På den internasjonale kvinnedagen i mars, anslagsvis 5.2 millioner kvinner deltok i det som populært ble beskrevet som en to timer lang «feministisk streik» i hele den spanske staten, og et ukjent antall holdt seg borte fra jobb resten av dagen. Strømmen av støtte til streikenes masseprotester nådde nesten alle deler av samfunnet. I tillegg til de radikale politiske organisasjonene og partiene og arbeiderbevegelsen, uttrykte til og med det nyliberale spanske sosialistiske arbeiderpartiet og elementer i den katolske kirke støtte til handlingene. Forbløffende 82 prosent av befolkningen, ifølge en meningsmåling, var enig i at det var «gyldige grunner» for protestene.
Laia G. Fasett, et medlem av Anticapitalistas i Catalonia, snakket med om bakgrunnen for dette opprøret og hva det betyr for fremtidig organisering.
STREIKET og mobiliseringene 8. mars var de største i historien til den spanske staten, eller nesten det. Kan du beskrive størrelsen og rekkevidden til streiken? Kan du dele noen historier som gir oss en følelse av dagen? Og fortell oss gjerne litt om din egen rolle.
Jeg er medlem av Anticapitalistas og en feministisk aktivist, og jeg deltar i den feministiske streikeforsamlingen i Catalonia.
Streiken 8. mars var virkelig en historisk dag. Mobiliseringene på ettermiddagen var de største i feministbevegelsens historie i den spanske staten. Hundretusenvis av mennesker samlet seg i de største byene som Barcelona, Zaragoza og Bilbao, med rundt 1 million i Madrid. Og det var viktige mobiliseringer i mindre byer og tettsteder også.
Dessuten involverte selve streiken rundt 2 millioner mennesker i arbeiderbevegelsen, noe som gjorde den til den første feministiske streiken i historien. Alt dette kommer i en sammenheng der det er mange år siden det har vært en generalstreik. Så alt i alt en suksess.
KAN DU beskrive hvordan streiken ble organisert? Hva var de viktigste organisasjonene?
STRIKEN begynte å bli organisert i august og september 2017, en tid hvor mange feministiske kollektiver i den spanske staten møttes for å analysere den feministiske bevegelsen og situasjonen den opererte i og for å vurdere potensialet for å organisere en streik 8. mars. , 2018, etter streiken organisert av feminister i Argentina i mars 2017.
Siden den gang har vi kalt inn forsamlinger, diskutert politiske plattformer i alle deler av den spanske staten hvor feminister er aktive, og organisert kvinnekommisjoner blant fagforeningsfolk og aktivister generelt. Alt dette kom sammen på et statsdekkende møte med 450 kvinner i Zaragoza, der vi ble enige om et manifest og den spesifikke typen streik vi ville kalle inn.
HVA FORKLARER denne suksessen? Er det slik at sexisme i den spanske staten er verre enn resten av Europa? Eller er det fordi den feministiske bevegelsen er så sterk?
JEG TROR machismo i den spanske staten er like sterk som den er i andre europeiske og ikke-europeiske land. Selvfølgelig er det særtrekk. I dag er den feministiske bevegelsen et internasjonalt fenomen som, i tillegg til å aktivere allerede eksisterende lag av arrangører, har brakt inn en ny generasjon.
Den spesielle suksessen vi så i den spanske staten kommer tydeligvis av mange faktorer.
Den første er at selv om vi ikke klarte å organisere en feministisk streik i fjor, var protestene 8. mars 2017 de største jeg noen gang har sett. Dette økte både handlingslysten og forventningene.
En annen faktor er at det har vært et veldig skarpt fokus på valg og valgfrihet de siste årene. Dette fokuset har ført til noen seire, men også mange begrensninger.
I denne sammenhengen arrangerte den feministiske bevegelsen en historisk mobilisering i 2015 7. november som samlet folk fra hele den spanske staten. Siden den gang har feminismen opprettholdt den sosiale pulsen i valgsyklusen og er nå svært synlig, noe som ikke har skjedd med andre bevegelser.
Samtidig vant streiken en viss juridisk legitimitet fra fagforeningene. Alternative fagforeninger tok til orde for en 24-timers streik, mens de viktigste fagforeningene innkalte til en to-timers streik. Dette var kritisk for å kunne aktivere streiken på kvinnedominerte arbeidsplasser og sektorer. Dette gjorde at streikeropet spredte seg til sektorer som kanskje ikke var vant til å delta i bevegelsen.
På den annen side skapte media et mektig fenomen der hundrevis av kvinnelige journalister ble involvert i å spre nyheter om streiken.
Dette mediefenomenet betydde at til og med den regjerende dronningen av Spania snakket om 8. mars, og det var TV-programmer i beste sendetid dedikert til det. Denne åpningen i media førte til en stor debatt om betydningen av den feministiske streiken, om den er et legitimt verktøy eller ikke, og til og med en diskusjon om definisjonen av feminisme.
VAR streiken et uttrykk for radikale venstrekrefter, som venstresiden Podemos og uavhengighetsbevegelsen i Catalonia? Eller er det et eget fenomen? Fra rapporter skrevet av medlemmer av Anticapitalistas virket det som den revolusjonære venstresiden spilte en viktig rolle, men at selv noen viktige skikkelser i den katolske kirke tilbød en viss støtte. Dette er alt for å si at vi har å gjøre med en masseaksjon.
I DEN spanske staten, som i andre land, har vi sett uttrykk for motstand mot den nyliberale krisen og dens konsekvenser. Feminisme i dag er en frukt av denne mer generelle dynamikken. Vi har sett svært viktige mobiliseringer som fordømmer pensjonistenes fattigdom de siste månedene i hele den spanske staten, og selvfølgelig protestene i Catalonia.
Men selv om den feministiske bevegelsen kommer fra denne konfrontasjonen, opprettholder den sine egne særtrekk, og på grunn av dette var den i stand til å hisse opp politiske partier og fagforeninger. Streiken 8. mars var en handling fra massene som overtok fagforeningene og alle venstreorienterte politiske partier, og til og med de på høyresiden.
Det er ingen tvil om at kvinner som er aktive i politiske partier eller fagforeninger tar del i feministbevegelsens rom, men fenomenet går langt utover dette laget og har demonstrert to viktige ting: de vanlige fagforeningsforbundene har ikke vært i stand til å sette seg på leder for den feministiske bevegelsen og kvinnelige arbeiderkrav, og høyresiden har posisjonert seg svært dårlig med hensyn til streiken.
Nettopp derfor var 8. mars ikke bare en mobilisering. Det var også en streik som gjorde alle disse konfliktene mellom ulike interesser mer synlige.
HVA ER de spesifikke kravene som den feministiske streiken har reist? Forventer du å vinne noe i løpet av kort tid?
FOLK KAN les streikenes manifest her. Den skisserer den feministiske bevegelsens krav med hensyn til mange områder, inkludert arbeidsspørsmål, økonomi, sexistisk vold, migrasjon, utdanning, helse, seksualitet og mer.
Når dette er sagt, er det to ting vi må være tydelige på. Den første er at dette er en langsiktig kamp, fordi mange sosiale, kulturelle og økonomiske endringer er nødvendige for å håndtere former for diskriminering som er dypt forankret i samfunnet vårt. Disse kan bare overvinnes gjennom vedvarende mobilisering, kvinners selvorganisering og strukturelle transformasjoner.
Den andre tingen er at vi vet at det er konkrete lovendringer når det gjelder økonomi og sysselsetting som kan implementeres i dag, som peker mot viktige forbedringer for kvinner.
For eksempel vil opphevelse av regjeringens nyliberale arbeidslovgivning og støtte reformer som krymper lønnsgapet og feminisert fattigdom sette oss på veien mot en mer rettferdig og rettferdig fordeling av sosial arbeidskraft, både produktiv og reproduktiv.
Eller for eksempel ble det inngått en «statsomfattende avtale» i fjor når det gjelder vold mot kvinner, men den var begrenset til å endre den tidligere loven. Men i tillegg til å være politisk begrenset, har ikke loven vært en budsjettmessig prioritet det kommende året.
Mens de vedtar lover som forbyr vold mot kvinner, utpeker de ikke nødvendige ressurser til det. Så vi ser hva vi kan gjøre som kollektiver av unge kvinner for å organisere oss mot seksuelle overgrep og vold i gater og klubber og barer, fordi vi er i stand til å gjøre mye mer enn regjeringen.
Neste steg blir å tenke gjennom og oversette det vi opplevde 8. mars. Vi må vurdere politisk terreng presist og gi form til konkrete krav som gjør at vi kan komme videre.
Men vi må også vurdere våre neste handlinger. Vi har sett at mange kvinner viser interesse for feminisme. Men mens de deltok på streikedagen, har de samtidig ikke blitt flyttet til å delta i våre forsamlinger, i kollektivene, i caucus.
Vi må sette sikte på å bygge en bevegelse som utnytter alt dette potensialet. Og selvfølgelig må vi sørge for at 8. mars 2019 blir en enda større suksess. Vi har som mål å organisere streiken mer effektivt på arbeidsplassene og utvide streiken blant omsorgspersoner.
KAN DU forklare den internasjonale utviklingen av 8. mars-mobiliseringer de siste årene? Er det koordinering, for eksempel, mellom de massive marsjer i Argentina, protestene mot Marielle Francos attentat i Brasil og kvinnemarsjene i USA? Eller er det mer at spesifikke nasjonale kamper finner sted i en helhetlig kontekst av undertrykkelse og sexistisk vold?
Jeg TROR at det er mer det siste. Det vil si at kampene er nasjonale, men det er en gjensidig internasjonal anerkjennelse og en global dynamikk.
Vi har sett en tendens til at sosiale bevegelser trekker seg tilbake på nasjonalt nivå i Vesten. Heldigvis har feminismen gitt en mottendens. De forskjellige feministiske bevegelsene gjenkjenner hverandre. Vi vet at vi kjemper mot vanlig undertrykkelse, og vi ser at våre bevegelser får styrke fra kamper i andre regioner.
Det er noen internasjonale nettverk som stammer fra den internasjonale kvinnestreiken i 2017, selv om de er svake. Dette stoppet oss ikke fra å se kvinners kamp i Polen for fri abort på forespørsel for å være vår egen, og heller ikke stoppet oss fra å avvise Marielle Francos attentat i Brasil, og heller ikke stoppe oss fra å organisere solidaritetsaksjoner med kvinnemarsjene mot Trump i de forente stater.
Jeg tror vi lever i en tid hvor nyliberalismen blir mer autoritær, en som vil forsøke å skape splittelse mellom ulike deler av folket og arbeiderklasser, mellom ulike folk, for å sabotere solidariteten mellom dem. Mange ganger vil de lykkes, men feminisme bygger solidaritetsbånd.
ER DET noe du vil formidle til kvinner i USA?
JA. Kvinnestreiken og feminismen for 99 prosent viser oss at selv i hjertet av global imperialisme og kapitalisme er det viktig og radikal motstand. Mens de ønsker å bygge murer, bygger vi broer mellom felles kamper!
Oversettelse av Todd Chretien
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere