Vitenskap, økonomi og politikk har en sterk sammenheng. Enten det er den fortsatte debatten om internasjonal handel eller den økende heten om global oppvarming, er det alltid politikk som bestemmer den endelige agendaen.
Så da RK Pachauri, sjef for det nobelprisvinnende FN-panelet for klimaendringer, appellerte om en dags avholdenhet i løpet av en uke fra å spise kjøtt, var det forventet at det ville røre på seg et hornet-rede, eller skal jeg si at det bokstavelig talt skulle riste opp låven. Og det gjorde det. Biffbønder i USA og Europa har allerede satt i gang et stikkende angrep. I dagene som kommer vil jeg ikke bli overrasket om debatten blir enda mer skumle med kumøkk som sprutes rundt.
Jeg er ikke sikker på om Dr Pachauri forutså dette. Men faktum er at hver gang noen har våget å utfordre den vestlige livsstilen, har det vært en rask og skarp gjengjeldelse. Ikke rart, i hele debatten om klimaendringer er det som blir kastet rundt at global oppvarming vil bringe massiv ødeleggelse til utviklingsland – flere flom, flere tørker og freak stormer i et ødeleggende raseri. Du hører ikke om hva det innebærer for de rike og industrialiserte landene
Det underliggende budskapet er derfor høyt og tydelig. Utviklingslandene må beskytte og bidra til å ivareta miljøet. Siden de fattige kommer til å bli de verste som lider, må de oppføre seg. Og det får meg til å lure på når ikke utviklingslandene led av uopphørlig regn, flom og tørke? Hvorfor har verden plutselig blitt så velvillig mot de fattige? Jeg vil vende tilbake til politikken bak klimadebatten noen ganger senere, men la oss først ta en titt på storfekontroversen.
Dr Pachauri siterer FNs mat- og landbruksorganisasjon (FAO) for å si at kjøttproduksjon står for nesten 18 prosent av alle menneskeskapte klimagassutslipp, som forventes å dobles innen år 2050. UK National Beef Association har avkreftet denne analysen og sier at tallet på 18 prosent siden har blitt diskreditert. Analysen, sier den var basert på rydding av Amazonas-skogene for oppdrett av storfe, og det tok også toppåret på 26,000 2004 kvadratkilometer for regnskoger som ble ryddet i XNUMX.
Enten utslippene av klimagasser er 18 prosent eller 15 prosent eller mindre, er det faktum at omtrent 70 prosent av matkornene som produseres i Amerika, mates til kyr og griser til kjøttformål. Ikke rart, kjøttindustrien sprer seg i USA, og i større grad i andre 30 rike og industrialiserte land som danner Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD). For å sikre at dyrene vokser raskere, fôres kyr og griser rutinemessig med matkorn og annet næringsfôr og får ikke beite. Troen er faktisk at det å la storfe beite reduserer energinivået deres. Og slik sparer og bevarer kjøttfabrikkene dyreenergien ved å holde disse dyrene innesperret i små innhegninger.
En gjennomsnittlig amerikaner spiser rundt 125 kg kjøtt, inkludert 46 kg fjærfekjøtt. Mens indianerne fortsatt henger etter, innhenter kineserne raskt den amerikanske livsstilen. Kineserne spiser i gjennomsnitt rundt 70 kg kjøtt, inkludert 8.7 kg fjærfekjøtt hvert år. Det indiske gjennomsnittet er rundt 3.5 kg kjøtt, mye av det (2.1 kg) kommer fra fjærfe. Hvis du legger alt dette sammen, er kineserne de største kjøttspisere, og sluker av åpenbare grunner nærmere 100,000,000 35,000,000 3 tonn hvert år. Amerika er ikke langt bak, og forbruker rundt XNUMX XNUMX XNUMX tonn kjøtt i løpet av et år. India henger langt etter med ikke mer enn XNUMX millioner tonn årlig kjøttforbruk.
Metangassen som frigjøres av kjøttdyrene anses å være 23 ganger mer potent som klimaendringer enn karbondioksid. Multipliser dette med 55,000 XNUMX millioner storfe som er oppdrettet over hele verden for kjøttkonsum, og du vil ha en god idé om hvor mye ekstra varme som genereres. Tenk hvis Kina og Amerika alene skulle redusere sitt kjøttforbruk med bare ti prosent hvert år, ville ikke verdens miljø vært mye renere og kjøligere?
Og dette bringer meg til et annet aspekt av debatten om global oppvarming. Dyrking av ris får også skylden for å frigjøre metan i miljøet. Med 97 prosent av verdens ris dyrket i Asia, blir de asiatiske rismarkene anklaget for å bidra til global oppvarming og også suge landet tørt. Siden det kreves 5000 liter vann for å produsere ett kilo ris, får asiatiske bønder skylden for de fallende grunnvannsnivåene. I den siste tiden har det vært forslag om å redusere risplantingene for ikke bare å spare vann, men også for å redde verden fra å varme opp.
Risdyrking er knyttet til milliarder av levebrød, og ris er tilfeldigvis også den viktigste hovedmaten for verden. På den annen side er husdyrhold for kjøttkonsum absolutt ikke noe som ikke kan gjøres unna. Tross alt er kjøtt ikke en stiftmat, og det er også en ineffektiv måte å omdanne protein fra matkorn på. Uansett kreves det hele 16 kg korn for å produsere ett kilo storfekjøtt.
Enda mer ødeleggende er vannbehovet for kjøttforbruk. Hold pusten, 70,000 XNUMX liter vann kreves for å produsere ett kilo storfekjøtt. Er det ikke ironisk at mens verden klandrer småbøndene i Asia for å suge planeten tørr, ser det ut til at ingen er forstyrret over måten kjøttfabrikkene sluker vann. Hvorfor skylde på de asiatiske paddies, og ikke biffproduksjonen? Du gjettet riktig, fordi det påvirker den vestlige livsstilen.
Veldedighet sier de begynner hjemme. Det er på høy tid at verdens moralske voktere begynner å se innover, og se hvilke endringer de må gjøre slik at verden blir et trygt og kjølig sted for alle. Det er allment akseptert at den vestlige livsstilen etterlater et ødeleggende økologisk fotavtrykk på planeten. Med mindre den vestlige livsstilen gjennomgår en drastisk endring, vil verden fortsette å varmes opp. Det nytter ikke å skylde på de fattige. Feilen ligger hos de rike og de vakre. Dr. Pachauris forslag må derfor følges i sann bokstav og ånd.