Samos Dagbok: 5
Stortingsvalg 6. maith 2012: Håp og frykt
Søndag kan 6th var som sommerhøyden i bygda. Plateia var full av biler, og for en forandring var de to landsbytavernaene travle. Alt dette var på grunn av stortingsvalget der folk returnerte til landsbyene sine for å stemme. Det er obligatorisk å stemme i Hellas, selv om stadig flere velger bort (rekord på 35 % i dette valget). Men for noen er dette ikke et alternativ, for eksempel eieren av minimarkedet med landsbypostkontoret. Hvis hun ikke stemte, ville hun mistet postkontorlisensen.
Vi dro ned til kafenio for å se resultatene fra klokken 7 på TV. Først exit polls og deretter resultatene fra de faktiske tellingene. På mange måter uttrykte folk i landsbyen ingen overraskelse. Som andre steder i Hellas var det klart lenge før valgdagen at de to hovedpartiene som hadde dominert gresk valgpolitikk siden juntaen kom til å bli straffet for sitt aktive samarbeid med troikaen og den brutale innstramningspolitikken som ble pålagt folket. Og slik ble det med New Democracy (konservativt) og Pasok (arbeidskraft) som falt fra 2 % av stemmene ved forrige valg til 80 % nå. Spesielt Pasok ble limt inn etter 30th på meningsmålingene totalt sett.
Selv om dette var allment forventet, må det bemerkes at massemediene, spesielt TV-stasjonene, kontinuerlig har pumpet ut skrekkhistorier om hva som venter Hellas hvis folk stemmer på anti-innstrammingspartier. Politiske ledere og andre elitekommentatorer fikk ekstraordinær sendetid til å advare folk om at ubegrenset fattigdom og lidelse ventet dem hvis de skulle stemme mot troikaen og dens politikk. Det var en strategi dømt til å mislykkes av én enkel og overveldende grunn. For flertallet av det greske folket er ikke krisen noe som kommer i fremtiden. Den er her nå og har vært i 2 år eller mer. For mange uten arbeid, uten penger, redusert lønn hvis de jobber og massive prisstigninger på alle basisvarer til dagliglivet, kan det knapt bli verre. Dessuten er det nå en del av den allmenne kunnskapen at troikaen kun er for bankene og elitene, og at ikke én cent av redningsmidlene vil finne seg selv i lommene til de mest trengende.
Så som Katerinio i kafenio fortalte meg, var denne avstemningen mer enn noe annet et uttrykk for sinne og fortvilelse. Folk bryr seg for øyeblikket ikke om det ikke kan dannes noen regjering. Men de bryr seg om at de politikerne som har styrt Hellas de siste 40 årene blir straffet og ydmyket.
Og hun fortsatte, dette er hvordan den betydelige fremveksten av det fascistiske partiet (Golden Dawn) skal sees. Ikke fordi folk nødvendigvis støtter fascistene, men fordi de ønsket å uttrykke sitt sinne.
Jeg er ikke så sikker. I likhet med fyren som serverte meg bensin i går, fant han det vanskelig å tro at folk «stemte på Hitler» som han sa det. Våre naboer Despina og Costa er også nervøse for fascistens gevinster. Despina bekymrer seg for hvordan denne "lille brannen" kan få tak blant et desperat folk. Igjen er det viktig å huske at det greske folket led akutt under den nazistiske okkupasjonen av de 2.nd Verdenskrig. Videre led store deler av befolkningen under kryptofascistiske regimer etter borgerkrigen og gjennom femtitallet og begynnelsen av 60-tallet. Med mindre du kunne få et sertifikat for moralsk habilitet fra politiet (som betyr ingen historie med engasjement og støtte til venstrepolitikk og partier) var det umulig å få noen statlig finansiert ansettelse gjennom 1950-tallet. Titusenvis av grekere ble tvunget til å migrere i løpet av disse årene. De var politiske eksil i alle betydninger av ordet.
For de som ble igjen befant de seg i et samfunn der fascismen ikke ble utryddet, men aktivt innlemmet i de væpnede tjenestene og politiet – noe som igjen gjenspeiles i deres nåværende aktive engasjement i det gjenoppståtte Golden Dawn. Det gjenspeiles i det betydelige faktum at med 1 politi for hver 300 av befolkningen er Hellas en av de mest politibetjente statene i EU. Det gjenspeiles i det aktive samarbeidet mellom politiet og de fascistiske kjeltringene i deres svar på masseprotester, spesielt der de involverer arbeidsinnvandrere og flyktninger. You Tube inneholder mange klipp av et slikt aktivt samarbeid under demonstrasjoner i Athen, Patras og Thessaloniki.
Det er mot denne spesielle konteksten at fremveksten av Golden Dawn må bedømmes.
Rengjøring av gatene
For de tusenvis av flyktninger og arbeidsinnvandrere i Hellas har denne utviklingen svært reelle og grufulle konsekvenser.
I ukene før valget startet politiet i Athen på sitt "scoupa"-program. Scoupa oversettes som kost på engelsk. Med bred mediedekning skulle politiet feie gatene for søppel, men søppelet som skulle ryddes bort var ikke søppel fra gatekjøkken, men mennesker. Alle som eksternt ser ut som en flyktning i de sentrale delene av Athen hvor tusenvis søker tilflukt og støtte, blir rutinemessig stoppet og bedt om papirene deres. Hvis de ikke har dem, blir de tvunget til å sitte på fortauet til tilstrekkelig antall (rundt 20 til 30) er samlet inn for å bli kjørt i politibusser til Immigrasjonskontoret.
Tariq, en flyktning som bor på Samos, kom tilbake for bare en uke siden forferdet over det han så. Han beskrev scener i sentrale Athen som minnet kjølig om de nazistiske jødiske pogromene. Han fortalte om oss om politibusser som var parkert i alle områdene i Athen hvor flyktninger var konsentrert. Han fortalte oss om vennene hans som ble tvunget til å sitte på gata i opptil 6 timer før de ble busset bort og havnet i fengselet med 6 måneders dom, selv om ingen ble behandlet av en domstol. Igjen og igjen fortalte han oss om sin redsel og forargelse over at medmennesker ble behandlet på denne måten. – Vi blir behandlet som dritt på gata.
Hudfarge er tatt som nøkkelidentifikatoren for politiet, sa han. For ham og hans andre nordafrikanere (marokkanere, algeriere og tunisere) har de en sjanse til å unngå trakassering og arrestasjon, men bare så lenge de har på seg sine smarteste klær når de går ut på gaten. Men for afghanerne, pakistanerne og afrikanerne er de ikke så heldige og ifølge Tariq 'spiser dritt hver dag'. Ikke overraskende prøver mange å begrense offentlig eksponering, men total isolasjon er ikke mulig og blir mye verre av det faktum at stedene der de bor generelt er nedslitte og de "lever som rotter" i overfylte, råtnende og ofte farlige bygninger.
Politiet ser ikke ut til å raidere disse stedene fordi de ifølge Tariq både er redde for vold, men også fordi de tror at disse stedene er "fulle av sykdom" som vil infisere dem. Så i stedet venter de i nærheten, klare til å mase og samle de som våger seg ut. Det er et syn som forsterker deres syn på at de virkelig er søppelsamlere.
Konsekvensene av alt dette er varierte og noen er dypt urovekkende som spredningen av heroinavhengighet. Tariq snakker om tilgjengeligheten av "svart" heroin fra Afghanistan, som er billig til 8 euro per gram. Han sier at denne svarte heroinen er spesielt ekkel og gjør folk syke og gale. Og han fortsatte, 'heroin hjelper folk til å glemme problemene sine' og når 'de blir steinet, er de i stand til alt'. Da jeg spurte hva han mente, sa han at for mange rusavhengige betyr heroinen at de kan gå ut på gata og «tigge uten å skamme seg» og for andre «kan stjele uten å skamme seg». Jeg lurer på hvor mange som innser avskyen mange flyktninger har for tyveri, spesielt når ofrene er fattige og sårbare som den gamle damen som hadde fått et gullkrusifiks revet fra nakken. Å tyve slik blir tatt som et tegn på at dine medflyktninger har truffet bunnen.
Selvfølgelig sliter de fleste flyktninger daglig for å unngå denne nedstigningen til brutalisme og fortvilelse, og synet av vennene deres som selvødelegger driver dem videre i deres desperate forsøk på å forlate Hellas. Dette er det felles temaet som ifølge Tariq forener alle flyktningene.
Med lite solidaritet fra det greske folket – ifølge Tariq ser du sjelden grekere tilby vann, mat eller sigaretter til flyktningene som er oppsamlet på gata og venter i timevis på å bli busset av politiet til immigrasjonssentre – flyktningene gjør som de kan for å klare seg. Det er for eksempel den nedslitte bygningen på 8 etasjer de har i sentrum av Athen hvor de har satt opp en kafé (du kan spise for mindre enn en euro og gratis hvis du ikke har noe), hvor det er bønnerom og imamer , hvor du kan få tilgang til medisinsk og juridisk bistand, hvor det er en klesbutikk, hvor det er en frisør, og så videre. Det er et sted hvor noen få greske frivillige organisasjoner gir sårt tiltrengt hjelp.
Det er også et sted for selvorganisering. Hvor for eksempel de med tekniske ferdigheter skal lage forfalskede papirer og ID-kort. Disse er etterspurt nå som Scoupa-programmet er i gang. Det er her mobiltelefoner kan repareres for som Tariq forklarte et av de grunnleggende behovene til alle flyktninger er å ha telefonkontakt med venner og familie hjemme. Å få telefonkort inn i leirene der vennene deres er internert er en topp prioritet og blir sett på som avgjørende for å begrense depresjon og fortvilelse. Og det er også her de med praktisk talt ingenting vil se etter støtte for å betale for hjemsendelsen av vennene sine som dør på gata. Hjertet mitt blør ved noen av disse historiene.
Men som Tariq sier er det også et sted for mafiaen og de som søker å utnytte flyktningene. Det er her du kan selge på stjålet eiendom. Det er her du kan koble deg til 'slavehandlerne' som til en pris vil forsøke å få deg ut av Hellas. Som Tariq påpekte har de fleste av flyktningene venner og slektninger andre steder i Europa og er desperate etter å nå dem. Hellas er rett og slett et inngangspunkt til Europa og sjelden den endelige destinasjonen.
Manges desperasjon gjør dem til lette mål for gribber som advokater som sikter flyktninger for å ha avtaler med immigrasjonsmyndighetene. På Samos for eksempel fortalte Mohammed meg at noen advokater tar opptil 250 euro for dette, mens det i realiteten ikke er noe gebyr. For å slå denne praksisen tar Mohammed med seg nyankomne flyktninger til politistasjonen selv for å få papirene de trenger. Gribbene var ikke fornøyde med å bli forbigått, noe som førte til at politiet anklaget Mohammed for å være en menneskehandler og brakte flyktningene over fra Tyrkia til øya. Uten bevis nekter Mohammed å la seg skremme og ber ganske enkelt politiet om å knulle. For å overleve må du være sterk og skjule frykten din.
Samos er ikke Athen
Samos er ikke så farlig for flyktninger som sentrum av Athen, men det er heller ikke helt trygt. Dessverre ser for mange på øya på flyktningene som svært utnyttbare mennesker som vil jobbe lange timer for peanøtter. Mange av våre venner er dyktige bygningsarbeidere, dyktige flisleggere, elektrikere, malere og lignende, og likevel når de får sjeldne tilbud om slikt arbeid, tilbys de ynkelig lønn og blir møtt med overraskelse når de takker nei til arbeidet. Stolthet og verdighet er avgjørende for deres overlevelse.
Heldigvis er det også mange på øya som i likhet med bensinstasjonsarbeideren fortalte oss at han var lei av alle politikere og at han lengtet etter den dagen da han kunne leve i en verden der folkets behov er i høysetet uansett hvor de kommer. fra og at vi kunne leve i fred med hverandre. Han var, som jeg nevnte ovenfor, bedrøvet over at så mange av hans landsmenn hadde 'stemt på Hitler' og var beredt til å akseptere at flyktninger og papirløse migrantarbeidere hadde skylden for krisen. Han kunne ikke forstå hvorfor områder på Peloponnes som fikk landsbyer massakrert i nazistiske represalier under andre verdenskrig kunne stemme for Golden Dawn, og heller ikke hvorfor midt i denne krisen KKE kunne det greske kommunistpartiet fortsette å nekte å inngå noen allianse med andre progressive krefter på venstresiden.
Samtidig er mange på Samos glade for at så mange stemte på partier som er imot innstramminger og troikaen. Mange er spente på suksessen til Syriza og er overbevist om at dette Venstrepartiet vil samle seg i styrke nå det har vist at en stemme på dem ikke vil være bortkastet. Men mens blikket til folket hviler på den nåværende uroen i gresk politikk, øker angrepet på tusenvis av flyktninger og migrantarbeidere. Fascistenes valggjennombrudd gjør at de spankulerer desto mer aggressivt nå.
Den økende institusjonaliserte volden mot våre medmennesker er en dyp skamplett for dette landet og dets folk. La oss være glade for at folket har straffet samarbeidspartnerne med troikaen, men hvis vi glemmer lidelsene til de mest sårbare, ser fremtiden her virkelig mørk ut.
ZNetwork finansieres utelukkende gjennom generøsiteten til leserne.
Donere