Den 3. juni stemte det serbiske parlamentet 136-73 for å ratifisere vilkårene i en
våpenhvile med NATO. Dokumentet hadde blitt levert til Slobodan for hånd
Milosevic dagen før av den finske presidenten Martti Ahtisaari og
Russlands spesialrepresentant i Jugoslavia Viktor Tsjernomyrdin. Rapporter om
trioens siste møte ansikt til ansikt i Beograd fremstilte Milosevic som
spør dem om vilkårene i dokumentet var
«beste» «han skulle få fra NATO» (New York
ganger). "Jeg måtte være ærlig," sa Ahtisaari til media; "det var
det beste tilbudet det internasjonale samfunnet kan komme med."
Den mest omstridte saken mellom NATO og serberne hadde alltid vært over
kommandoen og sammensetningen av enhver sivil eller militær styrke den ene dagen
kan bli introdusert i Kosovo. I oktober i fjor gikk serberne først med på å tillate
2,000 ubevæpnede observatører for å gå inn i Kosovo i regi av organisasjonen
for sikkerhet og samarbeid i Europa. Senere, under samtalene holdt kl
Chateau Rambouillet i Frankrike, tilbød de igjen å tillate en mer robust
internasjonal sivil tilstedeværelse i Kosovo, forutsatt at det var under kommando
av FN og inkluderte en betydelig russisk kontingent.
Men Beograd vaklet aldri i sin avvisning av okkupasjon av en utenlandsk
militær tilstedeværelse hentet fra de kontradiktoriske partene i kontaktgruppen: den
USA, Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Italia - "kvinten" som faktisk
okkuperer Kosovo i dag. Ikke en gang. Ikke fra den første dagen med samtaler på Chateau
Rambouillet videre.
Ikke før hadde det serbiske parlamentet ratifisert avtalen 3. juni enn
Associated Press la en engelsk oversettelse av det på ledningene. I løpet av neste
syv dager ble Ahtisaari-Chernomyrdin-Milosevic-dokumentet gjengitt
jorden rundt. Den 7. juni ble Tysklands faste representant til
FN sendte offisielt dokumentet til Sikkerhetsrådet
(Dokument S/1999/649). Møte i Köln dagen etter, medlemmer av Kontakten
Gruppen utarbeidet en sikkerhetsrådsresolusjon som inkluderte dokumentet 3. juni
som vedlegg II (S/1999/661). Og 10. juni vedtok Sikkerhetsrådet
Resolusjon 1244, som nok en gang inkluderte vilkårene i 3. juni-dokumentet som
vedlegg II.
Således fra 10. juni, det serbiske parlamentet og de 15 medlemmene av Sikkerheten
Rådet (med unntak av Kina, som avsto fra avstemningen) hadde vært
presentert, lest, forstått, debattert og akseptert et dokument som
bekreftet de samme vilkårene som det serbiske parlamentet hadde godtatt syv dager
før. Det er avgjørende at hvert utkast til dette dokumentet ba om (blant annet)
utplassering av internasjonale sivile og sikkerhetstilstedeværelser i Kosovo,
i FN-regi og handler i henhold til kapittel VII i FN-pakten-a
Kapittel VII oppdrag klart ment å bety under kommando og kontroll av
Sikkerhetsrådets Militærstabskomité (Artikkel 45-47 i FN
Charter). Ikke-gjenta: ikke–under kommando og kontroll av en ensidig eller
multilateral makt som handler uavhengig av Sikkerhetsrådet og motsatt
til kapittel VII i FN-pakten.
Det som til slutt skulle skje på bakken i Kosovo var selvsagt et annet
saken.
Dagen før avstemningen i sikkerhetsrådet begravde New York Times en svært
kort og veldig nysgjerrig artikkel på 176 ord på side A13. Med tittelen "En savnet
Fotnote: 'NATO i kjernen'," artikkelen rapporterte at "Når
Det serbiske parlamentet stemte over et internasjonalt fredsforslag sist torsdag
[3. juni] utelot den én fotnote om NATOs deltakelse i sikkerheten
styrke som ville komme inn i Kosovo ...."
I følge Times het den "manglende fotnoten": "Det
forstås at NATO vurderer en internasjonal sikkerhetsstyrke med
"vesentlig NATO-deltakelse" for å bety enhetlig kommando og kontroll og
ha NATO i kjernen. Dette betyr igjen en enhetlig NATO-kommandokjede
under politisk ledelse av NAC [North Atlantic Council]...."
Minst tre ting var slående med denne lille historien:
For det første siterte Times ingen kilde for den oppsiktsvekkende påstanden om at en Second
Fotnote til 3. juni-avtalen eksisterte ikke bare, men hadde vært det
"utelatt" fra dokumentet ratifisert av det serbiske parlamentet.
For det andre har ingen offisielle utkast til 3. juni-avtalen noen gang dukket opp det
inneholdt en andre fotnote. For eksempel da Sikkerhetsrådet stemte for
vedta Res. 1244 den 10. juni, ikke engang dokumentets vedlegg II inneholdt en
Andre fotnote.
For det tredje, og avgjørende, substansen i den påståtte "savnet
fotnote," sin påstand om at den internasjonale sikkerhetstilstedeværelsen skal være
utplassert i Kosovo ville være "under politisk ledelse av NAC,"
motsier resten av 3. juni-avtalen, som krevde en
internasjonal sikkerhetstilstedeværelse for Kosovo "under FN
regi" og "opptrer slik det måtte bestemmes i henhold til kapittel VII i den
FN-pakten» (artikkel 3).
Så, hva skal vi si om denne sagaen om den "manglende fotnoten"?
Vel, den minst plausible forklaringen ble gitt av New York Times: det
det serbiske parlamentet "utelot" fotnoten. Dette er helt klart
latterlig. Ikke bare utkastet ratifisert av det serbiske parlamentet, men utkastet
av det samme dokumentet levert av det amerikanske utenriksdepartementet, så vel som FN
Res. 1244 selv, utelatt den aktuelle fotnoten. Kort sagt, det ser ut til at
alle "utelot" fotnoten.
En langt mer plausibel forklaring er at den såkalte «mangler
fotnote" eksisterer ikke - i hvert fall ikke i dokumentarprotokollen som
behandlet den forhandlede resolusjonen til Kosovo-krisen. Heller ikke for den saks skyld
kan vilkårene som den påståtte «manglende fotnoten» ble sagt til
autorisere-NATOs okkupasjon av Kosovo–finnes hvor som helst innenfor
dokumentarisk rekord. Tvert imot. De er å finne i spredte nyheter
rapporter som siterte eksistensen av den andre (eller "manglende")
fotnote. Men absolutt ingen andre steder.
I stedet må den "manglende fotnoten" være apokryfisk. Som den er
hovedvilkår: at enhver internasjonal sikkerhetstilstedeværelse skal utplasseres innenfor
Kosovo bli plassert under politisk ledelse av NAC, etter en fullstendig
kynisk og faktisk meningsløs spissen for FN.
Til slutt, kilden til den utbredte (og i mange kretser
uforbederlig) tro på at serberne gikk med på militær okkupasjon av NATO
ser ut til å være hovedstedene i selve NATO - Brussel, Washington og London,
for å være presis - "vurder" saken. Det vil si at det ikke var avtalene
som ga NATO fullmakt til å okkupere Kosovo. Det var NATO som ga NATO fullmakt til
okkupere Kosovo. Å være verdens militære uten sidestykke (for ikke å nevne
ideologisk) makt, tok NATO rett og slett på seg å tolke avtalene
på denne måten. Og NATOs tolkning ble mindre avgjort av hva den faktiske
vilkårene i avtalene sagt enn ved sin uløselige vilje til å løse
Kosovo-krisen på en militær måte, og å bli okkupasjonsmakten i
Kosovo.
Sagaen om den "manglende fotnoten" lærer oss noe viktig
leksjoner. Men kanskje den viktigste lærdommen er ledendes makt
NATO-landene for å bringe verdens tolkning av dokumentarprotokollen
i samsvar med NATOs tolkning av det og, enda viktigere, med
fakta slik NATO skaper dem på bakken. I sine mest nakne termer, NATOs
tolkningen av avtalene ble tolkningen – uansett hva den faktiske var
vilkår i dokumentene kan angi.
Det lærer oss også mye om nyhetsmedienes godtroenhet.
Tar signalene deres fra statsledere og intellektuelle i NATO
land, har nyhetsmediene gjentatt uten å stille spørsmål ved NATOs påstand om at
serberne gikk med på NATOs militære okkupasjon av Kosovo-selv om fotnoten
som stavet begrepene på en eller annen måte "manglet" (dvs. aldri
virkelig eksisterte). Stilt overfor dokumenter som sa en ting, mens NATO sa og
gjorde noe annet, samtykket nyhetsmediene til NATOs tolkning-a
feiltolkning, for å være sikker, og en bevisst en på det – og dermed hjulpet
NATO gjør det til hellig skrift.
(* David Peterson er en forfatter som bor i Chicago-området.)