Den blir distribuert til miljø-, fagforenings-, urfolks-, migrant-, religiøse og samfunnsorganisasjoner for å bidra til å bygge bevegelsen mot global oppvarming
1. Den siste klimavitenskapen viser at den globale oppvarmingskrisen allerede er her
Bevisene om global oppvarming er mer alarmerende enn noen gang. Det er sannsynlig at kritiske "tipping points" en gang antatt å ligge i fremtiden allerede er passert (se Climate Change and Trace Gases, av James Hansen et al, 2007, tilgjengelig på www.carbonequity.info):
* Istapet i Arktis nådde 20 % i utstrekning de siste to årene, mot 7 % et tiår i perioden mellom 1979 og 2005; volumet av arktisk sommeris anslås å ha falt med 80 % i løpet av de siste 40 årene; brebevegelsen på Grønland øker farten, og produserer massive "isskjelv"; i Antarktis øker kollapsen av Larsen B-isbremmen i 2002 og den nylige splittelsen av Wilkins-isbremmen spøkelset for kollapsen av den vestantarktiske iskappen (og havnivået stiger 5 meter).
* Tilbakemeldingskildene til global oppvarming akselererer, med avtagende refleksjon av solstråling, fallende karbonabsorpsjonskapasitet i jord, skog og hav og økt skogbranner og metanutslipp fra sibirsk tundra-permafrost. I 2006 var de globale årlige menneskelige CO2-utslippene 9.9 gigatonn karbon, med bare 4 gigatonn som ble absorbert av jordens "karbonvasker". Noen forskere anslår at dette tallet vil falle til 2.7 gigatonn karbon i året innen 2030.
* Som et resultat, ifølge James Hansen, direktør for NASA Goddard Institute of Space Science, "tar jorden opp mer varme enn den taper: for tiden 0.5 til 1 watt per kvadratmeter. Denne planetariske ubalansen er tilstrekkelig til å smelte is tilsvarende 1 meter havnivåstigning per tiår, hvis den ekstra energien ble brukt utelukkende til det formålet - og energiubalansen kan dobles hvis utslippene fortsetter å vokse."
2. En 2º maksimal gjennomsnittlig økning i verdenstemperaturen vil sannsynligvis ikke stoppe destruktive klimaendringer
En 2º økning i gjennomsnittlig global atmosfærisk temperatur over førindustrielle nivåer har blitt allment akseptert (for eksempel av det mellomstatlige panelet for klimaendringer) som maksimalt tillatt hvis ukontrollerbar global oppvarming skal unngås. Sjansen for en 2º økning har blitt vurdert til mellom 38 % (IPCC) og 78 % (Hadley Centre) hvis klimagasskonsentrasjonene når 450 deler per million av CO2-ekvivalenter (CO2e). Men disse har allerede nådd 459 ppm CO2e, noe som gir en økning på 0.8º og "låser inn" ytterligere 0.6º. Det er klart at en øvre grense på 450 ppm er for høy, og risikerer ytterligere ødeleggende klimatilbakemeldinger.
3. Vi trenger et klimagassreduksjonsmål som passer til den globale oppvarmingskrisen
Eksisterende bredt aksepterte mål for klimagassreduksjon (GGR) er derfor alt for lite alt for sent. Spesielt vil det allment aksepterte GGR-målet på 60 % innen 2050 sammenlignet med 2000 (fremskreden av Stern Review, European Union og Australian Labour Party) tillate klimagasskonsentrasjoner å vokse til 550 ppm CO2e, noe som gjør en gjennomsnittlig temperaturøkning på 3 grader til 50 :50 sjanser og risikerer enda mer ekstreme økninger — med katastrofale konsekvenser for milliarder av mennesker og hele økosystemer. Denne skremmende virkeligheten tilsier en tilnærming for å stoppe økningen i klimagasskonsentrasjonen så snart som mulig, med mål om å redusere dem til et langsiktig trygt og bærekraftig nivå (rundt 300-325 ppm CO2, omtrent som tilsvarer en økning på 0.5º fra førindustrielle nivåer ).
4. Til tross for at krisen haster, er løsninger mulig
Til tross for den enorme trusselen om global oppvarming, eksisterer allerede eller kan karbonreduserende teknologier, industrielle prosesser og former for økonomisk og sosial organisering som kan reversere den. Mange nødvendige politikker (f.eks. rask reduksjon av energietterspørselen og anvendelse av bærekraftige energiteknologier) blir allerede introdusert, om enn i en ekstremt utilstrekkelig og ressursfattig skala. Den sentrale utfordringen er å fremskynde utskiftingen av karbonintensiv infrastruktur og former for økonomisk og sosial organisering, ved å sette på plass tiltakene som støtter klimabærekraft i et tempo som holder tidsplanen for klimagassutslippskuttene jorden trenger.
5. Egne interesser står i veien for bærekraftig klima og må konfronteres
Å nå dette målet innebærer mer enn en debatt om klimavitenskap og regjeringens klimapolitikk. Det er også, til og med først og fremst, en kamp mot de kreftene som har en egeninteresse i å holde overgangen til bærekraft innenfor en ramme som ikke risikerer lønnsomheten til karbonintensive investeringer. Mens den globale investeringsraten i fornybare og bærekraftige teknologier øker raskt fra en lav base, kommer den fortsatt langt under det som er nødvendig for å produsere reduksjonen i klimagassutslippene som kreves av klimavitenskap.
6. Eksisterende klimaendringspolitikk faller bak utfordringen
På samme måte har ikke den for tiden foretrukne ledende politikken mot global oppvarming – karbonhandelsordninger og "innmatings"-tariffer – fremskyndet opptaket av bærekraftig teknologi i det tempoet som trengs. Selv de mest avanserte mandaterte fornybare energimålene som er sett for seg av vanlige miljøorganisasjoner vil se at 60–70 % av energien fortsatt produseres av karbonintensive teknologier (kull og olje) i 2020. I de statene og regionene der slik politikk gjorde mest for å øke energien effektivitet og stimulere private investeringer i bærekraftige teknologier (Nederland, Danmark, Tyskland, Spania, California) energibruk og klimagassutslipp faller i beste fall veldig sakte. På internasjonalt nivå mislyktes Kyoto-protokollen og
7. Den virkelige veien til bærekraftig klima har fem grunnleggende elementer
Det kan ikke være noe reelt skifte til bærekraftig klima uten fem kjerneelementer – offentlige etater med riktige ressurser til å drive bærekraftsinnsatsen, et internasjonalt rammeverk der den første verden betaler mesteparten av prisen for å reversere global oppvarming, en slutt på utbredt forbrukerisme. styrket kampanjer for klimabærekraft, og bygge en mektig politisk allianse for klimabærekraft med sosial rettferdighet. Disse imperativene er forklart i de neste fem avsnittene.
8. Vi trenger riktig finansierte offentlige etater for å overvåke bærekraftsomstillingen
Klimabærekraft vil aldri oppnås hvis den i utgangspunktet er betrodd profittmotivet og markedet. Kjernen i enhver vellykket overgang vil være et eller flere offentlige organer som har fått i oppdrag å garantere at tilstrekkelige mål nås. Uten å gå i detalj – som vil variere mye fra land til land og region og krever kontinuerlig utdyping for å møte lokale forhold – vil hovedoppgavene til enhver offentlig instans som fører tilsyn med overgangen til klimabærekraft være å:
1. Drive implantasjon av energisparing og effektivitetsprogrammer, inkludert obligatoriske og håndhevbare minimumsstandarder for innenlandske og kommersielle bygninger;
2. Overvåke programmer for å konvertere eksisterende bygning lager til null-karbon status;
3. Gjennomføre en plan for innføring av fornybar energi teknologier på alle nivåer, samtidig fase ut fossilt brensel fyrt kraftproduksjon;
4. Fremme forskning, utvikling og anvendelse av bærekraftige teknologier og prosesser, med en sikte på å oppnå deres masseanvendelse så raskt som mulig;
5. Overvåke oppgradering og spredning av jernbanenett for å gi kapasitet til å skifte langdistanse godsbevegelse fra vei og fly til jernbane;
6. Overvåke omstillingen av bilindustrien til ikke-forurensende former for fremdrift;
7. Fremme veksten av en ny modell for landbruk og skogbruk som inkluderer fremskritt av metoder som permakultur og har som mål å beholde og øke karbonabsorpsjonskapasiteten til landet biosfære;
8. Overvåke nedleggelse av forurensende industri og den fulle omskoleringen på full lønn og vilkår av arbeiderne som er berørt; og
9. Fremme sosiale i stedet for private måter å dekker grunnleggende menneskelige behov i bolig, hjemme arbeid, barne- og eldreomsorg, transport mm.
9. Vi trenger internasjonal solidaritet i kampen mot global oppvarming
De avanserte industrilandene, hvis egen vekst fortsatt er avhengig av tilgang på gunstige vilkår til
10. Vi trenger en kamp mot forbrukerisme
Kampen for bærekraft er også en kamp mot den forbrukeristiske, individualistiske livsstilen til det "utviklede" industrisamfunnet og en søken etter en menneskesentrert og fellesskapsbasert sosial tilværelse. Solidaritet med kampene til urfolk hvis miljø er blitt stjålet og mest herjet av «utvikling» og studiet av deres verdier vil lære mye om hva bærekraft og omsorg for økosystemer egentlig betyr. Spesielt vil oppmerksomhet på disse verdiene være et viktig element i å motvirke masselivsstilene som fremmes av selskapenes egeninteresser – med deres stadig høyere nivåer av forbruk, innebygd foreldelse og kastekultur.
11. Vi trenger en bredest mulig allianse for sosial rettferdighet og klimabærekraft
Grunnlaget for overgangen til klimabærekraft ligger i å utvikle alliansen mellom miljø- og klimabevegelsen og arbeidsfolk, unge, arbeidsledige og velferdsmottakere, og deres fagforeninger og samfunnsorganisasjoner. En slik allianse kan bare utvikles på grunnlag av at kostnadene ved overgangen til klimabærekraft finansieres fra reduserte sløsende utgifter i statsbudsjettene (for eksempel på militær maskinvare og subsidier til forurensende industri) eller gjennom skatter som bæres av de som har det største ansvaret for klimakrisen og de som har mest råd til å betale. Uansett hvilke mekanismer som brukes for å redusere bruken av karbonintensive produkter og prosesser og høste inntektene for å bidra til å finansiere utskifting av karbonintensiv infrastruktur, må byrden først og fremst falle på bedriftsverdenen og de rike. Historien om økoskatt har allerede sett for mange mislykkede forsøk på å få vanlige forbrukere til å betale, noe som har ført til arbeiderklassen og folkelig fremmedgjøring fra miljøbevegelsen, og gir farlige åpninger for høyreorienterte anti-miljødemagoger. Hvis de som er motstandere av radikale tiltak for bærekraftig klima lykkes med å vende massen av arbeidende mennesker mot den globale oppvarmingskampen, vil det rett og slett ikke være en bærekraftsovergang - flertallet (spesielt de fattigste og mest undertrykte) vil se kampen mot global oppvarming som en angrep på deres levestandard, sosiale gevinster og rettigheter, og reproduserer i massiv og ødeleggende skala splittelsen mellom skogvernbevegelser og tømmerarbeidere på steder som Tasmania, USA og Canada. Kampen for bærekraftig klima vil også bli svekket dersom den skiller seg fra andre kamper for sosial rettferdighet og likhet. Ved å støtte alle som kjemper for sine rettigheter vil klimakampen for bærekraftig styrke styrke sin egen sak.
12. Vi må bygge alle kampanjer for bærekraftig klima
Fremveksten av bevegelser som gir kraftig og vedvarende organisering til det dype samfunnets bekymring for global oppvarming vil være nøkkeldriveren for klimaomstillingen. The Climate Change – Social Change conference commits to helping build the movement for climate sustainability in
Underskriverne til denne uttalelsen kommer fra et bredt spekter av bakgrunner - klimaaktivisme, vitenskapelig klimaforskning, grønn, sosialist, urbefolkning, feminist og mange flere. Vi er ikke enige om alle spørsmålene i den store, komplekse debatten om hvordan vi skal konfrontere og beseire global oppvarming, men vi er enige om den grunnleggende tilnærmingen som er skissert i denne uttalelsen. Vi forstår at pågående engasjement i kampen for bærekraftig klima vil gi oss den beste muligheten til å videreutvikle politikken mot global oppvarming og løse dagens forskjeller. Vi er også forpliktet til å videreutvikle diskusjonen som har funnet sted på denne konferansen, og vil danne et e-postnettverk for dette. Vi oppfordrer alle som er engasjert i den viktige årsaken til å reversere global oppvarming – selv om de ikke er enige i analysen og forslagene som presenteres her – til å slutte seg til den og bruke den til å utvikle vår kollektive forståelse og innsats for å møte menneskehetens viktigste utfordring.
Underskrivere (19. april 2008)
Underskriverne har skrevet under i personlig egenskap. Titler er kun for identifikasjonsformål
John Bellamy Foster, professor i sosiologi, University of
Patrick Bond, Director, Centre for Civil Society,
Ian Angus, koordinator, nettsted for klima og kapitalisme
Pat Eatock, sekretær, nasjonal aboriginal
Sam Watson, nestleder, Aboriginal og Torres Strait Islander Studies Unit,
Cam Walker, kampanjekoordinator, Friends of the Earth Australia
Jim Green, nasjonal kjernefysisk forkjemper, Friends of the Earth Australia
Genevieve Kelly, Senior Lecturer,
Stuart Rosewarne, medredaktør, Capitalism, Nature, Socialism and Australian Journal of Political Economy
Hans Baer, Lecturer,
Adrian Whitehead, Beyond Zero Emissions, Zero Emissions Network
Dick Nichols, National Coordinator, Socialist
John Rice, koordinator,
Kamala Emanuel, nasjonal miljøkoordinator, sosialist
Renfrey Clarke, klimaendringersanalytiker, Green Left Weekly
Ben Courtice, Climate Change Group, Australian Manufacturing Workers Union, Victoria
Simon Cunich, klimaendringsaktivist, motstand,
Melanie Barnes, Students Against the Pulp Mill,
Dave Holmes, leder, Resistance Books, skribent om miljøspørsmål
Emma Murphy, medredaktør, Green Left Weekly
Stuart Munckton, medredaktør, Green Left Weekly
Richard Stiles
Kellie Gee
Peter Lach-Newinsky
Del Weston
Leigh Hughes
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere