Eselv om de av oss som er skarpt kritiske til Benazir Bhuttos oppførsel og politikk – både mens hun var i embetet og nylig – er lamslått og sint over hennes død. Indignasjon og frykt forfølger landet igjen.
En merkelig sameksistens av militær despotisme og anarki skapte forholdene som førte til hennes attentat i Rawalpindi i går. Tidligere var militærstyret designet for å bevare orden – og gjorde det i noen år. Ikke lenger. I dag skaper det uorden og fremmer lovløshet. Hvordan kan man ellers forklare sparken av sjefsjefen og åtte andre dommere ved landets høyesterett for forsøk på å holde regjeringens etterretningsbyråer og politiet ansvarlige overfor domstolene? Erstatningene deres mangler ryggraden til å gjøre hva som helst, enn si gjennomføre en skikkelig undersøkelse av byråets ugjerninger for å avdekke sannheten bak det nøye organiserte drapet på en stor politisk leder.
Hvordan kan Pakistan i dag være alt annet enn en brann av fortvilelse? Det antas at drapsmennene var jihadistfanatikere. Dette kan godt være sant, men handlet de på egenhånd?
Benazir, ifølge sine nære, hadde blitt fristet til å boikotte de falske valget, men hun manglet politisk mot til å trosse Washington. Hun hadde rikelig med fysisk mot, og nektet å la seg kue av trusler fra lokale motstandere. Hun hadde talt for et valgmøte i Liaquat Bagh. Dette er et populært rom oppkalt etter landets første statsminister, Liaquat Ali Khan, som ble drept av en leiemorder i 1953. Drapsmannen, Said Akbar, ble umiddelbart skutt og drept etter ordre fra en politimann som var involvert i komplottet. Ikke langt herfra sto det en gang en kolonial struktur hvor nasjonalister ble fengslet. Dette var Rawalpindi fengsel. Det var her Benazirs far, Zulfikar Ali Bhutto, ble hengt i april 1979. Den militære tyrannen som var ansvarlig for hans rettslige drap sørget for at stedet for tragedien også ble ødelagt.
Zulfikar Ali Bhuttos død forgiftet forholdet mellom hans pakistanske folkeparti og hæren. Partiaktivister, spesielt i provinsen of er, ble brutalt torturert, ydmyket og noen ganger forsvunnet eller drept.
Pakistan's turbulente historie, et resultat av kontinuerlig militærstyre og upopulære globale allianser, konfronterer nå den regjerende eliten med alvorlige valg. De ser ikke ut til å ha noen positive mål. Det overveldende flertallet av landet misliker regjeringens utenrikspolitikk. De er sinte på grunn av mangelen på en seriøs innenrikspolitikk, bortsett fra å berike en følelsesløs og grådig elite som inkluderer et oppsvulmet, parasittisk militær. Nå ser de hjelpeløst på når politikere blir skutt og drept foran dem.
Benazir hadde overlevd bombeeksplosjonen i går, men ble felt av kuler mot bilen hennes. Attentatmennene, oppmerksomme på deres feil i Karachi for en måned siden, hadde tegnet en dobbeltforsikring denne gangen. De ville ha henne død. Det er umulig for selv et rigget valg å finne sted nå. Den må utsettes, og den militære overkommandoen vurderer uten tvil en ny dose hærstyre dersom situasjonen blir verre, noe som lett kan skje.
Det som har skjedd er en tragedie med mange lag. Det er en tragedie for et land på vei mot flere katastrofer. Torrenter og skummende grå stær ligger foran oss. Og det er en personlig tragedie. Huset til Bhutto har mistet et annet medlem. Far, to sønner og nå en datter har alle dødd unaturlige dødsfall.
Jeg møtte Benazir for første gang hjemme hos faren hennes i Karachi da hun var en livsglad tenåring, og senere kl Oxford. Hun var ingen naturlig politiker og hadde alltid ønsket å bli diplomat, men historien og personlig tragedie presset i den andre retningen. Farens død forvandlet henne. Hun var blitt en ny person, fast bestemt på å ta på seg datidens militærdiktator. Hun hadde flyttet til en liten leilighet London, hvor vi i det uendelige ville diskutere fremtiden til landet. Hun ville være enig i at landreformer, masseutdanningsprogrammer, en helsetjeneste og en uavhengig utenrikspolitikk var positive konstruktive mål og avgjørende for at landet skulle reddes fra gribbene i og uten uniform. Valgkretsen hennes var de fattige, og hun var stolt av det.
Hun endret seg igjen etter å ha blitt statsminister. I de første dagene kranglet vi og som svar på mine mange klager – alt hun ville si var at verden hadde forandret seg. Hun kunne ikke være på "feil side" av historien. Og så, som mange andre, sluttet hun fred med Washington. Det var dette som til slutt førte til avtalen med Musharraf og hennes hjemkomst etter mer enn et tiår i eksil. Ved en rekke anledninger fortalte hun meg at hun ikke fryktet døden. Det var en av farene ved å spille politikk inn Pakistan.
Det er vanskelig å forestille seg noe godt som kommer ut av denne tragedien, men det er én mulighet. Pakistan trenger desperat et politisk parti som kan tale for de sosiale behovene til en stor del av folket. Folkepartiet grunnlagt av Zulfikar Ali Bhutto ble bygget av aktivistene fra den eneste folkelige massebevegelsen landet har kjent: studenter, bønder og arbeidere som kjempet i tre måneder i 1968-69 for å styrte landets første militærdiktator. De så på det som sitt parti, og den følelsen vedvarer i enkelte deler av landet til i dag, til tross for alt.
Benazirs forferdelige død burde gi kollegene en pause til ettertanke. Å være avhengig av en person eller en familie kan være nødvendig til visse tider, men det er en strukturell svakhet, ikke en styrke for en politisk organisasjon. Folkepartiet må gjenreises som en moderne og demokratisk organisasjon, åpen for ærlig debatt og diskusjon, forsvare sosiale og menneskerettigheter, forene de mange ulike gruppene og individene i Pakistan som er desperate etter et halvveis anstendig alternativ, og komme med konkrete forslag til stabilisere det okkuperte og krigsherjede Afghanistan. Dette kan og bør gjøres. Bhutto-familien bør ikke bli bedt om flere ofre.
Tariq Alis bok The Duel: Pakistan on the Flightpath of American Power er utgitt i 2008 [e-postbeskyttet]
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere