Det kurdiske spørsmålet i Tyrkia har en lang og intrikat historie. I løpet av de siste tjue årene har Kurdistan Workers Party (PKK) vært den dominerende aktøren i kurdisk politikk. Med sine sterke væpnede grupper (geriljaen) som nå er basert i Nord-Irak og storstilt innflytelse på juridisk politikk og over kurdiske samfunn, har PKK og dens dømte grunnlegger og leder, nå fengslede Öcalan en ubestridelig innflytelse over det kurdiske samfunnet, spesielt i Tyrkia, men i andre deler av det kurdiske landet (i Syria, Irak og Iran) også.
1990-tallet sto overfor en blodig krig mellom tyrkisk militær, tyrkisk paramilitær og PKKs gerilja. Attentater fra uidentifiserte gjerningsmenn, landsbyraid og evakuering, tvangsmigrasjon og grenseoverskridende militære operasjoner var vanlig. Senere avslørte offisielle rapporter at dødstallet for denne "lav internsitetskrigføringen" var rundt 30 tusen.
Tidlig på 2000-tallet var også de første årene av den nå regjerende AKP-regjeringen preget av et visst trekk mot Tyrkias tiltredelse til Den europeiske union, demokratiske reformer og våpenvåpen hovedsakelig forfulgt og adlydt av PKK. Innflytelsen fra det tyrkiske militæret over sivil politikk var fortsatt veldig sterk, og kurdernes etterlengtede krav ble verken fortjent eller kompromittert. Med pågående militære operasjoner, rasistiske overgrep mot nye kurdiske samfunn i den vestlige byen og byene, urettferdige rettslige tiltak rettet mot den kurdiske regionen i Tyrkia (som Law Against Terorism og påtalemyndighetene av "autoriserte" domstoler) startet krigføringen gradvis på nytt med aktivering av PKKs geriljastyrker.
Etter at regjerende AKP innførte sin makt etter år 2007, ved gjenvalg av Erdogan med bred margin som statsminister, og av Abdullah Guls presidentskap ledsaget av spektakulære arrestasjoner mot de såkalte Ergenekon-terrororganisasjonens ledere og aktivister, inkludert pensjonerte og videre pliktige høye embetsmenn i hæren, noen akademikere og forfattere, ble den militære innflytelsen i tyrkisk politikk svekket og en ny æra har startet.
Nå hadde AKP makt til å sette i gang sin egen kurdiske politikk. I 2009 erklærte den "åpnings" og "brorskap"-politikken i kurdisk spørsmål. Likevel var ikke veikartet avgjort, og det sterkt etterspurte initiativet kom fra fengslede Öcalan. Snart ble det bedre forstått at AKPs "åpning" var å avgrense PKK og de såkalte moderate kurderne og komme til enighet med sistnevnte. I april 2009 startet interneringer av Kurdistan Communities Union (KCK) aktivister med en spektakulær arrestasjon av hundrevis av lovlige kurdiske politikere og opinionsledere. Dette ble forstått som en bevisst ydmykelse av kurderne, spesielt av de som var under påvirkning av PKK.
KCK er den mest inkluderende organisasjonen til den kurdiske frigjøringsbevegelsen som har som mål å uttrykke seg innenfor grasrota og i det sivile samfunn. Fra statens synspunkt, og gjennom linsene til den offentlige opinionen drevet av massemedia, er KCK den "urbane strukturen" til PKK-terrororganisasjonen, som tar sikte på å infiltrere terrorhandlinger i tettsteder og byer.
For tiden karakteriserer det regjerende Justice and Development Party (AKP) sin kurdiske politikk som "myk makt", som en "dow i landene og hauk på fjellene". Det betyr at PKK kommer til å bli utryddet av brutale militære raid (selv ved å ty til bruk av kjemiske våpen) og de såkalte moderatene vil være på skjermen for å forhandle om vilkårene for kulturelle rettigheter, si i den nye grunnlovsprosessen.
Men denne politikken er en åpenbar fastlåsning fordi en lang rekke kurdiske sivile liv nå er under påvirkning av PKK og KCK. Den umiddelbare konsekvensen av kriminaliseringen av KCK er hundrevis og deretter tusenvis av arrestasjoner, inkludert ikke bare grasrotaktivistene, men ordførere, tjenestemenn, journalister, lærere osv. Den siste bølgen i KCK-operasjoner dekker akademikere som kommuniserer med den kurdiske rettspolitikken ( Freds- og demokratipartiet BDP). Dette forstås også som et budskap til noen få tyrkiske intellektuelle som har en positiv holdning til den kurdiske frigjøringsbevegelsen.
Hvis AKP insisterer på sin politikk med å kriminalisere det sivile livet, vil det åpenbart ikke være adresse for å forhandle frem en respektfull fred. Dødstallet for den over tjue år lange "lovintensitetskrigføringen" vil nå nå femti tusen, et permanent hat blant kurdiske og tyrkiske samfunn vil bli innpodet og yngre generasjoner vil bli sosialisert i en krigsatmosfære.
For å gi støtte til KCK-fangene og for de som er arrestert, signer nettkampanjen på:
http://www.ipetitions.com/petition/detentionsinturkey/
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere