I sin bestselgende bok, Mellom verden og meg, et utvidet essay fortalt som et brev til sin 15 år gamle sønn, Samori, skriver Ta-Nehisi Coates: "Jeg skriver til deg fordi dette er året du så Eric Garner kveles i hjel for å selge sigaretter ... at John Crawford var skutt ned for å surfe i et varehus. Og du har sett menn i uniform kjøre forbi og myrde Tamir Rice, en 12-åring som de var bundet til å beskytte. Og du har sett menn i de samme uniformene slå Marlene Pinnock, noens bestemor, i veikanten.» Hvis og når Coates bok går til pocketbok, vil det sannsynligvis være mange flere eksempler på epidemien med politivold. Velg en by, omtrent hvilken som helst by – eller kanskje til og med en liten by – og det er en god sjanse for at du en gang i løpet av året på forsiden av din lokale avis vil finne en overskrift som ligner: «Video setter nytt lys på opptak ", som dukket opp i 12. desember-utgaven av San Francisco Chronicle. Overskriften toppet en artikkel om det dødelige politidrapet på 26 år gamle Mario Woods i byens Bayview-nabolag, tidligere i måneden. Omringet av fem politifolk hadde Woods, med en kniv i hånden, tilsynelatende armene nede ved sidene da betjentene, som hevdet å være truet, avfyrte minst 15, og kanskje så mange som 20 skudd.
Ifølge Chronicles Vivian Ho, en video "viser [at] politibetjenter i San Francisco avfyrte en mengde skudd mot [Woods] mens han holdt armene ved sidene, en tilsynelatende motsetning til politidepartementets beretning om at han foranlediget hans drap ved å true en offiser med en kjøkkenkniv." I denne alderen hvor omtrent alle har verktøyene til å ta videoer og deretter umiddelbart legge dem ut, skiller to setninger seg ut i Ho sitt stykke: (a) «en video viser» og (b) «tilsynelatende motsetning til politiavdelingens beretning». Det er ingen stor hemmelighet at offisielle beretninger fra politiet – og bekreftelser fra andre offiserer – er berettiget, og alt for ofte, mistenkelige.
Angående politibrutalitet, Coates, en nasjonal korrespondent ved Atlantic, hvor han skriver om kultur, politikk og sosiale spørsmål, uttalte nylig: "Volden er ikke ny, det er kameraene som er nye." Det ser ut til at hvis det ikke er video, er det en god sjanse for at det vil være business as usual og politiet slipper unna med drap. Når det er video av en hendelse – spesielt en som dukker opp etter at politiet har gjengitt sine beretninger om en hendelse og den motsier deres forklaringer – blir det, som Woods-saken har, en helt annen sak. I en spalte med tittelen «Politidrap på Mario Woods – unødvendig, ikke uvanlig», påpekte jussprofessor i UC Berkeley Franklin E. Zimring at «Sanksjonering av unødvendige drap av politiet er vanlig. Så mange av de 400 av de mer enn 1,000 drapene fra politiet hvert år er ikke som svar på livstruende overgrep. Hundrevis flere drap involverer skyting for å drepe skyting som resulterer i flere sår på offeret og som ikke er påkrevd for å beskytte offiserens sikkerhet eller effektiviteten til politiet.» Zimring, forfatter av den kommende boken When Police Kill, graver i bruken av kniver mot politiet generelt, og Mario Woods-saken spesielt. Selv om kniver forårsaker 13 prosent av alle drap mot vanlige borgere, var det mellom årene 2008-13 «totalt to knivdødsfall» av politifolk. Han konkluderer med at «dødsrisikoen» for de fem politibetjentene som omringet Woods «var null».
Akkurat som politivold er epidemi, er det også tildekking av slik vold. Det tok mer enn et år før en video dukket opp som viste hvordan Chicago-politiet brutalt myrdet den afroamerikanske 17 år gamle Laquan McDonald og skjøt ham 16 ganger. Som «Democracy Now» rapporterte: «For første gang på tre tiår står en politibetjent i Chicago overfor siktelser for førstegradsdrap for skyting på vakt.» Ved lanseringen av boken hans i juli i den historiske Union Baptist Church i hjembyen Baltimore, uttalte Coates: «Det virker som det foregår en slags nasjonal samtale akkurat nå om de som får betalt for å beskytte oss, som noen ganger ender opp med å påføre oss dødelig skade på oss. Men for meg er denne samtalen gammel, og jeg er sikker på at for mange av dere er samtalen ganske gammel. Det er kameraene som er nye. Det er ikke volden som er nytt.» Det er et forferdelig faktum at i så mange tilfeller av politibrutalitet har vi som samfunn blitt avhengige av videoer – enten uavhengig skutt eller skutt av politiet – for å fange ut sannheten om en bestemt hendelse.
I følge en Reuters-rapport, "Federal Bureau of Investigation planlegger å kraftig utvide informasjonen den samler inn om voldelige politimøter i USA," siterte Washington Post en høytstående FBI-tjenestemann som sa: "Det nye systemet vil gå lenger enn å spore dødelige skyting og vil for første gang spore ethvert tilfelle der en politimann forårsaker alvorlig skade eller død til sivile, inkludert gjennom bruk av sjokkpistoler, pepperspray eller til og med knyttnever og føtter», siterte Washington Post Stephen L. Morris, assistent. Det sier direktøren for Criminal Justice Information Services Division.
På slutten av et timelangt intervju med «Democracy Now», spør Amy Goodman Coates: «Hvor har vi kommet på mer enn et halvt århundre?»
Coates: «Jeg tror det har vært en viss fremgang. Jeg tror at hvis folk som meg virker utålmodige, er det med det faktum at vi snakker om et system som i bunn og grunn har vært på plass siden 1619. Fremgangen er god. Men inntil vi lever i et land der hvit overherredømme er forvist; inntil vi bor i et land hvor man kan se på fengsler, hvis vi skal ha dem, og ikke se et åtte-til-en-forhold; før vi kan se på et land og ikke se svarte menn som utgjør omtrent 8 prosent av verdens fengslede befolkning; inntil vi kan ha en situasjon der jeg kan slå på nyhetene eller komme på dette programmet og være i stand til å diskutere andre ting enn at Sandra Bland blir truet med å være – å "lyse opp [henne]", som han sa, over en sving signal; inntil vi har en situasjon der en Tamir Rice, du vet, som er ute og spiller, ikke effektivt begår en dødelig forbrytelse eller en forbrytelse som truer livet hans; inntil vi har en situasjon der Kajieme Powell, bare fordi han er psykisk syk, ikke blir skutt ned på gaten; inntil vi har en situasjon der en John Crawford, som handlet i WalMart, ikke blir skutt ned og henrettet i en butikk – fremgang er hyggelig, men det er å merke seg, og kampen fortsetter etter det.»
Z