Det palestinske folket har prøvd alle motstandsmidler et okkupert folk kan tenke seg. En farlig og effektiv måte involverte mange mennesker og gjorde den israelske okkupasjonsmakten så full av frykt at den truet og forbød motstandshandlingen. Det var da det palestinske folket vevde et nett av deltakelse, kreativitet, ansvar og motstand og skapte et deltakerdemokrati i de okkuperte landsbyene og byene – det var da de populære komiteene reiste seg under den første intifadaen.
Den første intifadaen startet i desember 1987. Al-intifada betyr å reise seg og riste av seg. Det palestinske folket reiste seg og opprøret innebar voldelig konfrontasjon med okkupasjonsmakten og undertrykkelse fra samme. Et av de viktigste skrittene mot intifadaen fra Israel var å innføre permanent portforbud i de mest aktive flyktningleirene. Det kunne ikke drepe intifadaen, men det ble vanskeligere å få tak i mat og andre grunnleggende nødvendigheter. I byer og landsbyer startet initiativer for å organisere komiteer som hadde som oppgave å samle inn penger, mat og medisiner til leirene som ble holdt under overvåking og portforbud. Det ble organisert komiteer inne i leirene for å håndtere utdelingen av mat og forsyninger. Vaktkomiteer ble opprettet for å holde vakthold for å forhindre nattlige angrep fra bosettere og den israelske hæren.
Massedemonstrasjoner og folkelig opprør fortsatte med intensivert styrke og den israelske okkupasjonsstyrken svarte med enorm undertrykkelse som hadde enorme psykiske konsekvenser ikke bare i antall døde og skadde (10 % av befolkningen etter seks år med intifada), men også en helsekatastrofe pga. mangel på mat, vann og medisiner.
En annen institusjon som ble forhindret fra å fungere var skolen; under portforbud kunne ikke skoler åpne, og barn tilbrakte uker og måneder uten å gå på skole – skolebygg ble målrettet så vel som sykehus. Arbeidsledigheten begynte å stige dramatisk på grunn av streiker og boikottkampanjer fra palestinsk side og barrierer på israelsk side. På den tiden fantes ingen autoritet, ingen hjelp var å forvente. Hvis palestinerne ønsket å redde samfunnet deres, måtte de organisere det på egen hånd.
I løpet av de første månedene av 1988 organiserte det palestinske folket flere og flere komiteer, et system med komiteer ble utviklet. Deres navn var lijan sha'biya. Lijan er det arabiske ordet for forplikter seg, og sha'biya er et adjektiv som kommer fra sha'ab, mennesker.
Et typisk populært utvalg i en by eller en bygd hadde fem underutvalg: 1) helseutvalg, 2) utdanningsutvalg, 3) hjelpeutvalg, 4) vaktutvalg, 5) landbruksutvalg,. En koordineringskomité koordinerte disse fem underkomiteene. I små landsbyer var det bare én, i byene flere: i Ramallah, for eksempel, kunne du finne mer enn hundre populære komiteer.
De ryddet gatene, organiserte søppelinnsamling, ga informasjon til media, hjalp landarbeiderne, holdt sykehus og skoler i drift. Alle problemer ble diskutert i komiteene og felles løsninger ble godkjent. Noen steder utnevnte politiske partier fra hovedfraksjonene i Palestina Liberation Organization (PLO) – Fateh, PFLP, DFLP og PCP – representanter, andre steder ble det holdt valg for å velge representanter til koordineringskomiteen.
Den demokratiske oppgangen var både vellykket og smittsom, flere og flere deltok – en parallell makt ble etablert og trusselen var tydelig. Hæren mente at komiteene undergravde den israelske staten. Sommeren 1988 vedtok israelerne en lov som sa at engasjement i en populær komité skulle straffes med ti års fengsel. Komiteene var imidlertid vanskelige å slette – og den israelske hæren selv ga den beste forklaringen: «det er umulig å plassere én soldat ved siden av hver palestiner».
Den første intifadaen ble avsluttet med Oslo-avtalen, i september 1993.
Fra 1994 og videre har de palestinske myndighetene forsøkt å bygge en stat.
Myndighetens ikke-interesse i de populære komiteene sammen med forventningen fra det palestinske folket om at 'en stat' skulle ta seg av sosiale behov, gjorde endelig slutt på de populære komiteene.
I dag er Vestbredden og Gaza totalt okkupert; den israelske okkupasjonsstyrken har forvandlet de en gang selvstyrende enklavene til 64 små kantoner, hver av dem omgitt av barrierer. Verken den israelske regjeringen eller – noe som er mer overraskende – de palestinske myndighetene har interesse for demokrati i Palestina. Demokratiet har blitt skjøvet til side i påvente av bedre tider av det palestinske etablissementet.
Noen sier at Arafat fortsatt opptrer som om han ledet en geriljakrig og ikke tar ansvar for en stat. Under den første intifidaen organiserte det palestinske folk seg i populære komiteer siden det ikke fantes noen palestinsk administrasjon og samfunnet var i ferd med å bryte sammen. Den andre intifadaen som startet i september 2000 har vært mye mer voldelig og vold gir mindre plass til både folkelig massekamp og demokrati. Den samme palestinske myndigheten som har bedt folket om å vente på demokratiet har ikke lenger kapasitet til å ta ansvar for samfunnet, og den israelske hæren har målrettet alt som får et samfunn til å fungere.
Tre millioner okkuperte palestinere prøver å løse mange problemer i deres daglige liv – nå har de sluttet å vente og de populære komiteene har begynt å reise seg igjen.
Mens en populær komité i Jenin prøvde å løse alle de elendige problemene som kommer etter en massakre, uttalte presidenten i USA, George W Bush, at palestinerne trenger mer demokrati.
De palestinske myndighetene må demokratisere og reformere, valg må holdes og Yasser Arafat bør bli en ren symbolsk president og en statsminister bør velges – ifølge president Bush. Staten Israel sies å være det eneste demokratiet i Midtøsten, (og Sharon kalles fredens mann av USAs president) og USA støtter demokratiet – men det palestinske folkets skepsis til Bushs interesse for demokrati i Palestina er likevel skyskraping.
Sammen med den globale debatten om hvorvidt USA har rett til å bestemme over valg i Palestina, har deltakerdemokratiet for å få samfunnet til å fungere på en demokratisk måte fortsatt lokalt på Vestbredden og Gaza. Populære komiteer som eksisterer i dag er små, og involverer færre personer enn under den første intifadaen. Mange sier at de er uforlignelige.
Når vi spør folk om 'lijan sha´biya' bryter de alle ut i et stort smil og husker de fantastiske dagene til de populære komiteene – foran den korrupte myndigheten. I Ramallah møter vi flere ledere av populære komiteer. De har begynt å organisere seg mer seriøst etter begynnelsen av den andre intifadaen. I et nabolag i Ramallah har de, bortsett fra koordineringskomiteen;
1) kunstutvalg, 2) sosialutvalg, 3) arbeiderutvalg, 4) utvalg for forhold til andre organisasjoner, 5) meklingsutvalg, 6) samfunnsbankutvalg.
En populær komité i et nabolag i Ramallah organiserte valg og det store flertallet deltok for å velge representantene til koordineringskomiteen. Arbeidet gjøres i fellesskapets interesse, representantene velges på gjenkallelige mandater, og de har plikt til å informere fellesskapet om sitt arbeid.
I Ramallah i juli måned dannet de et nettverk av populære komiteer, for å samarbeide mellom nabolagene og koordinere før samtaler med guvernøren og myndigheten. I Jenin var det den populære komiteen som sørget for husly og boliger til 4000 tusen mennesker som ble stående uten hjem etter massakren i april.
Frykt for israelsk undertrykkelse på grunn av aktivitet i populære komiteer eksisterer fortsatt. Et medlem av koordineringskomiteen i et nabolag i Ramallah ble fengslet – der ble han spurt om den populære komiteen av den israelske hemmelige tjenesten Shin Bit, og de ba ham slutte med sine aktiviteter. Han svarte at det er et populært utvalg og det tilhører ikke ham, men folket. "Du kan arrestere meg, men komiteen blir værende." Lederen vi snakker med sier han ikke er redd for å bli arrestert, men han venter det – uten annen grunn enn arbeidet i den populære komiteen.
I Bushs krav om demokratisering i Palestina kan vi lese flere ting mellom linjene – en av dem er at palestinerne ikke har en demokratisk tradisjon og et demokratisk behov: demokratisering må settes i gang utenfra. Siden det ikke er sant, bør alle kommandoer fra utsiden systematisk motarbeides. Ingen andre enn det palestinske folket kan bygge et populært demokrati i Palestina: Det omverdenen kan gjøre er å sørge for nødvendige forhold for valg.
Hvordan kunne du kampanje uten å forlate huset ditt eller landsbyen din, hvordan kunne du stemme med stridsvogner stående utenfor valghallen, hvordan kunne du stemme for å velge representanter vel vitende om at de vil få sine ministerier ødelagt og ingen suveren makt å bestemme med. Alle palestinere vet at okkupasjonen må avsluttes før nasjonale valg kan holdes, men innbyggernes demokratiske aktiviteter har ikke grepet.
Ved å lage et intervju hjemme hos en populær utvalgsleder, sier han at de populære utvalgene bør være en del av den demokratiske konstruksjonen i fremtiden. Det nære forholdet til menneskene gjør det enkelt å kjenne behov og krav, og få folk til å delta. Plutselig skudd, og jeeper. Mennene blir bleke, sukker, skjelver av frykt – de gjemmer papirene fra det populære komitémøtet under sofaen og hopper ut gjennom toalettvinduet.