Tariq Ali
In
disse tider med politisk motgang for venstresiden, Ken Livingstones spektakulære
triumf mot kulturen og politikken til New Labour markerer en viktig
vendepunkt i engelsk politikk. Blair nektet å godta Livingstone som
Arbeiderpartikandidat fordi han var 'for venstreorientert', selv om Arbeiderpartiets medlemmer
hadde stemt på ham i primærvalget. Livingstone brøt dramatisk med New
Arbeiderpartiet og sto som uavhengig. Han vant 58 prosent av de avgitte stemmene. De
Toty Norris ble nummer to med 42 prosent og Blairs puddel, Frank Dobson kom
tredje med bare 13.1 prosent av stemmene.
De
seier bør ikke undervurderes bare fordi det var forventet. Dette er nei
isolert sprekk. Det har store implikasjoner for fremtiden og et mål
innvirkning, som er uavhengig av alt Ken Livingstone kan eller ikke kan gjøre i
de kommende månedene og årene. Blair ble ydmyket i London. Desperasjonen av
hardbarkede blairitter som stemte på den konservative kandidaten, Steve Norris as
deres andre preferanse klarte ikke å påvirke det endelige resultatet. Murdoch-pressen
kunne ikke levere en seier mot Livingstone. Heller ikke Polly Toynbee og
Hugo Young i The Guardian overbevise motstridende lesere til å stemme på Norris eller
Dobson. Tidligere tilhengere av Livingstone (Paul Boateng, Tony Banks, Margaret
Hodge), som ble trillet videre til TV-programmer som en gruppe utøvende aper
og danset grotesk til tonene av orgelkvernen på nr. 10, hadde ingen effekt.
Den kosete gamle venstre parlamentsmedlem, Denis Skinner, nyter sin rolle som en tam parlamentariker
maskot, var glad for å glede Blair offentlig og fordømme Kens 'svik mot
Labour' (dvs. beslutningen om å ta på seg Blair og la velgerne bestemme). Den
hadde null innvirkning. Den negative kampanjen slo tilbake mot New Labour
maskin, og isolerer dem lenger fra sine tradisjonelle støttespillere. Innbygger Ken
beseiret maskinen.
Dermed
var et mektig slag mot Blair-prosjektet. New Labour er betalt
spin-doktorer, for ikke å nevne karrieremessige veslinger av hver stripe (robotimplantater
av Mandelson-Campbell-regimet i media) vil jobbe på heltid for å nekte
dette samtidig som man forsøker å berolige «kjernestemmen» fra nå og til
neste stortingsvalg som Blair arbeider i interessene til
vanskeligstilte. New Labours mest favoriserte klyster for sine støttespillere i PLP
og media er en skummende kombinasjon av historisk hukommelsestap og enkle usannheter.
Men det gamle spinnet fungerer ikke lenger. En meningsmåling publisert i The
Guardian 16. mai viser et meget kraftig fall i støtten til New Labour og inn
Blairs personlige popularitet. En diskreditert og ultrareaksjonær konservativ
Parti under skinhead-ledelse er bare 4 prosentpoeng bak. Dette
bekrefter lokalvalgresultatet der Høyre fikk 593 mandater
og vant kontroll over 16 byer. Labour mistet 598 seter og 15 byer. Grunnen
for denne snuoperasjonen er ikke at Ap-velgerne byttet side. De bodde kl
hjem i protest mot New Labours kapitalistiske politikk. Den 'tredje veien', en
rå presentasjonsapparat er dødt. Professor Giddens' forsøk på å gjengi dette
absurditet mer dyptgripende vil rebound dårlig på enhver troverdighet han fortsatt beholder.
Ever
siden han etterfulgte John Smith som leder av Arbeiderpartiet, Tony Blair og hans
kohorter, New Labour-byråkrater, hvis referansehorisont ble visket bort av
Thatcherismens gjørmeskred, har fortalt oss det tradisjonelle
sosialdemokratiet var over, at New Labour representerte et brudd med det gamle
reformisme, at det ikke fantes noe reelt alternativ til den steinstrøede veien som ble lagt ned
av Margaret Thatcher og at for å lykkes måtte New Labour bli en
parti av fri virksomhet. Livingstones seier utfordrer denne oppgaven. Mer
viktigere, det åpner døren for andre å gjøre det samme. Det politiske og
psykologiske konsekvenser av det som har skjedd vil merkes i løpet av de neste årene.
Blair-folket, som inntil nylig stolt understreket sin kontinuitet med
Thatcher og lovet å overgå hennes 'radikalisme' ved å 'modernisere' det sosiale
velferdssystemet og fortsetter med hennes privatiseringsprogram: den
postkontoret, flygelederne og London Underground. Å motsette seg
Dette, ble Arbeiderpartiets medlemmer fortalt, var fåfengt. Det var ikke noe alternativ. De
'tredje vei' var masken som ble valgt for å skjule uforfalsket nyliberalisme.
Ulikhetene mellom fattige og rike har fortsatt å øke under Tony Blair.
Dette er forskjellen mellom New Labour og tidligere Labour-regjeringer,
inkludert den ledet av Harold Wilson. Omfanget av Labours valgseier
i stortingsvalget i mai 1997 overrasket lederne. De hadde kjempet mot en banal
kampanje, sterk på presentasjon, svak på politikk. Det understreket kontinuitet med
det gamle regimet fremfor noen alvorlig endring. Blairs presidentoppførsel
luktet av bonapartisme. Bildet hans ble brukt til å forsikre velgerne om at han ikke var det
for forskjellig fra Tories som hadde styrt Storbritannia siden 1979 og at han
ville være en venn av store bedrifter. Det ble offentlig uttalt av Blair og hans
spin-doktorer at fagforeningene ville bli holdt på armlengdes avstand. Det var det også
antydet bredt at Blair og hans gruppe ønsker å løsrive Arbeiderpartiet
fra fagforeningene i det hele tatt. Et moderne, demokratisk parti hadde ikke tid til
gammeldagse konflikter. Kulturen til New Labour er i hovedsak ikke bare
å opprettholde status quo, men å forsvare det som en prestasjon av det frie
marked og insisterer på at det ikke er noen konflikt mellom bedriftens interesser og
de av arbeidsfolk. Resultatet er at sosiale ulikheter har økt
under Blair-regimet. Ikke rart at Roy Hattersley, en tradisjonell sosial
demokrat, begynte å høres veldig radikal ut mens alt han gjorde i sin faste
Guardian kolonne ble gjentatt tradisjonelle Labour forpliktelser til en beskjeden
grad av sosial rettferdighet. Alt 'kjernestemmen' vil ha er en liten dose av
Hattersley. Men hvis Blair begynner å innrømme dette presset både han og hans
prosjektet kan kollapse.
ideelt
Blair ønsket en koalisjonsregjering med de liberale demokratene for å legge grunnlaget
for et nytt Senterparti som kan dominere politikken de neste femti årene. På
det var i hvert fall ønsket, men det store valgflertallet kom med et slikt ønske
utopi. Sjansen kan nå gjenta seg, og åpne opp plass også for fremveksten av en
nytt, bredt venstreparti som forener sosialister til den nye rasen av
antikapitalister og miljøvernere. Storbritannia, på grunn av valgkampen
systemet, er det eneste landet i Vest-Europa som ennå ikke har vært vitne til en
seriøs valggruppe til venstre for det gamle sosialdemokratiet. Arbeiderpartiet
har til nå brukt systemet for å bevare sitt monopolhold på det demokratiske
representasjon av arbeiderklassen og radikale middelklassevelgere. De
innføring av en form for PR i Skottland og Wales brøt dette monopolet.
De
et område der New Labour fant det vanskelig å avstå fra løfter som ble gitt mens
i opposisjon var devolusjon. Det var enkeltproblemet som ville ha brakt
ut alle ulmende spenninger og hat innad i Arbeiderpartiet. Blairs
uttalelse om at det nye skotske parlamentet vil ligne på en
menighetsrådet vakte skikkelig sinne. Kontroll-freakery ble designet for å forhindre
de nye organene fra å være effektive ved å sørge for at New Labour-filteret
fanget og kastet dissens på et tidlig stadium. Det var et grovt mål hvis
Målet var å sikre at uansett hva som skjedde, hadde Downing Street kontroll. De
strategi slo tilbake. Ken Livingstones seier gjentok Denis Canavans suksess
i Falkirk. Der New Labour kunne, spolerte de de lovede endringene. Huset
of Lords kunne ha blitt avskaffet eller forvandlet til et valgt kammer.
Blair
satset på et kjærestehus. Nytt arbeid, gammel korrupsjon. Folkeavstemningene i
Skottland og Wales ble behørig holdt og innbyggerne i disse to regionene stemte for
opprettet sitt eget parlament (i Skottland) og forsamling (i Wales). Den skotske
National Party (SNP) og Plaid Cymru ga hovedopposisjonen til New Labour
og begge nasjonalistpartiene var til venstre for Blair i spørsmål om begge
innenriks- og utenrikspolitikk. I Skottland deserterte mange tidligere Labour-velgere til
nasjonalistene. Mønsteret i Wales var det samme. Ingen av de to
nasjonalistiske partier førte en anti-engelsk kampanje. Begge understreket viktigheten
Europa og en progressiv sosialpolitikk.
De
tilstedeværelsen av disse to partene har delvis løst problemet med en
sosialdemokratisk motstand mot den politiske økonomien til New Labour. Ken
Livingstones utfordring til Blair er det første alvorlige slaget for å konfrontere
Regjeringen i England. Seieren kan endre den politiske stemningen inne og
utenfor Arbeiderpartiet. Medlemmer av PLP, redde for å miste setene sine (som
mange av dem vil) kan begynne å gjenoppdage seg selv. Politikken i Storbritannia har
bli ganske flyktig. Erfaringen fra New Labour i embetet har blitt gammel
sikkerheter. Lojalitet til New Labour er langt mindre blind enn før. Grunnen er
enkel. Blairittene har forvandlet det gamle 'brede kirkepartiet' til et
dement fraksjon. Det er dette som forklarer vanviddet til det nye apparatet. Noen
alvorlig uenighet er illojal, enhver alternativ politikk er 'hvorfor vi var det
unelectable' og ethvert forsøk på å organisere venstresiden er en retur til det dårlige gamle
dager med den militante tendensen. Den eneste måten å forsvare Arbeiderpartiets demokrati var
å ødelegge det helt.
A
nytt parti er desperat behov. Den høye stemmen oppnådd av De Grønne, faktum
at London Socialist Alliance (en allianse av noen få trotskistiske grupper,
dominert av Socialist Workers Party) nektet New Labour en seier i Camden
og Barnett, er et tegn på noe nytt, selv om fascisten og
ultranasjonalistisk stemme overskredet den ytre venstresiden, en grunn til å ta en pause og
reflektere. Det bygges nå opp et press innad i Arbeiderpartiet for å ta Ken inn igjen
Livingstone. Hvis Blair-maskinen motstår dette, vil den isolere dem lenger fra
sine egne partimedlemmer. Tony Benn har påpekt at hvis konservative turncoats
som Shaun Woodward (en tidligere apparatchik i det konservative sentralkontoret) er
blir ønsket velkommen, hvorfor ikke Livingstone. Svaret er åpenbart. For å innrømme Ken på nytt
ville være å akseptere at Blair-prosjektet hadde mislyktes, for borgmesteren i London er det
nå en leder på lik linje med Tony Blair. Livingstone drømmer fortsatt om
leder Arbeiderpartiet og går inn i Downing Street nr. 10 som statsminister
dag. Han venter gjerne. Aviser som motsatte seg Livingstone, for eksempel
Financial Times og The Guardian får nå panikk og prøver å finne på unnskyldninger.
Førstnevnte hevder at "Storbritannia er nå i grepet av en ny form for politikk".
Dette er bare delvis sant.
Hva
vi har opplevd er i hovedsak en protest fra Labour-velgere. De er ikke
fornøyd med New Labour. Forsøk på å vinne dem tilbake ved å sette inn litt mer penger
utdanning, helse og sosial velferd vil neppe fungere. Det ville trenge en stor
gest, som re-nasjonalisering av jernbanenettet, som kan begeistre
velgere, men dette virker usannsynlig. I mellomtiden, inne i den parlamentariske Labour
Party, det er voksende sinne og frykt. Labour-parlamentsmedlemmer er redde for å miste sine
seter ved neste valg. Noen tilhengere av Gordon Brown, kansleren, er
bryr seg nå ikke om å skjule sitt hat mot Blair og omtaler ham som 'a
Thatcherite'. Hvis New Labour fortsetter å stupe i meningsmålingene, press
vil bygge opp for å kaste Blair, selv om dette er usannsynlig før neste valg.