Hugo Chavez Frias fikk en ecuadoransk alliert i november i fjor da velgerne avviste Washingtons valg og landets rikeste mann og valgte Raphael Correa til president med imponerende margin. Correa er en populistisk økonom og selvutformet "humanistisk, venstreorientert kristen" som lover store endringer for et annet latinamerikansk land lenge styrt av og for eliten og mot interessene til vanlige mennesker Ecuador florerer av hvis stemmer endelig talte og seiret.
Correa tiltrådte 15. januar i et land med 13 millioner, over 70 % av dem lever i fattigdom. De stemte på en mann som lovet sosialdemokratisk endring og de samme slags fordeler som venezuelanere nå har under Hugo Chavez, har de også nå en sjanse til å få. Correa er landets åttende president det siste tiåret, inkludert tre tidligere drevet ut av embetet av masseprotester mot deres vanstyre og offentlig forsømmelse.
Correa aksjonerte på et løfte om endring inkludert å bruke landets oljeinntekter til kritisk nødvendige sosiale tjenester som ecuadorianere aldri før hadde hatt. Han lovet en "borgerrevolusjon" og å være et "instrument for endring" som begynner med å utarbeide en ny grunnlov i en grunnlovgivende forsamling, som han håper vil bli godkjent ved folkeavstemning etter samme mønster som Hugo Chavez valgte i 1999 etter sitt første valg som Venezuelas valg. President i desember 1998.
Ecuadors flertall på høyresiden Christian Democratic Union (UDC) forsøkte å stoppe ham, men overveldende folkelig støtte for det fikk til slutt nok medlemmer til å gå med. Avstemningen kom 13. februar og vant 54 – 1 med to avholdende stemmer i nasjonens enkeltsete lovgiver. De fleste opposisjonsrepresentanter gikk ut før avstemningen da det var tydelig at de ville møte nederlag.
Etter avstemningen fastsatte Ecuadors øverste valgråd (TSE) den 15. april for folkeavstemningen som er praktisk talt sikker på å gå gjennom, da folkelig støtte for formålet er på rundt 77 %. Etter passering, som forventet, vil velgere i juni eller juli velge 130 delegater til den konstituerende forsamlingen som skal begynne å møte i august eller september. Den vil da ha seks til åtte måneder på seg til å skrive en ny grunnlov som skal gå før velgerne skal ratifiseres, og hvis den endres, vil kongressen eller presidentskapet kreve at det holdes nye valg for lovgivere og nasjonens høyeste verv.
Hvis ting går som planlagt, er Ecuador nå klar til å endre sin styringsmetode på samme måte som Venezuela gjorde det for åtte år siden. Raphael Correa lovet det, og han går nå videre for å gi folket sitt den samme typen sosialisme fra det 21. århundre som venezuelanere nå har og omfavner. Ecuadorianere ønsker det også og har nå sin beste sjanse noensinne til å få det under en leder som jobber for dem akkurat som Chavez gjør for venezuelanere med overveldende godkjennelse.
Correa er sikker på suksess og sa til folket sitt den 17. februar i sitt ukentlige radioprogram at han vil trekke seg hvis hans støttespillere ikke vinner flertallet av setene i den konstituerende forsamlingen. Han sa at han heller ville gå enn å «varme benken og bare være en av gjengen med forrædere og bedragere vi har hatt i presidentskapet...». Det er ikke sannsynlig ettersom ecuadorianere lenge nektet overveldende støtte til deres nye president og endringsprosessen han nå er klar til å levere for dem på samme måte som Hugo Chavez gjorde i Venezuela som fungerer.
Det er ett skritt igjen i Latin-Amerika, men bare et lite steg på et kontinent lenge under Washingtons illevarslende skygge og ser nøye på hendelser og ikke i ferd med å la kontrollen slippe unna uten å gjøre motstand. Enhver leder som prøver kjenner trusselen, men de som er villige til å risikere den er de som skal se på. Forhåpentligvis vil andre i regionen og utover slutte seg til dem, og de har en modig modell i Hugo Chavez som trosset oddsen og fortsetter frimodig videre etter åtte vellykkede år. Hvis Chavez kan gjøre det, hvorfor ikke andre hvis de vil prøve. Jo flere som gjør det, jo sterkere blir prosessen for ekte sosial endring som med flaks kan være ustoppelig. For en strålende umulig drøm, men selv den typen går i oppfyllelse.
Correa har til hensikt en ytterligere utfordring for USAs hegemoni ved å følge opp enda et kampanjeløfte om å stenge den store amerikanske militærbasen i Manta når den 10-årige traktaten som godkjenner den utløper i 2009. Å gjøre det vil ikke gjøre Pentagon-toppene glade, siden det er deres største base på Sør-Amerikas stillehavskyst og en som koster mange millioner å bygge. Det er sikkert de vil prøve å få Correa til å revurdere og vil ikke gå lett på presset når de gjør det. Men foreløpig uttalte utenriksminister Maria Fernanda Espinosa sitt lands posisjon: "Equador er en suveren nasjon, vi trenger ikke utenlandske tropper i landet vårt (og de vil sannsynligvis måtte gå)."
Correa planlegger også et nytt forhold til USA-dominerte internasjonale lånebyråer som følger opp kampanjen hans for å reforhandle landets utenlandsgjeld på 16 milliarder dollar, og har ikke utelukket en mislighold i argentinsk stil for å frigjøre inntekter til livsnødvendige sosiale programmer, inkludert 100,000 1.2 lav- koste boliger, heve minstelønnen og doble den lille «fattigdomsbonusen» 135 millioner fattige ecuadoranere får hver måned. Foreløpig valgte Correa å foreta en planlagt gjeldsbetaling på XNUMX millioner dollar til utenlandske obligasjonseiere, mens han forfulgte sitt større mål om å reforhandle hele gjelden og annullere den motbydelige delen av den som følge av tidligere regjeringers korrupte forretninger den tjente på på folkets bekostning.
Correa forhandler også om bilaterale handels- og andre økonomiske avtaler med Hugo Chavez og Bolivias Evo Morales basert i det minste delvis på Venezuelas Bolivarian Alternative for the Americas eller ALBA-modellen. Det er det motsatte av FTAA eller NAFTA-type enveispakter som suger rikdom fra utviklingsland som godtar dem. I stedet er det basert på solide prinsipper om komplementaritet, solidaritet og samarbeid for å oppnå omfattende integrasjon blant latinamerikanske nasjoner som samtykker til dem og er villige til å jobbe sammen for å utvikle deres "sosiale stat" i motsetning til avtaler av amerikansk type som er alt for bedriftens giganter og de privilegerte.
Dette er de tidlige dristige trinnene til en modig ny leder som lover og nå fortsetter å følge i fotsporene til det eksempelet Hugo Chavez satte. Han har en rask start på en vei som garantert har løfter og farer, men med stor potensiell gevinst for folket sitt hvis han kan holde ut og lykkes. Han viser at han har tenkt å prøve.
Stephen Lendman bor i Chicago og kan nås på [e-postbeskyttet].
Besøk også bloggsiden hans på sjlendman.blogspot.com og følg med hver lørdag for å høre Steve Lendman News and Information Hour på The Micro Effect.com hver lørdag ved middagstid amerikansk sentraltid.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere