Naama Barbakh står på gården ved siden av gårdshuset sitt i As Shoka-distriktet sør i Gaza, øst for Rafah. Hun gestikulerer mot bakken og området rundt, og peker på hvor de døde og døende likene til mannen hennes og tre av sønnene hennes lå etter et ubemannet dronemissilangrep om morgenen 4. januar. Den 3. januar hadde den israelske landinvasjonen begynt, med stridsvogner og tropper som invaderte Gaza og okkuperte områder øst for Rafah.
Barbakh, en mor til åtte barn, tre martyrdøden i angrepet, forklarer hva som skjedde den morgenen.
"Klokken var rundt 9. Datteren min og jeg lagde brøddeig inne i huset. Mannen min Abed (43) og tre av sønnene mine, Mahdi (20), Mohammed (19) og Yusef (15), var ute og samlet og kutte ved, siden vi ikke hadde matgass."
Hun peker på brødhytta der hun ville ha brukt den kuttede veden til å varme opp brødovnen. Missilangrepet kom før dette var mulig.
"Jeg hørte eksplosjonen av missilet og løp ut for å se hvor det hadde truffet. Ute foran så jeg ingenting, så jeg løp til baksiden av huset. Jeg visste ikke hvor missilet hadde landet, eller at sønnene mine og mannen mine hadde blitt truffet. Jeg fant kroppene deres dekket av blod, sammen med liket av nevøen min Mousa (17). Bare Mousa var fortsatt i live og så opp på meg. Han prøvde å stå, og falt så ned igjen."
Den sprukkede plastbeholderen, den lommemerkede veggen og den svake flekken på jorden der 4 kropper lå indikerer området der missilet eksploderte.
"Jeg ringte etter en ambulanse, men ble fortalt at det var for farlig og at de ikke kunne nå området. Jeg løp ut på gaten og skrek etter hjelp. Da naboene mine kom, hadde også Mousa dødd.
Ahmed, en av hennes overlevende sønner, overlevde angrepet selv om han også var utenfor med brødrene og faren.
"Han var lenger unna der missilet landet. Det dekket ham i støv, så han kunne først ikke se hva som hadde skjedd."
Da han hadde tørket øynene klare og sett fedre og brødre strødd døde og døende, ble han opprørt. "Han slo seg om og om igjen da jeg så ham. Nå er han syk, han spiser ikke, kan ikke konsentrere seg."
Abed Hassan Barbakh, Naama-martyrmannen, var familiens eneste inntektskilde, og jobbet som betalt gårdsarbeider når det var arbeid å få. For Naama og hennes resterende fem barn - inkludert barn i alderen 10 og 11 og et 7 måneder gammelt spedbarn - er det lite å håpe på og mye å beklage. Uten en forsørger har deres situasjon gått fra fattig til desperat.
*en ellers idyllisk og produktiv setting
Følgende portretter av Fida Qishta:
*Ali, nå 7 måneder gammel
*Sharef, 10 år gammel.
*Amena, 11 år gammel.
*martyrfar, sønner og nevø.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere