Det vil ikke være rettferdighet for Michael Brown, Eric Garner, Akai Gurley, Tamir Rice, eller noen andre drept i hendene på amerikanske rettshåndhevere. Det blir ingen materiell reform, ingen systemendring og ingenting å skrive hjem om. Jeg vet dette fordi jeg har tilbrakt flere netter ved protestene i Oakland og Berkeley (langt mer ved førstnevnte enn sistnevnte), og jeg kan rapportere til deg at disse protestene ikke går noen vei.
Misforstå meg rett, jeg vil ha rettferdighet, reformer og forandring. Ikke bare av politiavdelinger, men på tvers av hele strafferettssystemet, fra politiet til tinghuset til kriminalomsorgen. Jeg er enig i at vi må jobbe med alt det og mer. Men hvis disse protestene har noe å si om det, kommer vi ikke til å få noe av det. Det er ikke vanskelig å se hvorfor. Ta et sekund og spør deg selv dette: Hva er det egentlig demonstrantene sier? Hva vil de? Vel, hver kveld hørte jeg følgende sang flere ganger:
«Hands Up, Don't Shoot» «I Can't Breathe» «Black Lives Matter» «Shut it down for Michael Brown» «No Justice, No Peace, No Racist Police» «Dette er hvordan demokratiet ser ut» «The Whole World is Watching» «Peaceful Protest» (som var i Berkeley) «Fuck The Police» (som var i Oakland) «I Said Indict, Convict, Send that Killer Cop to Jail, The Whole Damn System is Guilty as Hell» ( Oakland).
Disse slagordene er fengende og gjør et sterkt inntrykk når de snakkes av en stor gruppe, men på slutten av dagen er det alt de er – slagord. Her er realiteten: systemet reagerer ikke på slagord, det svarer på krav.
Og det er nettopp det disse protestene mangler – krav. Jeg mener, pokker, det var Frederick Douglass som sa: «Makt innrømmer ingenting uten et krav. Det gjorde det aldri, og det kommer det aldri til å gjøre." Etter å ha tilbrakt nesten en uke i Oakland og Berkeley, kan jeg fortelle deg at jeg ikke har noen anelse om hva demonstrantenes krav er.
Jeg prøvde å finne ut av det og kom tilbake uten noe. Etter at jeg så en kvinne på Oakland-protesten som så ut til å lede ting – vel, hun ledet ting i den grad en protest i Oakland kan ledes – spurte jeg henne hva målet var. Hun gikk ikke glipp av et slag: «Å ta motorveien. Vi sperrer motorveien.»
Og jeg tenker for meg selv: «Fan faen kommer det til å gjøre for Mike Brown? For reform av strafferettssystemet? For noe i det hele tatt?"
Ah, men så er det svaret jeg har hørt så mange ganger før: "Vi gjør dette for å øke bevisstheten." Og igjen tenker jeg for meg selv: «Oppmerksomhet? Hvor mye mer bevissthet trenger vi? På dette tidspunktet er alt jeg har å si "Eric Garner" (for å velge et av, dessverre, altfor mange navn), og du vet hva jeg snakker om.» La meg være tydelig: bevisstheten har blitt hevet.
Det som trengs er krav, men vi har dessverre ingen. Forslaget om kroppskamera? En spøk. Vi trenger ikke mer overvåking i Amerika – vi trenger mindre. Og kameraer begynner ikke engang å løse de utallige andre problemene med strafferettssystemet. Det DOJ-undersøkelsesforslaget? Jeg vet ikke med deg, men jeg har ikke mye tro på noen etterforskning/samtale/komité ledet av de som lot Wall Street le hele veien til banken etter finanskrisen, av de som styrket NSA-overvåkingen, og av de som sanksjonerer droneangrepsdrap på amerikanske statsborgere i utlandet. Selv forutsatt at disse teknikkene gir noe, vil resultatene nesten helt sikkert være nærsynte og fokusert på de enkelte tilfellene i stedet for på systemiske reformer.
Kanskje føler du også at protestene til slutt vil dø ut og at det ikke blir noe av dette. Vel, det er derfor demonstrantene må begynne å tenke på – og stille – krav. Sagt rett ut: protester blekner, krav ikke. Du kan faktisk se selv at protestene blekner nesten umiddelbart etter at de har skjedd. En titt på en nylig New York Times artikkel om Berkeley-protestene er bevis på at hele artikkelen handler om protesten som en begivenhet – hvem var der (Berkeley-barn, mange andre), hva de gjorde (blokkerte motorveien osv.), hvor de var (Berkeley, Oakland) )—men det som mangler er hvorfor de var der. Det står ingenting i artikkelen om hva demonstrantene krevde.
Og det er ikke fordi budskapet falt for døve ører, det er fordi det ikke var noe budskap. Det er verdt å vurdere hva Frederick Douglass sa etter at han observerte at makt ikke innrømmer noe uten et krav: "Finn ut hva ethvert folk stille vil underkaste seg, og du har funnet ut det nøyaktige målet på urettferdighet og galt som vil bli pålagt dem, og disse vil fortsette til de blir motstått med enten ord eller slag, eller med begge deler. Grensene for tyranner er foreskrevet av utholdenheten til de som de undertrykker.» Den eneste konklusjonen jeg sitter igjen med etter å ha opplevd protestene i Oakland og Berkeley er at utholdenheten vår er stor. Vi tåler en samtale om kroppskameraer når vi allerede vet at det ikke en gang vil begynne å løse ting. Ditto for DOJ-undersøkelsen og Obamas samtale. Vi tåler alt. Når du tenker på det, har vi holdt ut en serie med skilpaddefartsreformer i flere tiår nå – vel vitende om at verden vi virkelig ønsker å se, ikke engang er i horisonten.
Jeg vil tro at disse protestene vil være meningsfulle. Jeg vil tro at det vil være rettferdighet for Mike Brown, Eric Garner og de utallige andre som har dødd i hendene på en tilsynelatende allestedsnærværende, militarisert politistyrke. Men det jeg så i Oakland og Berkeley viste meg, klart og overbevisende, at håpet mitt er feil.
Vel, i hvert fall foreløpig. Ting kan alltid endre seg, antar jeg. Inntil det tidspunkt har jeg imidlertid reflektert over det faktum at jeg hørte slagord, ikke krav, ved protestene. Hele opplevelsen minner meg om denne passasjen fra George Orwells 1984: «I dette øyeblikket brøt hele gruppen mennesker inn i en dyp, langsom, rytmisk sang …[som] var et refreng som ofte ble hørt i øyeblikk med overveldende følelser. Dels var det en slags hymne til Big Brothers visdom og majestet, men enda mer var det en handling av selvhypnose, en bevisst drukning av bevissthet ved hjelp av rytmisk støy.»
Z
Winston Alpha er en aktivist som tilbrakte en uke i frontlinjen av Berkeley/Oakland-protestene og skrev denne artikkelen og tok bildene også.