Jeg ble med i International Organization for a Participatory Society.
Jeg melder meg ikke lett inn i organisasjoner. Jeg jobbet ganske intenst i et par år i en organisasjon kalt Canada Colombia Solidarity Campaign for omtrent ti år siden. Jeg var involvert i koalisjonen mot israelsk apartheid i noen år. Jeg er i et kollektiv som heter Pueblos en Camino. Og selvfølgelig har jeg vært sterkt involvert i Z Communications, og det har faktisk vært min lengste og mest intense tilknytning. Og mens jeg betaler medlemskontingent til Ontario Coalition Against Poverty, prøver å forholde meg til Greater Toronto Worker's Assembly og har varme følelser overfor dusinvis av andre organisasjoner, er det å bli med i en organisasjon en forpliktelse som jeg synes er litt urettferdig å gjøre hvis jeg jeg kommer ikke til å klare å legge ned mye tid.
I mitt eget politiske liv har jeg lagt merke til et interessant mønster. Aktivistarbeid er alltid problembasert. Aktivister jobber med saker, og organisasjoner tar utgangspunkt i saker. Absolutt de jeg har jobbet med her i Toronto har vært problembaserte. Men fra en sak til den neste ser du mange av de samme personene som jobber i organisasjonene, dukker opp til arrangementene (som skjer på en håndfull steder). Hvis du ser noen på et av disse problembaserte arrangementene, er det en god sjanse for at du kan forutsi deres syn på klimaendringer, arbeidsrettigheter, kvinners rettigheter, urfolks rettigheter, hvem som har skylden for arbeidsledighet...
Dette tyder på at disse aktivistene har en overordnet tilnærming til sin aktivisme, og at det er noen prinsipper som styrer hva de gjør. Problemstillingene er eksempler der prinsippene gjelder. Det er fornuftig, hvis du ser sammenhengene mellom problemene, å lure på om det er et høyere nivå av organisering eller arbeid som kan gjøres basert på prinsippene. De siste årene har Arbeiderforsamlingen i Greater Toronto er et forsøk i den retningen. GTWA har en omfattende sett med mål, som mange forskjellige politiske tendenser kunne finne akseptable. Den har et lokalt fokus på å prøve å bygge styrke, og lære leksjoner, i Toronto. Jeg har som sagt forsøkt å forholde meg til GTWA, men har ikke klart å gi så mye tid til det som jeg mener initiativet fortjener, i utgangspunktet.
Nå til IOPS. IOPS faktisk spesifiserer sin sosiale visjon i betydelig detalj, som jeg tror er en fordel. I stedet for å prøve å skrive et enhetsgrunnlag for å skape en koalisjon av mange andre organisasjoner, legg visjonen ut og se hvem som dukker opp. Det er tenkt som en internasjonal organisasjon, som er en annen potensiell fordel. Jeg ser ingenting i visjonen, strukturen eller programmet som jeg er uenig i.
Sammenlign IOPS med World Social Forum-prosessen. WSF-prosessen ble tenkt som et alternativ til WEF, og jeg tror den var ment å være et forum, et rom for mange forskjellige ting som skulle skje. IOPS, derimot, er mye mer spesifikk om hva slags samfunn den søker og hva den forventer at medlemmene skal gjøre. Men hvis IOPS kunne ha en konvensjon på størrelse med WSF, titusenvis av mennesker, med like mye internasjonal og aktivistisk representasjon som WSF, kunne vi se det vi ønsket kunne ha kommet fra WSF: en helhet som var større enn summen av delene.
Hvis hver by hadde en arbeiderforsamling og vi hadde en gigantisk IOPS, tror jeg folk som hadde disse verdiene ville føle seg mye mindre alene og kanskje litt mindre gale.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere