, to tredjedeler av nivået på det amerikanske fastlandet. Om 60% av Puerto Ricos barn lever i fattigdom.
Samveldets gjeldsposisjon er tydeligvis uholdbar, og økonomien vil kunne komme seg bare hvis den får en ny start. Men i motsetning til amerikanske kommuner, er ikke Puerto Rico beskyttet av den amerikanske konkurskoden. Det er velkjent at desentraliserte forhandlingsprosesser for gjeldsrestrukturering ofte fører til katastrofale utfall, der lettelsen som oppnås ikke er tilstrekkelig til å gjenopprette gjeldens bærekraft.
Bevisst om denne virkeligheten, vedtok Puerto Rico sin egen konkursloven, men USAs høyesterett slo det ned, fordi øya er det de facto en amerikansk koloni, og den føderale konkurskoden tillater bare den amerikanske kongressen å vedta konkurslovgivning over sitt territorium. Til slutt tok kongressen affære og vedtok LOVE, en lov som tilsynelatende er utformet for å lette gjeldssanering og økonomisk bedring. Som gjenspeiler det standard kolonialistiske synet om at en koloni ikke kan stoles på å ta uavhengige beslutninger, ble det opprettet et todelt finanstilsyn og administrasjonsstyre for å ta skattemessige beslutninger for Puerto Rico.
Men PROMESA bringer flere problemer enn løsninger. Nylig har styret – tilsynelatende mangler både forståelse av grunnleggende økonomi og demokratisk ansvarlighet for å kontrollere sin inkompetanse – publisert sine krav for neste regnskapsår. Styret spådde faktisk at forslagene deres ville gjøre Puerto Ricos resesjon til en depresjon av en størrelsesorden man sjelden har sett noe sted: en nedgang på 16.2 % i BNP i det neste regnskapsåret (og en ytterligere nedgang året etter), som kan sammenlignes med erfaringene fra land som gjennomgår borgerkrig, eller det kriserammede Venezuela.
Det er fordi styrets plan prioriterer øyas kreditorer. Den definerer vilkårlig et minimum som må betales til dem på kort sikt, og tvinger regjeringen til å gjøre alt som trengs for å nå dette målet, selv om det betyr å ødelegge den lokale økonomien. Faktisk garanterer planen nesten en sosial så vel som en økonomisk katastrofe, på grunn av betydelige kutt i pensjoner, utdanning og helseutgifter.
Bemerkelsesverdig nok er styrets plan skissert når det gjelder dens sentrale forpliktelse: å lage en plan for gjeldssanering. Dette er kortsiktig, fordi å presse økonomien ytterligere vil føre til en gjeldsspiral. Amerikanske skattebetalere vil også tape: de vil betale for kostnadene som medfører økt emigrasjon. På sikt vil selv kreditorene tape. Den foreslåtte kursen er ikke bare urettferdig, men også ineffektiv og til slutt selvødeleggende.
De som går inn for å betjene deler av utestående gjeldsbetalinger nå hevder at dette ville vise at Puerto Rico er det villig å betale, noe som igjen vil vekke tillit hos kreditorer og investorer. Men Puerto Ricos problem er mangel på kapasitet å betale, ikke mangel på villighet. Den eneste måten samveldet kan stimulere tillit er ved å gjenopprette økonomisk vekst.
Planen inkluderer fornuftige oppfordringer til å forbedre skatteinnkrevingen og effektiviteten av offentlige utgifter. Men selv om det er nødvendig, vil slike tiltak ikke løse krisen.
Styret forveksler effektivitet med innstramminger. Og selv om det ville være fint om man på magisk vis kunne få til produktivitetsøkninger, krever øyas reelle problemer ikke så mye tilbudsreformer som økt etterspørsel. Puerto Rico er i et regime med begrenset etterspørsel, demonstrert av den betydelige underutnyttelsen av produksjonsfaktorene. Styrets plan forsterker dette problemet markant, uten å vise noen bevissthet om at det gjør det.
I et regime med begrenset etterspørsel vil ikke nyere tiltak for å øke fleksibiliteten i arbeidsmarkedet – og dermed legge til rette for å senke lønningene for arbeidsgivere – gi raskere vekst. Tvert imot vil lavere lønn føre til reduserte utgifter, forverre depresjonen og ytterligere øke sannsynligheten for immigrasjon til USA, hvor lønningene er betydelig høyere.
En forpliktelse til å gjenopprette økonomisk vekst bør være sentrum for ethvert restruktureringsforslag – eller i enhver levedyktig finansplan – for Puerto Rico. Den forpliktelsen må begynne med en betydelig gjeldsavskrivning, samt et kortsiktig moratorium på alle gjeldsbetalinger. Men dette vil ikke være nok: selv om Puerto Rico ikke foretar gjeldsbetalinger på kort sikt, innebærer dets primære underskudd at det fortsatt vil måtte ta skritt som vil redusere økonomisk aktivitet.
Det er grunnen til at restruktureringsplanen bør inneholde et tredje element: en klausul som sørger for etterskuddslån, som, ved å gjøre ny gjeld høyere enn gammel gjeld, vil gjøre det mulig for Puerto Rico å få ny kreditt nå, når det trenger det mest. Dette vil skape det rommet myndighetene trenger for å implementere makroøkonomisk politikk som bidrar til utvinning.
PROMESA-styret skulle kartlegge en vei til bedring; planen gjør en gjenoppretting til en virtuell umulighet. Hvis styrets plan blir vedtatt, vil Puerto Ricos folk oppleve utallige lidelser. Og til hvilket formål? Krisen vil ikke bli løst. Tvert imot vil gjeldsposisjonen bli enda mer uholdbar.
Joseph E. Stiglitz, mottaker av Nobels minnepris i økonomiske vitenskaper i 2001 og John Bates Clark-medaljen i 1979, er universitetsprofessor ved Columbia University, medformann for High-Level Expert Group on the Measurement of Economic Performance and Social. Fremgang ved OECD, og sjeføkonom ved Roosevelt Institute. En tidligere senior visepresident og sjeføkonom i Verdensbanken og leder av den amerikanske presidentens råd for økonomiske rådgivere under Bill Clinton, grunnla i 2000 Initiative for Policy Dialogue, en tenketank for internasjonal utvikling basert ved Columbia University. Hans siste bok er Euroen: Hvordan en felles valuta truer Europas fremtid.
Martin Guzman, en forsker ved Columbia University Business School og en førsteamanuensis ved University of Buenos Aires, er medformann for Columbia Initiative for Policy Dialogue Taskforce on Debt Restructuring and Sovereign Bankruptcy og seniorstipendiat ved Center for International Governance Innovation (CIGI).
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere