Enten den egyptiske hærens handlinger i dag og i løpet av de to foregående dagene utgjør et fullskala militærkupp kan diskuteres. Men det som er klart uten tvil er at de utgjør et ødeleggende inngrep i politikken til et land som hadde pustet luften av demokrati for første gang på flere tiår.
En hær som så ut til å trekke seg tilbake fra politikken etter Hosni Mubaraks avgang i februar 2011 har gått tilbake på arenaen igjen, først ved å stille ultimatum til en valgt president om å adlyde det eller trekke seg, og deretter ved å gå gjennom trusselen og legge ut et veikart som avsetter ham og suspenderer grunnloven.
Å avvise resultatene av valg som ble ansett for å være frie og rettferdige og å sette til side et lands grunnleggende lov er et skritt som ingen hær noen gang bør ta. Det faktum at hærens utspill har blitt ønsket velkommen av mange av de revolusjonære som først hadde mot til å gå ut i gatene mot Mubarak i 2011, er en desperat kommentar til deres politiske naivitet og kortsynthet.
Dette er ikke å si at president Mohamed Morsi er ulastelig. Den politiske siktelsen mot ham er lang og detaljert, og den verste forseelsen er hans utstedelse i november i fjor av høyhendte dekreter for å utvide hans makt. Men han opphevet dem raskt etter protester. Under den siste uroen på gata, til tross for hans trassige ord om å være klar til å dø, viste han igjen en vilje til å gå på akkord ved å tilby å danne en nasjonal enhetsregjering og fremskynde valget til et nytt parlament. Men å gjøre ham fullstendig ansvarlig for skuffelsene de siste to årene er absurd. Det var ikke han, men den øverste forvaltningsdomstolen som oppløste folkeforsamlingen, parlamentets underhus. Det er ikke han, men lederne av opposisjonspartiene som produserte en regjering som i stor grad var dominert av Det muslimske brorskapet. Morsi inviterte dem til å bli med i kabinettet, men de nektet.
Det er absolutt ikke presidenten som skal klandres for at den egyptiske økonomien ikke har skaffet nok jobber til titusenvis av unge mennesker som uteksamineres hvert år, enn si for en eldre generasjon som står uten jobb. Morsi gikk med på Det internasjonale pengefondets planer om en slutt på subsidier på mat- og energipriser som bare ville skape mer innstramninger, men det gjorde også de fleste av de etablerte opposisjonslederne som nå roper etter makt. Når det gjelder turismesektorens svikt i å gjenopplive, er hovedårsaken til kaoset og ustabiliteten som avskrekket utenforstående, de konstante gateprovokasjonene fra demonstranter.
Det har med rette blitt gjort mye ut av trusselen mot det egyptiske demokratiet som kommer fra den såkalte dype staten: det fortsatt fastgrodde byråkratiet som består av tjenestemenn fra Mubaraks nasjonaldemokratiske parti, elitære entreprenører som var hans kumpaner, og et hærhierarki som utnyttet statens eiendeler eller tjent på nyprivatiserte industrier og handelsselskaper. Noen anklaget Morsi for å slutte seg til rekken av denne autoritære eliten. Men den virkelige anklagen var at han gjorde for lite for å utfordre dem eller deres fotsoldater, en korrupt og brutal politistyrke. Det ironiske med hendelsene de siste dagene er at de som så energisk fordømmer presidenten på Tahrir-plassen og i gatene i andre byer, går i fellen laget av selve eliten de ønsker å bringe under kontroll.
Det er sant at det muslimske brorskapet og dets støttespillere er sosialkonservative som kan utgjøre en trussel mot noen egypteres borgerrettigheter. Men den største og mest umiddelbare faren for landet er for de politiske rettighetene som alle egyptere vant med styrten av Mubarak. Avskaffelsen av ettpartistyre, retten for alle slags politiske grupper til å organisere seg fritt, opphevelsen av mediesensur og den virtuelle innskrenkningen av fengsling for dissens er fordeler som ikke bør forlates lett.
De som tror at militærets hovedmål er å bevare de nye frihetene, vil snart bli skuffet. Fra Chile i 1973 til Pakistan i 1999 (og flere ganger før det), er historien om militære maktovertakelser lang som ble ønsket velkommen i sine første timer og dager, men angret i årene med fortvilelse som fulgte. For Egypt å følge denne tradisjonen er en katastrofe.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere