Bønder i USA, Europa og for den saks skyld i andre rike og industrialiserte land slutter med jordbruk. Det får meg til å lure. Hvorfor? De får tross alt enorme subsidier. De har fordelen av å være litterære og teknokyndige. De kan dra nytte av fremtidig handel og råvarebørser. Koblet til supermarkedsbutikker får de visstnok en større andel av forbrukerprisen.
Likevel gjeter de ut av jordbruket. Hvordan kan dette være mulig hvis markedet fungerte til fordel for bøndene? Hvordan kan dette være en realitet i en tid hvor den private handelen antas å gi høyere inntekter til bøndene? Likevel må det være en eller annen grunn til sammenbruddet av familiegårder i den utviklede verden. Enten er bakkerealitetene i de rike landene langt unna vår oppfatning av jordbruk eller noe må være fryktelig galt i vår forståelse av markedsøkonomi og jordbruk.
Det som gjør det enda verre er at den samme oppskriften på oppdrett blir delt ut til indiske bønder. Politikere og agribusiness-selskapene føler seg aldri lei av å fortelle oss at et slikt paradigmeskifte alene vil føre til en ny grønn revolusjon og frigjøre bønder fra det gamle mandi-systemets klør. Det de ikke forteller oss er at den samme oppdrettsmodellen ikke fungerer i Amerika. Bønder forlater landbruket i et tempo som fortsatt er enestående. Oppdrett har flyttet over i hendene på agribusiness-selskaper.
Ta tilfellet med Europa. Det er den største leverandøren av gårdssubsidier. Du får tilskudd for å gå inn i landbruket, du får tilskudd basert på jorda du eier, du får tilskudd til å holde ku, gris eller hest. Du får subsidiert kreditt for landbruksmaskiner, som ofte blir avskrevet i etterkant. Du får tilskudd for å bevare det biologiske mangfoldet, til å til og med plante hekker. Den landlige infrastrukturen fungerer veldig effektivt, bønder har tilgang til kreditt og forsikring, og det er ingen mandier (lokale markedsgårder) som i India. Bonde er med andre ord knyttet til de private markedene.
Og likevel, hvert minutt slutter en bonde jordbruket. I Amerika er det flere mennesker i fengsler enn på gården. Det er omtrent 7 millioner mennesker i fengsel eller på prøveløslatelse og kausjon. Og bare rundt 700,000 mennesker er igjen på gården. Takket være gårdspolitikken har amerikanske bønder blitt drevet ut av jordbruket. I sin siste folketelling i 2000, talte ikke Amerika antall bønder for første gang i historien. I nød ikke. Tross alt har antallet bønder stupt til et historisk lavt nivå. Så når Amerika snakker om jordbruk, snakker det faktisk om selskaper og maskiner.
På den annen side, til tross for de industrielle jordbrukssystemene knyttet til supermarkeder, har antallet mellommenn faktisk vokst i USA. Den nye rasen mellommenn opererer under én paraplyorganisasjon. Du har kvalitetskontrollmannen, standardisereren, prosessoren, forhandleren og så videre. Det er først og fremst på grunn av økningen i antall mellommenn at bondens inntekt har kommet i klem. Studier har vist at når en bonde i 1995 gikk til markedet for å selge produktene sine verdt én dollar, ville inntekten hans være 70 cent. Ti år senere, i 2005, har bøndenes inntekt falt til sølle fire øre. Mellommennene har pent pakket resten.
Økonomer og sosialitter som støtter inntoget til globale forhandlere som Wal-mart, Tesco, Reliance og Bharti Telecom, forteller oss gjentatte ganger at selv om mellomleddene kan surmule over å bli utelatt fra den nyervervede verdikjeden, for bøndene, håper, muligheter og rikdom finner alle veien inn i hjemmene sine. Vel, realiteten er at de amerikanske bøndene faktisk ble fattige av verdikjeden. Hvis det er situasjonen i den andre grønne revolusjonens Mekka, lurer jeg på hva som vil skje med de indiske bøndene når butikkjedene tar over.
I alle fall mener tilhengerne av markedsøkonomi at det er billig å snakke om bondes selvmord. Som en struts bør vi alle stikke hodet i sanden, og bare se det de vil at vi skal se.
I Amerika, vel vitende om at nødsalg var det bonden sto overfor, hadde regjeringen gått inn og gitt dem direkte støtte. Hver gård mottar noe nær US $ 33,000 70 i året i føderal støtte. I Canada har National Farmers Union i en studie vist at mens XNUMX-tallet landbruksselskaper henter inn fortjeneste, er bønder det eneste segmentet i næringskjeden som lider tap. Bønder i de rike landene lever i hovedsak på offentlige penger.
Det er nå 600 millioner bønder i Indias tur. I likhet med bøndene i de rike og industrialiserte landene er det nå deres tur til å bli undertrykt. Uansett hva som er igjen av det marginaliserte bondesamfunnet, er det nå å hente. Ikke bare landbruksbedrifter, private banker og den nye mikrofinanshæren som erstatter de private pengelånerne med organiserte pengelån gjennom Self-Help Groups gjør seg klare til å utvide sine aktiviteter. Som ICICI-sjefen KVKamath sa: "Tross alt er det mye penger å tjene på landlige områder".
Den økonomiske resepten er derfor ikke for at bøndene skal få en større del av konsumprisen. Det kommer ikke til å føre til at det kommer nye hjem på landsbygda og at barn går på gode skoler. Som den globale erfaringen viser, er den faktisk rettet mot å la landbruksnæringen stikke av med hele kaken. Hvem sa at du ikke kan ha kaken din og spise den også? #
(Denne artikkelen dukket først opp i Deccan Herald, Bangalore, India, 18. januar 2007)
www.dsharma.net